Ny start

Hvor mange ganger kan du begynne om igjen?
Svar: Nøyaktig så mange du vil!

Jeg har lenge tenkt at jeg vil få bloggen opp å gå igjen. Lage innhold for min egen del og kanskje etterhvert for en liten (eller stor!) gruppe fine følgere. Skrive, ta bilder og kose meg med å være kreativ på denne måten igjen 🙂

Nå har jeg bestemt meg, og da gjenstår planlegging, knipsing av bilder, lære meg redigering +++. Masse gøy!
Lover å komme snart tilbake og dele mer av både denne prosessen, interiør, DIY-prosjekter, personlige tekster, oppskrifter og generell hygge 🙂

Klem

Black Friday

Se for deg at det ringer på døra. Du åpner, og utenfor står det to fulle paller med pakker.
Du blir forfjamset, skjønner ikke hva dette er. Du har da ikke bestilt alt dette? Og hva er det? Hvem kommer det fra?

Du går rundt pallene, ser etter en avsender eller noe som kan fortelle deg hva pakkene inneholder.
Du tenker at dette må da være levert til feil person! Det skulle sikkert til noen lenger bort i gata. Eller noen som har bodd der du bor før.

Du finner ingen avsender, men du finner en mottaker.
Mottakeren er deg.
Det står ditt navn på alle pakkene.
Hver eneste en av dem.

Du kjenner at du blir varm,  ubehagelig varm, klam, våt under armene. Det blir tungt å puste. Du begynner å tenke på hva alt dette må koste.

Da kommer svimmelheten og kaster seg over deg.
Du merket at beina blir nummene og det svarter for øynene.
Du tenker at du må få satt deg ned før du går i bakken. Du setter deg ned på trappa. Det hjelper ikke.

Du kjenner at halsen snører seg sammen, det blir tungt å puste.
Du vet ikke hva du skal gjøre. Du tenker at dette er veldig, veldig pinlig! Tenk om noen ser deg! Hva vil de tro? At det har rabla fullstendig for deg og at du har gått helt bananas på årets Black Friday?

Det blir ikke bedre. Du prøver å legge deg ned på trappa. Prøver å tenke på å puste rolig inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, for det har du hørt at skal være bra.
Du tenker at dette må jeg ordne opp i før noen andre kommer og ser deg ligge på trappa med to digre paller fulle av pakker foran deg.

Du får etterhvert synet tilbake og prøver å reise deg forsiktig opp. Det er fortsatt karusell i hodet, men du prøver å ignorere det. Du må få unna disse pakkene før noen oppdager deg!

Du reiser deg opp, vakler ustøtt bort til den nærmeste pallen. Tenker at så ustø har du ikke vært siden den festen for mange år siden der du kastet av deg skoene og danset på bordet fordi du var så glad og følte at du eide hele verden. Svimmelheten er nesten den samme, men gleden er ikke der. Det er ingen grunn til å kaste skoene nå.

Du tar tak i en vilkårlig pakke. Ser at det står en bokstav på undersiden: D.
Du løfter på pakken ved siden av, snur på den og finner en stor E. Du løfter på neste pakke og finner en J.
Du tenker at dette kanskje er et morsomt puslespill, og løfter på flere pakker. De har alle en enkelt, stor bokstav på undersiden.

Pakkene er i ulik størrelse og form. Noen er små og avlange, mens andre er store og firkantede. Noen er ganske lette, mens andre er så tunge at du må ta i alt du har for å klare å bære dem inn.

Du vet ikke hvor lange du har holdt på for å få bært inn alle pakkene, men nå er de endelig inne og du kan låse døra bak deg. Håpe på at ingen så deg.
Så flaut, å måtte legge seg ned på sin egen trapp fordi du åpenbart hadde shoppet som en gal?! Svakt.

