Om frykten for å skrive

God mandag morgen! Håper det er en god morgen hos deg også? 😊

Her startet dagen tidlig med ukas første 30 minutters joggetur. Kl 08.05 var jeg  i farta, phu!
Det er ikke helt «meg» å trene så tidlig på dagen, men for å orke og trene ute nå som sommeren har kommet for fullt (yeeeeey!) må det gjøres enten veldig tidlig eller ganske sent. For et A-menneske som meg sier det selv seg at det må bli førstnevnte😂

Jeg har ikke fortalt så mye om hva jeg driver med utenom jogging (eller snegling, som jeg kaller det) om dagen. Har rett og slett syntes det har vært litt skummelt. Skummelt fordi da blir det så virkelig på en måte?

Det er MANGE tanker i topplokket om dagen og store avgjørelser som snart må taes. Jeg dras mellom fornuft og følelser og føler kaostankene konstant er i aktivitet.

I det siste har jeg funnet mer og mer ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hvordan jeg ønsker at hverdagen skal være.
Jeg drømmer om å leve av å skrive, det har jeg fortalt før.
Denne drømmen blir bare større og større, men veien dit er hverken enkel eller uten hindringer.
(Men hey!, jeg har vel aldri valgt den enkleste utveien heller, hehe…)

Jeg prøver altså å spikre sammen en plan for skrivingen, hva den skal brukes til, hvordan jeg skal komme meg dit og på hvilken måte.
Jeg vet at det er prestasjonsangsten som stopper meg, og at krav og forventninger funker dårlig for meg. Jeg vet også at jeg må gjøre ting i mitt eget tempo og ikke la meg presse til å gjøre noe jeg ikke er klar for. Jeg er mer enn nok «flink» til å legge press på meg selv, det er ikke det som er problemet.

Boken «Big magic» har jeg hatt stående i bokhylla lenge. Typ 1 år. Uten å gjøre noe mer enn å bla litt i den, selv om jeg vet den har hjulpet mange andre til å tørre å skrive, tørre å kaste seg uti det.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har nok følt et visst forventningspress der også. At så snart denne boken er lest, så vil ordene bare renne ut av meg, perfekt sammensatt som artikler, noveller, blogginnlegg og what not.

Jeg trenger å øve. Jeg trenger å akseptere at dette er en prosess, og en prosess tar tid. Den krever at jeg prøver og feiler, og at begge deler er like viktige. Jeg kan ikke sammenligne meg med hva eller hvordan andre har gjort, jeg må gjøre det på min måte, uansett. Så får det ta den tiden det tar. For jeg klarer ikke gi opp denne drømmen, det er bare ikke mulig.
Jeg har så mye jeg vil skape og fortelle; historier, tanker, temaer jeg vil belyse, spørsmål jeg vil stille og ikke minst mennesker jeg vil dele med dere.
Bloggen er mine personlige tanker, men jeg vil så mye mer, på vegne av så mange andre. Jeg vil dele, opplyse, fortelle. Skape magi ved hjelp av ord. Jeg vil røre, forarge, gripe og berolige. Og jeg skal klare det. Sakte, men sikkert.

Ønsker deg en super uke!
Hører gjerne fra deg angående store, vanskelige valg i livet. Hva legger DU vekt på, og hva tenker akkurat du rundt det å velge annerledes og gå for den mer «utrygge» veien?

❤️

Junidager

Se blomstene strekke seg mot himmelen. Luke ut de som allerede har levd ferdig et blomsterliv. La fingertuppene varsomt stryke over bladene. Hviske løfter om sol.

Kjenne vinden på armene. Tenke at det egentlig er litt for kaldt for T-skjorte i dag.

Høre fuglene i kirsebærtreet ved siden av. Lure på om de gleder seg til bærene er modne.

Jeg går inn, men døra til sommeren blir stående åpen. For også dager som dette, med regndråper, vind og mektige skyer, er sommer.

Tar på meg en strikkejakke, setter over vann til kaffe og gleder meg over dagen i dag.

Skrivehjertet

Sålenge jeg kan huske har jeg elsket å skrive. Brev, skoleoppgaver og lister. Mange lister. Jeg tror faktisk ikke jeg kan leve uten listene mine, men det er en annen historie.

For ca 1 år siden kastet jeg meg i det og meldte meg på et journalistikkurs. Jeg har aldri noen gang gledet meg mye til å ta fatt på noe nytt, jeg følte formelig at jeg svevde av lykke (klisjèer er fine å ha 😂) hver gang jeg logget meg inn for å lære mer.
Kurset ga meg så utrolig mye, ikke minst en følelse av å endelig ha funnet min plass her i livet. Det var dette jeg skulle drive med!

