Sålenge jeg kan huske har jeg elsket å skrive. Brev, skoleoppgaver og lister. Mange lister. Jeg tror faktisk ikke jeg kan leve uten listene mine, men det er en annen historie.

For ca 1 år siden kastet jeg meg i det og meldte meg på et journalistikkurs. Jeg har aldri noen gang gledet meg så mye til å ta fatt på noe nytt, jeg følte formelig at jeg svevde av lykke (klisjèer er fine å ha ?) hver gang jeg logget meg inn for å lære mer.
Kurset ga meg så utrolig mye, ikke minst en følelse av å endelig ha funnet min plass her i livet. Det var dette jeg skulle drive med!

I mai i fjor opplevde jeg å se min første artikkel noensinne skrevet på trykk i Kamille, et av landets største kvinnemagasiner.

Den følelsen der, å se sitt eget navn og sin egen tekst på trykk i en så stor publikasjon er det RÅESTE jeg noen gang har opplevd!

Men så ble det stille.
Hva nå? Hvordan i alle dager skal jeg klare å toppe dette?
Prestasjonsangsten tok meg, og artikkelskrivingen ble lagt på hylla.
Jeg gledet meg fortsatt over hva jeg faktisk hadde oppnådd, men lysten til å fortsette ble mer og mer borte.

Vår ble til sommer og sommer ble til høst.
Jeg tenkte ærlig talt ikke noe særlig mer over skrivedrømmen. Andre tanker, vonde og vanskelige tanker, tok over og erstattet de gode, èn etter èn.
Høsten gikk og jeg innså at jeg hadde større utfordringer enn manglende skriving å hanskes med.

Nå har så smått de kreative tankene begynt å smyge seg inn i hjernen igjen. Det er ikke mange av de, og de er ikke store, men de er der!
Tanken på å igjen leke seg med ord stikker av og til innom og jeg prøver å ta så godt vare på den som jeg bare kan.Invitere den til å bli litt lenger for hver gang. Ikke presse, ikke kreve, men invitere. Kanskje blir det til noe mer håndfast etterhvert, eller kanskje ikke.
Akkurat hva det blir til er ikke så farlig. Det viktigste er at de gode, kreative tankene stikker innom og hilser på igjen. Det, er hverdagslykke ?

Ønsker deg en god mandag.