Det ble stille noen dager nå. Det har sin forklaring.

På onsdag var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på jentekveld. Allerede før jeg dro kjente jeg at hverken kroppen eller hodet var helt på topp (et godt stykke unna faktisk). Så mange ganger tidligere har jeg valgt å bli hjemme i slike situasjoner. Men på onsdag tenkte jeg at dette går bra, jeg vet jo at det blir hyggelig og litt (mye) hodepine kan jeg leve med.

Kvelden ble fin med mange gode samtaler og noen heftige diskusjoner, og klokken var over midnatt før jeg var hjemme igjen.
Kjente jeg  var sliten, men det er jeg alltid etter sosiale sammenkomster så tenkte ikke noe mer over det.
Sovnet etterhvert og opp igjen tidlig neste morgen. Da kjente jeg at ting ikke var som de burde være. Jeg var svimmel, hadde kraftig hodepine og hele kroppen verket. I tillegg var det en ny varm dag, noe jeg heller ikke tåler særlig godt.

Lang historie kort: Først i dag føler jeg meg “på plass” i kroppen igjen. Søvnen er fortsatt ikke helt der den skal være, men i dag var formen ellers såpass bra igjen at jeg endelig kunne dra og trene. Endelig fikk jeg føle endorfin- rushet igjen og kjenne den gode, rolige følelsen etter en hard økt.

Dette har vært en tøff uke, men desverre ikke en unik uke. Noen uker er sånn, og det må jeg bare akseptere. Kroppen og hodet mitt trenger ekstra omtanke og hvile. Så var det bare å prøve å finne den der balansen da…

Det er godt å skrive. Godt å få tankene ned. Se de svart på hvitt. Kunne gå tilbake og lese de senere, når jeg igjen er i samme situasjon. Prøve å finne et mønster. Og ikke minst se at selv om det er mange tøffe dager, så er det mange gode også, sånn innimellom.