Black Friday

Se for deg at det ringer på døra. Du åpner, og utenfor står det to fulle paller med pakker.
Du blir forfjamset, skjønner ikke hva dette er. Du har da ikke bestilt alt dette? Og hva er det? Hvem kommer det fra?

Du går rundt pallene, ser etter en avsender eller noe som kan fortelle deg hva pakkene inneholder.
Du tenker at dette må da være levert til feil person! Det skulle sikkert til noen lenger bort i gata. Eller noen som har bodd der du bor før.

Du finner ingen avsender, men du finner en mottaker.
Mottakeren er deg.
Det står ditt navn på alle pakkene.
Hver eneste en av dem.

Du kjenner at du blir varm,  ubehagelig varm, klam, våt under armene. Det blir tungt å puste. Du begynner å tenke på hva alt dette må koste.

Da kommer svimmelheten og kaster seg over deg.
Du merket at beina blir nummene og det svarter for øynene.
Du tenker at du må få satt deg ned før du går i bakken. Du setter deg ned på trappa. Det hjelper ikke.

Du kjenner at halsen snører seg sammen, det blir tungt å puste.
Du vet ikke hva du skal gjøre. Du tenker at dette er veldig, veldig pinlig! Tenk om noen ser deg! Hva vil de tro? At det har rabla fullstendig for deg og at du har gått helt bananas på årets Black Friday?

Det blir ikke bedre. Du prøver å legge deg ned på trappa. Prøver å tenke på å puste rolig inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, for det har du hørt at skal være bra.
Du tenker at dette må jeg ordne opp i før noen andre kommer og ser deg ligge på trappa med to digre paller fulle av pakker foran deg.

Du får etterhvert synet tilbake og prøver å reise deg forsiktig opp. Det er fortsatt karusell i hodet, men du prøver å ignorere det. Du må få unna disse pakkene før noen oppdager deg!

Du reiser deg opp, vakler ustøtt bort til den nærmeste pallen. Tenker at så ustø har du ikke vært siden den festen for mange år siden der du kastet av deg skoene og danset på bordet fordi du var så glad og følte at du eide hele verden. Svimmelheten er nesten den samme, men gleden er ikke der. Det er ingen grunn til å kaste skoene nå.

Du tar tak i en vilkårlig pakke. Ser at det står en bokstav på undersiden: D.
Du løfter på pakken ved siden av, snur på den og finner en stor E. Du løfter på neste pakke og finner en J.
Du tenker at dette kanskje er et morsomt puslespill, og løfter på flere pakker. De har alle en enkelt, stor bokstav på undersiden.

Pakkene er i ulik størrelse og form. Noen er små og avlange, mens andre er store og firkantede. Noen er ganske lette, mens andre er så tunge at du må ta i alt du har for å klare å bære dem inn.

Du vet ikke hvor lange du har holdt på for å få bært inn alle pakkene, men nå er de endelig inne og du kan låse døra bak deg. Håpe på at ingen så deg.
Så flaut, å måtte legge seg ned på sin egen trapp fordi du åpenbart hadde shoppet som en gal?! Svakt.

Når du kommer inn i gangen prøver du å sette bokstavene sammen til et ord. Du har en masse bokstaver foran deg, og jobber lenge med å prøve å sette de sammen til ord.
14 bokstaver totalt: D, E, J, A, T, P, R, O, G, E, 2 stk N og 2 stk S. For mange bokstaver for ett ord, kanskje det skal være flere?

Ordene du etterhvert kommer frem til er ANGST og DEPRESJON.
Hæ??? Du skjønner ikke. Du har jo ikke bestilt dette?!

Du åpner en pakke, den er tom. Du åpner en til, den er også tom.
I den siste pakken finner du en faktura på en svimlende sum. Betalingsfristen har allerede gått ut.

Svimmelheten kommer tilbake. Du må legge deg ned, kjapt. Hjertet hamrer og det kjennes ut som om du blir kvalt.
Panikken er total og alt du klarer å tenke er: Hva gjør jeg nå??? Jeg kommer til å miste alt! Fordi jeg har fått noen digre pakker jeg ikke har bestilt, og ikke vil ha! Hva gjør jeg nå???

Du tenker at du må få sendt de tilbake, du har jo ikke bestilt dette! Det er jo alltid mulig å returnere varer man får levert, ikke sant?

Du kommer deg halvveis opp i sittende stilling. Mascaraen er klint utover, snørra renner, men du bryr deg ikke. Alt du tenker på er hvordan du skal få sendt disse pakkene i retur.
Du kaver rundt på gulvet, strekker deg etter den nærmeste pakken. Leter febrilsk etter en avsender. Ingenting.