Når du kommer inn i gangen prøver du å sette bokstavene sammen til et ord. Du har en masse bokstaver foran deg, og jobber lenge med å prøve å sette de sammen til ord.
14 bokstaver totalt: D, E, J, A, T, P, R, O, G, E, 2 stk N og 2 stk S. For mange bokstaver for ett ord, kanskje det skal være flere?

Ordene du etterhvert kommer frem til er ANGST og DEPRESJON.
Hæ??? Du skjønner ikke. Du har jo ikke bestilt dette?!

Du åpner en pakke, den er tom. Du åpner en til, den er også tom.
I den siste pakken finner du en faktura på en svimlende sum. Betalingsfristen har allerede gått ut.

Svimmelheten kommer tilbake. Du må legge deg ned, kjapt. Hjertet hamrer og det kjennes ut som om du blir kvalt.
Panikken er total og alt du klarer å tenke er: Hva gjør jeg nå??? Jeg kommer til å miste alt! Fordi jeg har fått noen digre pakker jeg ikke har bestilt, og ikke vil ha! Hva gjør jeg nå???

Du tenker at du må få sendt de tilbake, du har jo ikke bestilt dette! Det er jo alltid mulig å returnere varer man får levert, ikke sant?

Du kommer deg halvveis opp i sittende stilling. Mascaraen er klint utover, snørra renner, men du bryr deg ikke. Alt du tenker på er hvordan du skal få sendt disse pakkene i retur.
Du kaver rundt på gulvet, strekker deg etter den nærmeste pakken. Leter febrilsk etter en avsender. Ingenting.

Du skriker, kaster deg over en ny pakke. Ingen avsender på den heller.
Du leter deg etterhvert gjennom alle pakkene. Ingenting. Ingen avsender, ingen returmulighet.
Du må beholde alle sammen, OG betale for dem. Men hvordan??? Og hvorfor fikk du disse pakkene?? Og får du noen gang betalt ferdig på dem? Vil saldoen noen gang gå i pluss igjen?

❤️

En lørdag i november

Ooo, hvilken lykke det er å kunne leke seg med ord som blir til tekst og bilder som blir til en historie. Å bare la tankene flyte, la fingrene nærmest fly over tastaturet. Ikke tenke, bare nyte leken med ordene.

Denne høsten har det vært altfor lite deling av ord, og det håper jeg å kunne gjøre noe med nå fremover. Jeg har en liten plan om å skape mange historier med ord og bilder fremover, helt uperfekt perfekt.

Idag er det en sånn skikkelig fin novemberlørdag. Kaffe, strikketøy og ny bok. Litt fiksing hjemme, vaske litt. Tenke på hva jeg vil ha på pizzaen i kveld. Kikke i julemagasinene fra både i år og i fjor, og tenke ut hva jeg skal lage i år. Hvordan jeg skal pynte treet. Se på nye matoppskrifter og lure på hvilke jeg skal prøve meg på i år. Føle mer glede enn på lenge over tiden som kommer. Som jeg gleder meg til alt jeg har i vente!

Ønsker dere en riktig god helg, nyt den!

❤️

Om frykten for å skrive

God mandag morgen! Håper det er en god morgen hos deg også? ?

Her startet dagen tidlig med ukas første 30 minutters joggetur. Kl 08.05 var jeg  i farta, phu!
Det er ikke helt “meg” å trene så tidlig på dagen, men for å orke og trene ute nå som sommeren har kommet for fullt (yeeeeey!) må det gjøres enten veldig tidlig eller ganske sent. For et A-menneske som meg sier det selv seg at det må bli førstnevnte?

Jeg har ikke fortalt så mye om hva jeg driver med utenom jogging (eller snegling, som jeg kaller det) om dagen. Har rett og slett syntes det har vært litt skummelt. Skummelt fordi da blir det så virkelig på en måte?

Det er MANGE tanker i topplokket om dagen og store avgjørelser som snart må taes. Jeg dras mellom fornuft og følelser og føler kaostankene konstant er i aktivitet.