I mai i fjor opplevde jeg å se min første artikkel noensinne skrevet på trykk i Kamille, et av landets største kvinnemagasiner.

Den følelsen der, å se sitt eget navn og sin egen tekst på trykk i en så stor publikasjon er det RÅESTE jeg noen gang har opplevd!

Men så ble det stille.
Hva nå? Hvordan i alle dager skal jeg klare å toppe dette?
Prestasjonsangsten tok meg, og artikkelskrivingen ble lagt på hylla.
Jeg gledet meg fortsatt over hva jeg faktisk hadde oppnådd, men lysten til å fortsette ble mer og mer borte.

Vår ble til sommer og sommer ble til høst.
Jeg tenkte ærlig talt ikke noe særlig mer over skrivedrømmen. Andre tanker, vonde og vanskelige tanker, tok over og erstattet de gode, èn etter èn.
Høsten gikk og jeg innså at jeg hadde større utfordringer enn manglende skriving å hanskes med.

Nå har så smått de kreative tankene begynt å smyge seg inn i hjernen igjen. Det er ikke mange av de, og de er ikke store, men de er der!
Tanken på å igjen leke seg med ord stikker av og til innom og jeg prøver å ta så godt vare på den som jeg bare kan.Invitere den til å bli litt lenger for hver gang. Ikke presse, ikke kreve, men invitere. Kanskje blir det til noe mer håndfast etterhvert, eller kanskje ikke.
Akkurat hva det blir til er ikke så farlig. Det viktigste er at de gode, kreative tankene stikker innom og hilser på igjen. Det, er hverdagslykke 😊

Ønsker deg en god mandag.

Lev drømmen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg for en stund siden meldte meg ut av statskirken fikk jeg både heiarop, triste meldinger og en god del spørsmål. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre siden jeg aldri har hatt noen gudstro, men jeg skjønner jo at folk lurer på hvorfor man gjør noe som av mange blir sett på som såpass «drastisk».
Mange lurte også på om jeg hadde tenkt på at jeg nå ikke lenger kunne gifte meg i kirken heller, siden min bedre halvdel også har meldt seg ut. Det ble i det hele tatt mange reaksjoner, for å si det sånn!

Ett av spørsmålene jeg fikk var om jeg ikke trodde på noe? Ingenting større jeg kunne lene meg på når dagene ble tunge eller jeg bare trengte å vite at jeg ikke var alene?
Jeg svarte at jeg tror på meg selv, på godhet og kjærlighet mellom mennesker.  Det er for meg mer enn nok, jeg trenger ikke noe mer enn det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg bestemte jeg for å bli med på denne bloggutfordringen (som du kan lese mer om her), oppdaget jeg at frykten for skrivesperre og det å skrive dårlig var det som skremte meg mest. Frykten for å ikke klare å produsere noe bra hver dag. Frykten for at ingen skulle like det jeg skrev, og kanskje til og med synes det var drit kjedelig (kjedelig er mye værre enn teit, for øvrig). Og hva om jeg plutselig ikke hadde noe å si? At hodet bare føltes som et stort, tomt hull?

Jeg tror på at jeg kan klare å skape noe større enn meg selv ved hjelp av ord. Hvis jeg bare tør. Tør å stå i det, tør å kjempe meg gjennom skrivesperre og prestasjonsangst, og tør å dele det med andre mennesker.
Store ord, jeg vet, men drømmer vi ikke alle stort da? Drømmer vi ikke alle om å følge hjertet? Å leve drømmen?
Jeg bare vet at jeg MÅ skrive, uansett hvor vondt det til tider gjør. Det skal koste litt!

30 dagers bloggutfordring

Jeg har i det siste tenkt mye på hva jeg vil og hvor jeg vil med denne bloggen. Hva er det jeg vil formidle? Hvordan vil jeg formidle det? Og har jeg i det hele tatt noe å formidle?

Det siste er jeg ganske sikker på. Etter forrige innlegg har jeg fått så utrolig mange fine og rørende tilbakemeldinger at jeg skjønner at ordene jeg skriver har en plass og berører mennesker. Jeg har blitt mer sikker på at jeg har en stemme og en formidlingsevne som når inn til mennesker. Som rører ved noe viktig.

Hva jeg vil formidle er jeg litt mer usikker på. Det er vanskelig å finne en «rød tråd», men kanksje jeg ikke trenger tenke så mye på det? Kanksje det holder å ha viljen til å formidle gjennom ord?
Jeg skriver denne bloggen først og fremst for meg selv, for å prøve å sortere tankene og sette ord på både de fine og de vonde sidene av dette prosjektet vi kaller livet. Jeg blir oppriktig glad hvis jeg kan treffe noen med ordene mine, men jeg skriver i utgangspunktet for meg selv og sånn tror jeg det bør være.

