God morgen, sweethearts, nyter dere påsken så langt? ?
Det gjør iallefall jeg, selv med dette kickstartprogrammet på agendaen! I går fikk jeg og samboer kjørt en skikkelig styrkeøkt igjen, sååå digg! #støl
Etterpå var det tid for hjemmelaget tacopizza, mmm ?

Men nok skravling, og over til poenget: Mat og følelser.
Jeg har lenge hatt dette innlegget i hodet, uten helt å få det ned på “papiret”, så nå er det på høy tid, føler jeg!
Når du hører ordet “mat” hva tenker du da? Får du vann i munnen, gode assosiasjoner, litt skyldfølelse og en liten klump i magen, akkurat sånn som meg?

Etter jul startet jeg på en 6 ukers diett satt opp av en erfaren og  anerkjent PT og coach. Målet var selvsagt å gå ned noen kilo før sommeren, slik at jeg kunne våge meg inn i prøverommet på H&M for å finne en bikini som satt pent (noe som for øvrig ikke er mulig uansett hvilken størrelse man er, siden ALT ved de prøverommene gjør sitt til at man IKKE skal se fin ut).
De første ukene gikk det finfint. Følte meg aldri sulten, men ble ofte litt stresset fordi jeg var usikker på om jeg hadde tilgang og mulighet til å få tak i råvarene til dagens måltider.
Dette endte med at jeg stort sett gjordt det “enkelt” for meg selv og spiste ca det samme hver dag.

Etterhvert som ukene gikk kjente jeg mer og mer på savnet etter bl a brød. Fordi brød, selv grovt, er bannlyst i enhver diett.
Jeg savnet også frukt, noe jeg fikk innvilget litt av etterhvert.
Det ble hyggeligere å gå på vekta, og ikke minst ta frem målebåndet, men inni meg ble savnet etter å kunne hive i seg en sjokoladebolle eller spise frossenpizza sammen med kjæresten etter en lang kveldsvakt større og større. Jeg ble rett og slett lei meg og følte jeg var på vei et sted jeg absolutt ikke ville være.

Etter de 6 ukene sa jeg “takk og farvel” til coachen, og spiste stort sett det jeg hadde lyst på hele tiden. Trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at tallene på vekta ikke var like hyggelige lenger… Det sier seg selv at når man har “nektet” seg selv veldig mye en lang periode, så går man på en “smell”, det er helt naturlig.

Jeg vet at det som funker best for meg er litt av “både-og”, og at det var dit jeg skulle. Litt sunt, litt usunt, og ingen rigide dietter som forteller meg at fordi det er mandag kan jeg ikke spise en Snickers, det kan man nemlig kun gjøre på lørdag (eller hvilken som helst annen dag den uka man har valgt å ha et “cheat meal”).
Men utenom dette var jeg ganske forvirret på hva jeg kunne/skulle spise, og ikke minst hvor mye. Eller, hvor mye hadde jeg jo lært gjennom dietten, men å lese hvor mange gram jeg skulle spise av noe, fremfor å kjenne på når jeg var sulten, ble veldig forvirrende for meg.

Det er så himla mange følelser knyttet til mat, og jeg VET at jeg desverre ikke er spesielt alene om å ha det slik. På den ene siden tenker jeg at folk får ta meg som jeg er, og at det ikke spiller noen rolle hvilken klesstørrelse jeg bruker. På den andre siden vet jeg også at det desverre ikke er så “lett”, jeg bryr meg om hvordan jeg fremstår, og om magen min buler mer enn andre sin.

At jeg har valgt å følge C9 programmet kan for mange sikkert virke dobbeltmoralsk, jeg forstår det. “Er ikke dette også bare en ny diett?”, tenker sikkert mange nå.
Nei, jeg vil faktisk ikke si det. Måten dette er bygget opp på gjør at jeg får tid til å både omstille meg litt og ikke minst reflektere over veien videre. Jeg får tid og mulighet til å høre på både hodet og kroppen, ikke kun èn av delene.
Etter de 9 dagene kunne jeg valgt å fortsette på et annet program, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Fordi for meg handler dette mest av alt om å få hodet “på rett plass”, ikke om tap av eventuelle kiloer (selv om det selvsagt også er hyggelig).

Målet for meg er å leve et aktivt liv, der både boller og epler inngår på en naturlig måte. Jeg vil kunne spise en sjokolade på en hvilkensomhelst tirsdag uten å få dårlig samvittighet, og samtidig kunne nyte en litt sunnere pizza, og kose meg med den også. Mat skal ikke handle om forsakelse, men om kos, gode følelser, mett mage og masse energi.