I det siste har jeg funnet mer og mer ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hvordan jeg ønsker at hverdagen skal være.
Jeg drømmer om å leve av å skrive, det har jeg fortalt før.
Denne drømmen blir bare større og større, men veien dit er hverken enkel eller uten hindringer.
(Men hey!, jeg har vel aldri valgt den enkleste utveien heller, hehe…)

Jeg prøver altså å spikre sammen en plan for skrivingen, hva den skal brukes til, hvordan jeg skal komme meg dit og på hvilken måte.
Jeg vet at det er prestasjonsangsten som stopper meg, og at krav og forventninger funker dårlig for meg. Jeg vet også at jeg må gjøre ting i mitt eget tempo og ikke la meg presse til å gjøre noe jeg ikke er klar for. Jeg er mer enn nok “flink” til å legge press på meg selv, det er ikke det som er problemet.

Boken “Big magic” har jeg hatt stående i bokhylla lenge. Typ 1 år. Uten å gjøre noe mer enn å bla litt i den, selv om jeg vet den har hjulpet mange andre til å tørre å skrive, tørre å kaste seg uti det.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har nok følt et visst forventningspress der også. At så snart denne boken er lest, så vil ordene bare renne ut av meg, perfekt sammensatt som artikler, noveller, blogginnlegg og what not.

Jeg trenger å øve. Jeg trenger å akseptere at dette er en prosess, og en prosess tar tid. Den krever at jeg prøver og feiler, og at begge deler er like viktige. Jeg kan ikke sammenligne meg med hva eller hvordan andre har gjort, jeg må gjøre det på min måte, uansett. Så får det ta den tiden det tar. For jeg klarer ikke gi opp denne drømmen, det er bare ikke mulig.
Jeg har så mye jeg vil skape og fortelle; historier, tanker, temaer jeg vil belyse, spørsmål jeg vil stille og ikke minst mennesker jeg vil dele med dere.
Bloggen er mine personlige tanker, men jeg vil så mye mer, på vegne av så mange andre. Jeg vil dele, opplyse, fortelle. Skape magi ved hjelp av ord. Jeg vil røre, forarge, gripe og berolige. Og jeg skal klare det. Sakte, men sikkert.

Ønsker deg en super uke!
Hører gjerne fra deg angående store, vanskelige valg i livet. Hva legger DU vekt på, og hva tenker akkurat du rundt det å velge annerledes og gå for den mer “utrygge” veien?

❤️

Junidager

Se blomstene strekke seg mot himmelen. Luke ut de som allerede har levd ferdig et blomsterliv. La fingertuppene varsomt stryke over bladene. Hviske løfter om sol.

Kjenne vinden på armene. Tenke at det egentlig er litt for kaldt for T-skjorte i dag.

Høre fuglene i kirsebærtreet ved siden av. Lure på om de gleder seg til bærene er modne.

Jeg går inn, men døra til sommeren blir stående åpen. For også dager som dette, med regndråper, vind og mektige skyer, er sommer.

Tar på meg en strikkejakke, setter over vann til kaffe og gleder meg over dagen i dag.

Skrivehjertet

Sålenge jeg kan huske har jeg elsket å skrive. Brev, skoleoppgaver og lister. Mange lister. Jeg tror faktisk ikke jeg kan leve uten listene mine, men det er en annen historie.

For ca 1 år siden kastet jeg meg i det og meldte meg på et journalistikkurs. Jeg har aldri noen gang gledet meg mye til å ta fatt på noe nytt, jeg følte formelig at jeg svevde av lykke (klisjèer er fine å ha ?) hver gang jeg logget meg inn for å lære mer.
Kurset ga meg så utrolig mye, ikke minst en følelse av å endelig ha funnet min plass her i livet. Det var dette jeg skulle drive med!

I mai i fjor opplevde jeg å se min første artikkel noensinne skrevet på trykk i Kamille, et av landets største kvinnemagasiner.