Det er mange måter å formidle på, og jeg ønsker å bli flinkere til å formidle tanker, stemninger og følelser ikke bare gjennom ord, men også gjennom bilder. Jeg er glad i foto, og kommer til å jobbe mer med denne måten å formidle på i tiden som kommer.

Det er så lett å tenke at alt man legger ut på en blogg må være perfekt (hva nå enn det er), som alt annet i livet. Men perfekt er kjedelig!
Jeg trenger å utfordre meg selv når det kommer til dette, så derfor har jeg bestemt meg for å kaste meg på en «30 days blog challenge»! (SHIT, SHIT, SHIT, hvordan i ******* skal jeg få til det??).
Jeg skal altså blogge daglig de neste 30 dagene, og jeg gruer meg allerede. Men for å bli god må man øve, og eneste måten å jobbe med prestasjonsangsten på er å bite tenna sammen og skrive seg gjennom det. Og hvem vet, kanskje kommer det gull utav gråstein (les: babling)?

Takk for at du leser.

Gi litt mer av deg selv

Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.

Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?

Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.

Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.

Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.

Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.

Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker «Hva gjør han her?» «Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?»

Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.

Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.

Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.

Så min oppfordring til deg er:  gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.

Hvorfor blogge?

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Etter at jeg bestemte meg for å ta bloggingen på alvor og legge ned mer tid og energi på bloggen har jeg tenkt en del på hvorfor jeg ønsker å blogge. Hva er det jeg ønsker å dele og hvorfor gjør jeg dette?
Jeg blir fortsatt småflau og vet ikke helt hva jeg skal svare når folk sier de har lest bloggen min, og det føles fortsatt rart å kalle seg selv en blogger.

Blogging er for veldig mange forbundet med tenåringsjenter med blondt hår, masse sminke og et enormt eksponeringsbehov, noe jeg ikke akkurat kjenner meg igjen i.
Det er lenge siden bloggverdenen var så til de grader smal, og jeg både håper og tror at denne stigmatiseringen vil dø ut sakte, men sikkert. Det finnes så utrolig mange flinke bloggere der ute, i så vidt forskjellige kategorier.
Visste du f eks at det finnes store norske bloggere innen teknologi, som har en rekkevidde langt ut over Norges grenser?

Men tilbake til meg, hvorfor gjør jeg dette?
Som dere vet; jeg elsker å skrive og det har jeg gjordt så lenge jeg kan huske. Brev, oppgaver, artikler og ikke minst lister. Aller best liker jeg å skrive noe som på en eller annen måte kan inspirere eller påvirke andre, og det er det jeg vil med bloggen. Jeg vil at du skal kunne klikke deg inn her og få den gode følelsen, smile og kanksje finne måter å gjøre livet ditt enda bedre på. Våge mer, leve mer og ikke minst kose deg mer. Jeg vil at du skal glede deg til å lese innleggene mine, og kanskje av og til bli en smule tankefull.
Jeg vil at du skal ha det bra og glede deg over hverdagene. Få lyst til å stå på og følge drømmene dine. Jeg heier på deg!

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

10 ting jeg gleder meg til i november

d52b2ce53707955851bad4f3d39629c5
Den aller siste dagen i oktober er her, i morgen går vi inn i årets siste høstmåned 😊
Høsten er virkelig «min» årstid, og jeg har masse fint å se frem til i november:

