Jeg var en av de første til å lage meg en Facebookkonto da dette fenomenet kom til Norge for en liten mannsalder siden. Husker jeg fikk noen venneforespørsler på mail, men skjønte ikke helt greia så jeg la de i boksen for søppelpost.
Noen måneder senere startet jeg i ny jobb, og her hadde noen av mine nye kolleger virkelig fått øynene opp for dette nye mediet. De maste og maste, helt til jeg, litt motvillig, lagde meg en egen profil.
På denne tiden hadde enda ikke FB blitt noen hit i Norge, så det var ikke så mange kjente å se. Og hvorfor skulle jeg være “venner” med disse kollegene et sted på nettet, vi så jo hverandre minst 5 dager i uka likevel?!
I de kommende månedene fikk jeg flere og flere mailer om folk som hadde lagt meg til og ønsket å bli venn med meg på dette rare stedet “der ute”. Stadig tikket det inn venneforespørsler, fra folk jeg hadde gått på barneskolen sammen med, en og annen fyr jeg hadde klina med og folk jeg knapt visste hvem var. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de plutselig tok kontakt med meg, etter så mange år uten noen som helst form for kontakt.
Årene gikk og skepsisen min ble snudd til forventning, spenning og glede. Hva har skjedd siden sist jeg logget meg av? Har jeg fått noen nye venneforespørsler? Har noen jeg kjenner fått barn siden sist? Kanskje noen har blitt sammen eller slått opp? Og hvordan går det egentlig med katten til naboen som hadde spist en halv mus?
Behovet for å vite og være på hadde blitt enormt, nær sagt en avhengighet. Tenk om jeg gikk glipp av noe?
Jeg kjenner at det er nok nå. Nå har jeg brukt (kastet bort?) nok tid på å konstant scrolle meg gjennom andres liv, være opptatt av hva andre driver med.
Nå vil jeg heller bruke den tiden på meg, mine tanker, mine prosjekter. Jeg vil logge av, være utilgjengelig større deler av tiden. Bruke mer tid på å ta tilbake kreativiteten, som jeg føler har forsvunnet i jakten på antall likes. Kikkerbehovet er mettet, jeg er ikke lenger opptatt av hva folk fra videregående eller perifere bekjente gjør en hvilkensomhelst kveld i november. Jeg vil bruke tiden på å skrive, ta bilder og male. Ting jeg liker, ting som gir meg noe og har en verdi, for meg.
Sosiale medier vil nok fortsette å være en del av hverdagen min fremover, men i en helt annen grad enn tidligere. Å sjekke FB, Instagram og Snapchat vil nok fortsatt være en del av morgenrutinen, på lik linje med å sjekke andre nyheter. Men tiden det tar og plassen i hodet mitt det okkuperer vil ikke lenger være den samme.
Jeg vil leve livet mitt her og nå, in real life, irl, som de sier på Facebook.