Den følelsen der, å se sitt eget navn og sin egen tekst på trykk i en så stor publikasjon er det RÅESTE jeg noen gang har opplevd!

Men så ble det stille.
Hva nå? Hvordan i alle dager skal jeg klare å toppe dette?
Prestasjonsangsten tok meg, og artikkelskrivingen ble lagt på hylla.
Jeg gledet meg fortsatt over hva jeg faktisk hadde oppnådd, men lysten til å fortsette ble mer og mer borte.

Vår ble til sommer og sommer ble til høst.
Jeg tenkte ærlig talt ikke noe særlig mer over skrivedrømmen. Andre tanker, vonde og vanskelige tanker, tok over og erstattet de gode, èn etter èn.
Høsten gikk og jeg innså at jeg hadde større utfordringer enn manglende skriving å hanskes med.

Nå har så smått de kreative tankene begynt å smyge seg inn i hjernen igjen. Det er ikke mange av de, og de er ikke store, men de er der!
Tanken på å igjen leke seg med ord stikker av og til innom og jeg prøver å ta så godt vare på den som jeg bare kan.Invitere den til å bli litt lenger for hver gang. Ikke presse, ikke kreve, men invitere. Kanskje blir det til noe mer håndfast etterhvert, eller kanskje ikke.
Akkurat hva det blir til er ikke så farlig. Det viktigste er at de gode, kreative tankene stikker innom og hilser på igjen. Det, er hverdagslykke ?

Ønsker deg en god mandag.

Lev drømmen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg for en stund siden meldte meg ut av statskirken fikk jeg både heiarop, triste meldinger og en god del spørsmål. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre siden jeg aldri har hatt noen gudstro, men jeg skjønner jo at folk lurer på hvorfor man gjør noe som av mange blir sett på som såpass “drastisk”.
Mange lurte også på om jeg hadde tenkt på at jeg nå ikke lenger kunne gifte meg i kirken heller, siden min bedre halvdel også har meldt seg ut. Det ble i det hele tatt mange reaksjoner, for å si det sånn!

Ett av spørsmålene jeg fikk var om jeg ikke trodde på noe? Ingenting større jeg kunne lene meg på når dagene ble tunge eller jeg bare trengte å vite at jeg ikke var alene?
Jeg svarte at jeg tror på meg selv, på godhet og kjærlighet mellom mennesker.  Det er for meg mer enn nok, jeg trenger ikke noe mer enn det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg bestemte jeg for å bli med på denne bloggutfordringen (som du kan lese mer om her), oppdaget jeg at frykten for skrivesperre og det å skrive dårlig var det som skremte meg mest. Frykten for å ikke klare å produsere noe bra hver dag. Frykten for at ingen skulle like det jeg skrev, og kanskje til og med synes det var drit kjedelig (kjedelig er mye værre enn teit, for øvrig). Og hva om jeg plutselig ikke hadde noe å si? At hodet bare føltes som et stort, tomt hull?

Jeg tror på at jeg kan klare å skape noe større enn meg selv ved hjelp av ord. Hvis jeg bare tør. Tør å stå i det, tør å kjempe meg gjennom skrivesperre og prestasjonsangst, og tør å dele det med andre mennesker.
Store ord, jeg vet, men drømmer vi ikke alle stort da? Drømmer vi ikke alle om å følge hjertet? Å leve drømmen?
Jeg bare vet at jeg MÅ skrive, uansett hvor vondt det til tider gjør. Det skal koste litt!

30 dagers bloggutfordring

Jeg har i det siste tenkt mye på hva jeg vil og hvor jeg vil med denne bloggen. Hva er det jeg vil formidle? Hvordan vil jeg formidle det? Og har jeg i det hele tatt noe å formidle?