  • Trening. Nå som jeg endelig har kommet i gang med treningen igjen, ser jeg frem til mange harde og morsomme Crossfitøkter i måneden som kommer. For meg er Crossfit vel så mye mental trening som fysisk hardkjør og noe som gjør meg sterk på flere plan.
  • Lage en skikkelig publiseringsplan for bloggen. Dette er noe jeg stadig har utsatt, så nå er det på høy til å sette seg ned og lage en skikkelig  god og gjennomførbar plan! Tenker at jeg skal ha en god blanding av faste spalter, diy`s (do it yourself), matoppskrifter og mer personlige innlegg, samt blogge faste dager i uken slik at dere vet når dere kan vente å finne et nytt innlegg her inne.
    Skal i det hele tatt begynne å jobbe mer med, og prioritere bloggen mer, simpelten fordi jeg elsker å skrive!
  • Se sesong 5 av «Homeland». Denne har jeg «spart» siden den kom ut, nå skal jeg kose meg med favorittserien i små doser.
  • Lange samtaler med gode venninner. Ingen har godt av for mye alenetid, og alle trenger noen å åpne hjertet sitt for.
    Som jeg skrev i forrige innlegg kjenner jeg ofte på følelsen av å være ensom og på en helt annen «kurs» enn resten av verden. Jeg savner de lange og gode samtalene, og det å bare kunne stikke innom en venninne uten at det må planlegges så mye eller lenge i forkant. Det å bare kunne være, uten tanke på å måtte prestere noe. Så denne måneden skal gode venner og store tekopper prioriteres.
  • DIY´s. I det siste har det skjedd en del på den kreative fronten her hjemme, og jeg gleder meg til å vise dere både disse og nye kreative prosjekter. Jeg har nemlig funnet ut at maling er min form for yoga, wait and see!
  • Bøker. Jeg har alltid vært glad i å lese, og denne høsten har jeg nærmest levd på bøker, hehe. Krim er og blir favoritten, men nå er jeg kanksje aller mest spent på å lese Sophie Elises «Forbilde». Man kan si mye om den jenta, men at hun har mer mellom øra enn de fleste skulle tro er det ingen tvil om!
  • Juleforberedelser. Her har jeg egentlig tjuvstartet litt allerede, men når vi nå straks bikker november er jeg skikkelig i gang. Det er mye som må planlegges hvis jeg skal få gjordt og lagd alt jeg har lyst til før jul, så her er det bare å sette i gang først som sist.
  • Friskriving. Jeg går med opptil flere artikler «i magen», og da er friskriving en genial metode for både å tøyle prestasjonsangsten og få frem den kreative siden. Etter artikkelen jeg hadde på trykk i Kamille tidligere i år har det blitt sørgelig lite skriving, så det er det på tide å gjøre noe med!
  • Julebord. Yes, it`s that time a year, again 😂 I år skal jeg på ikke mindre enn 2 julebord, og jeg gleder meg ustyrtelig masse til begge to 😃 💃🎉
  • Snø. Altså… jeg vet VIRKELIG ikke hva som har skjedd med meg i år, jeg som har H-A-T-E-T snø i ALLE år! I år GLEDER jeg meg til snøen kommer, og ble hoppende glad da jeg leste at det er gode sjanser for melislandskap allerede førstkommende fredag!

Hva gleder du deg til i november?

❤️

Planleggingsdag

I dag hadde jeg egentlig tenkt å vise dere litt bilder fra gårsdagens jentekveld, men det utgår med HØYE kneløft! De få bildene jeg fikk tatt ble så latterlig dårlige at de passer best til å le av/ mimre over ved en senere anledning 😉

Det jeg derimot KAN vise dere bilder av, er min nye ukesplanlegger. Er den ikke fiiin? 😀
For en som elsker å planlegge er dette «pure perfection», hehe…

Nå skal jeg sette meg ned med dagens tredje kaffekopp (ble litt sent i går da, vettu;-)) og planlegge resten av uken. Kos!

Har dere noen hyggelige planer i dag?

«Vi tar det på onsdag, da!»

I går formiddag dumpet ENDELIG Kamille nr 12 ned i postkassa. Det er alltid stas å finne favorittbladet i kassa, men i dag var det EKSTRA stas, og det var med skjelvende fingre og ujevn pust jeg tok opp bladet.

Bladde opp på innholdsfortegnelsen og ble både kvalm, svimmel og VELDIG spent/ glad/ nervøs!

For der, midt mellom fristende matoppskrifter og lekkert interiør, fant jeg min første artikkel noensinne.
MIN artikkel, som jeg har jobbet og slitt med, som jeg aldri følte ble HELT perfekt, men som jeg likevel klinte til og sendte avgårde. Det var aldri noen tvil om HVOR jeg drømte om å få den publisert, men jeg hadde ALDRI trodd det ville være mulig!
Min ganske personlige, litt flaue- og småfestlige artikkel om noe jeg er litt FOR flink til:  Å utsette.

Jeg delte såklart villig vekk hvor glad jeg var på FB i går, og tenkte at det var jo stas å vise frem hva jeg har jobbet med og ikke minst fått solgt til ett av Norges største kvinnemagasiner. Hadde jo vært hyggelig med noen likes fra de nærmeste venninnene og kanskje èn og annen perifer bekjent.
Lite visste jeg da nøyaktig HVOR mange likes, kommentarer og gratulasjoner jeg skulle få! Det tok HELT av, og det er nesten litt skummelt at SÅ mange mennesker engasjerer seg i hva jeg driver med… men bare nesten 😉

Feiring måtte selvsagt til, og jeg føler fortsatt at jeg svever på en sky av popularitet, lovord og Prosecco 😂
På tide å komme seg ned på jorda igjen nå, så da er det vel bare å se og få tatt den joggeturen da… 😉

❤️