Først av alt: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene og meldingene jeg har fått etter at jeg publiserte dette innlegget i går. Responsen har vært overveldende, og hver og èn av dem gikk rett i hjertet ❤️.

Jeg visste mange ville bli overrasket over innlegget, siden det fra utsiden kan se ut som om jeg har full kontroll på det meste og alltid har vært veldig opptatt av å skulle fikse alt selv. Det var derfor rimelig skummelt å trykke på “publiser”, for å si det sånn!
Jeg var derimot ikke forberedt på at jeg skulle få SÅ mye positiv respons og fine tilbakemeldinger som det jeg har fått.

Meldingene har kommet fra nære venner, tidligere kolleger og mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt. Det de alle har til felles er at de sier de heier på meg for åpenheten og synes jeg er beintøff som tør dele noe så vanskelig og personlig.
Jeg er selvsagt utrolig glad for responsen og setter enormt stor pris på hver eneste kommentar, men samtidig kjenner jeg at jeg blir trist.
Trist fordi psykiske problemer fortsett er et så stort tabu å snakke om, og trist fordi så mange forteller at de skulle ønske de turte være like åpne som meg.

Jeg håper innlegget mitt kan bidra til at flere tør åpne seg om ting de sliter med ovenfor omgivelsene sine, og at flere tør be om hjelp. Angst er en sykdom, og jeg tror åpenhet er den beste medisinen av dem alle.
Alle opplever vi tøffe perioder i løpet av livet, og hva er poenget med å slite seg ut for å “holde fasaden” når det bare gjør deg enda sykere?
De aller fleste mennesker setter pris på å kunne hjelpe og støtte også i vanskelige tider, og de som blir borte når ting er tøft er ikke verdt å samle på i utgangspunktet ❤️

Vet du ikke helt hvordan du skal fortelle en venninne/ foreldrene dine/ ektefelle at du har det vanskelig?
Del gjerne innlegget mitt og føl litt på responsen du får. Kanskje blir du overrasket over hvor fint de også synes det er at noen tør sette ord på vonde tanker og følelser?