Det siste er jeg ganske sikker på. Etter forrige innlegg har jeg fått så utrolig mange fine og rørende tilbakemeldinger at jeg skjønner at ordene jeg skriver har en plass og berører mennesker. Jeg har blitt mer sikker på at jeg har en stemme og en formidlingsevne som når inn til mennesker. Som rører ved noe viktig.

Hva jeg vil formidle er jeg litt mer usikker på. Det er vanskelig å finne en “rød tråd”, men kanksje jeg ikke trenger tenke så mye på det? Kanksje det holder å ha viljen til å formidle gjennom ord?
Jeg skriver denne bloggen først og fremst for meg selv, for å prøve å sortere tankene og sette ord på både de fine og de vonde sidene av dette prosjektet vi kaller livet. Jeg blir oppriktig glad hvis jeg kan treffe noen med ordene mine, men jeg skriver i utgangspunktet for meg selv og sånn tror jeg det bør være.

Det er mange måter å formidle på, og jeg ønsker å bli flinkere til å formidle tanker, stemninger og følelser ikke bare gjennom ord, men også gjennom bilder. Jeg er glad i foto, og kommer til å jobbe mer med denne måten å formidle på i tiden som kommer.

Det er så lett å tenke at alt man legger ut på en blogg må være perfekt (hva nå enn det er), som alt annet i livet. Men perfekt er kjedelig!
Jeg trenger å utfordre meg selv når det kommer til dette, så derfor har jeg bestemt meg for å kaste meg på en “30 days blog challenge”! (SHIT, SHIT, SHIT, hvordan i ******* skal jeg få til det??).
Jeg skal altså blogge daglig de neste 30 dagene, og jeg gruer meg allerede. Men for å bli god må man øve, og eneste måten å jobbe med prestasjonsangsten på er å bite tenna sammen og skrive seg gjennom det. Og hvem vet, kanskje kommer det gull utav gråstein (les: babling)?

Takk for at du leser.

Gi litt mer av deg selv

Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.

Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?

Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.

Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.

Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.

Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.

Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker “Hva gjør han her?” “Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?”

Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.

Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.

Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.

Så min oppfordring til deg er:  gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.

Hvorfor blogge?

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Etter at jeg bestemte meg for å ta bloggingen på alvor og legge ned mer tid og energi på bloggen har jeg tenkt en del på hvorfor jeg ønsker å blogge. Hva er det jeg ønsker å dele og hvorfor gjør jeg dette?
Jeg blir fortsatt småflau og vet ikke helt hva jeg skal svare når folk sier de har lest bloggen min, og det føles fortsatt rart å kalle seg selv en blogger.

Blogging er for veldig mange forbundet med tenåringsjenter med blondt hår, masse sminke og et enormt eksponeringsbehov, noe jeg ikke akkurat kjenner meg igjen i.
Det er lenge siden bloggverdenen var så til de grader smal, og jeg både håper og tror at denne stigmatiseringen vil dø ut sakte, men sikkert. Det finnes så utrolig mange flinke bloggere der ute, i så vidt forskjellige kategorier.
Visste du f eks at det finnes store norske bloggere innen teknologi, som har en rekkevidde langt ut over Norges grenser?

Men tilbake til meg, hvorfor gjør jeg dette?
Som dere vet; jeg elsker å skrive og det har jeg gjordt så lenge jeg kan huske. Brev, oppgaver, artikler og ikke minst lister. Aller best liker jeg å skrive noe som på en eller annen måte kan inspirere eller påvirke andre, og det er det jeg vil med bloggen. Jeg vil at du skal kunne klikke deg inn her og få den gode følelsen, smile og kanksje finne måter å gjøre livet ditt enda bedre på. Våge mer, leve mer og ikke minst kose deg mer. Jeg vil at du skal glede deg til å lese innleggene mine, og kanskje av og til bli en smule tankefull.
Jeg vil at du skal ha det bra og glede deg over hverdagene. Få lyst til å stå på og følge drømmene dine. Jeg heier på deg!

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com