Babbel

Jeg hadde en plan, en god plan til og med. Planen var å blogge hver bidige dag i 30 dager og se hvor det tok meg.
Så skjer livet. Planen går i vasken og jeg blir sint, frustrert og lei meg. For jeg hadde jo lovt… Jeg hadde så lyst, så innmari lyst, til å klare å holde løftet mitt. Lykkes med prosjektet. Men så kom livet imellom.

På tirsdag dro jeg glad og fornøyd på trening etter jobb. Gledet og gruet meg. Gledet meg til å dele en god økt med han som står meg nærmest. Gruet meg litt siden forrige økt endte med blodtrykksfall, kvalme og svimmelhet.
Midt under økta kjenner jeg at det er noe som ikke er som det skal være i den venstre skulderen og nakken. Det gjør vondt, ordentlig vondt.
Jeg tenker at jeg sikkert bare er litt anspent, og velger en litt annen type øvelse. Smertene er der fortsatt.

På vei hjem øker smertene i styrke og nakken stivner helt. Jeg blir redd, men tenker at dette går over etter en dusj. Å dusje skulle vise seg å bli en nesten umulig oppgave.
Jeg legger jeg tidlig. Sovner, våkner, sovner og våkner igjen. Sånn fortsetter natta.
Da morgenen kommer skjønner jeg at det ikke blir noe jobb på meg denne dagen. Jeg sender en melding og sier ifra, litt flau for å være syk fra den nye jobben og sykt frustrert fordi jeg har så himla vondt.

Onsdagen går og smertene vil overhodet ikke la seg døyve. Jeg tar så mange smertestillende jeg tror er forsvarlig, før jeg kollapser i senga allerede før 21- nyhetene. Jeg blir liggende og tenke, på alt og ingenting. Prøver å puste smertene vekk. Tenker at i morgen blir sikkert en bedre dag. Savner å trene. Savner å skrive. Savner bloggen. Savner dere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive. Og siden jeg første skriver kan jeg likegodt dele det med dere.
Smertene er bittelitt mindre i dag, og hodet kan igjen fylles av andre tanker. Tanker om å skrive. Tanker om at jeg  skrive, jeg vil skrive! Det føles ikke som et krav, mer som noe som bare  ut.

Det er deilig å føle at jeg ikke må skrive bra akkurat nå. For kanskje første gang føler jeg at det å faktisk skrive er det viktigste. Bra eller ikke bra? Vet ikke, men ordene må ut!

Jeg drømmer om å leve av å skrive. Tenker at det hadde vært gøy å skrive en bok en gang.
Sånn, da har jeg sagt det!

2 thoughts on “Babbel

  1. Åh, jeg kjenner følelsen av skuffelse for at man ikke innfrir de målene man har satt seg! Hater det! Begynte faktisk å skrive et blogginnlegg i dag om hvor skuffa jeg er over meg selv, som aldri får til noe som helst ordentlig godt! At aldri blir noe av, liksom. Haha! Men så fant jeg ut at jeg må prøve å endre litt tankegang, for den tankegangen gjør meg ingen tjenester.

    Håper smertene dine gir seg, og at du er i form igjen straks! God bedring! <3

    1. Tusen takk skjønne du! Smertene er heldigvis på retur, så skulderen er jeg ikke bekymret for. Faktisk veldig klar for å trene igjen, meeeeeen skal vente litt til 😂

      Veldig sant angående tankegangen! Det er så lett å si disse tingene til andre, men å klare å få det inn i eget hode?? Not so much. Men vi jobber videre, sant? 😊

      Håper du får en nydelig søndag, det har du så innmari fortjent ❤️

Legg inn en kommentar