Du skriker, kaster deg over en ny pakke. Ingen avsender på den heller.
Du leter deg etterhvert gjennom alle pakkene. Ingenting. Ingen avsender, ingen returmulighet.
Du må beholde alle sammen, OG betale for dem. Men hvordan??? Og hvorfor fikk du disse pakkene?? Og får du noen gang betalt ferdig på dem? Vil saldoen noen gang gå i pluss igjen?

❤️

Årets første snø

Hils på Vilde 🙂

Det er så vakkert at jeg har ikke ord.
Da jeg sto opp i dag var det mørkt og trist. Nå, få timer senere, er bakken fullstendig dekket av et hvitt lag og det føles som om tiden har stoppet litt opp.
Mens jeg lagde kaffe løp 10 rådyr over jordet foran huset. Tenk at naturen kan være så vakker!

Jeg, som har hatet vinter og snø så intenst at jeg ikke engang klarer beskrive det, har nå forelsket meg HELT i denne årstiden.
Jeg sjekker værvarselet flere ganger om dagen, blir glad når jeg ser det er meldt minusgrader og snø, og tenker på alt det fine denne årstiden kan brukes til, både innendørs og utendørs.

Kanskje får jeg endelig testet de nye langrennsskiene som jeg fikk for 2 år siden. Kanskje tør jeg våge meg ut på isen med skøyter på bena igjen også.
Det jeg vet er at det kommer til å bli mange turer både i skogen og langs veien fremover, på jakt etter naturopplevelser som kan fanges opp av kameraet, nytes og deles med dere.

❤️

Tar du ansvar for eget liv?

“For et dumt spørsmål!” tenker du kanskje. “Lett for henne å si!” eller “Hun vet ikke hva hun snakker om, hun har ikke barn/syke foreldre å ta seg av/en jobb som sliter henne ut!”.

La meg fortelle deg en liten historie.
For litt over 1 år siden var jeg stuck i en jobb som ga meg vondt i magen, hodepine og kvalme. Hver eneste dag.
Jeg var ulykkelig, jeg var sint, jeg var redd. Jeg følte meg fanget og ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen.
Eller, jeg visste innerst inne hva jeg måtte gjøre, men jeg turte ikke tenke tanken helt ut. Jeg klamret meg fast, så lenge at angst, panikk og sykdom ble en del av hverdagen, hver dag. Jeg grublet og gråt. Hadde panikkanfall og var sint, så inn i helvete sint!
Jeg visste at jo lenger jeg ble i denne situasjonen, jo sykere ville jeg vil. Jeg visste at det eneste valget jeg egentlig hadde var å si opp. Jeg måtte gjøre det jeg fryktet aller mest, gi slipp på “tryggheten”.
Jeg skriver tryggheten i hermetegn, fordi det var en falsk trygghet. En trygghet som bare gjorde meg vondt.

Jeg kom etterhvert til et punkt der både jeg og de rundt meg skjønte at valget bare måtte tas. Jeg følte jeg sto på kanten av stupet, uten mulighet til å berge meg selv. Så jeg sa opp.

Fra den dagen veltet alle følelsene frem, og de neste månedene ble et kaos uten like. Jeg var konstant redd, konstant i beredskap. Likevel visste jeg at jeg hadde gjort det eneste riktig, å stå opp for meg selv og lytte til hjertet.

Så jo, jeg har vært der du er nå. Jeg har kjent på frykten, avmakten, sinnet. Jeg har mistet fotfestet, hoppet uten å vite om jeg ble tatt imot, uten å vite når og om jeg ville kjenne trygg grunn under føttene igjen.

Det er dette jeg mener med å ta ansvar for eget liv. Det er så lett å bli gående i den samme gamle dritten, fordi det føles som det tryggeste valget. Du vet hva du har, men ikke hva du får, sant?
Jeg mener ikke at alle skal slutte i en jobb de ikke trives i, eller skille seg fra mannen fordi han ikke er like spennende lenger.
Det jeg mener er at hver og en må ta ansvar for seg selv, sitt eget liv og sin egen lykke. Hvis du i dag er et sted som ikke føles bra, så vil det ikke føles noe bedre i morgen hvis du ikke aktivt gjør noe selv.

Du har så mange muligheter- bruk dem! Ta valg du innerst inne vet trengs, prioriter det som gjør deg bra og la resten være.
Du kommer ikke til å være lykkelig hver eneste dag, men du kommer minst ett megaskritt nærmere der du ønsker å være.

God søndag til deg, jeg heier på deg 🙂

❤️

En lørdag i november

Ooo, hvilken lykke det er å kunne leke seg med ord som blir til tekst og bilder som blir til en historie. Å bare la tankene flyte, la fingrene nærmest fly over tastaturet. Ikke tenke, bare nyte leken med ordene.

Denne høsten har det vært altfor lite deling av ord, og det håper jeg å kunne gjøre noe med nå fremover. Jeg har en liten plan om å skape mange historier med ord og bilder fremover, helt uperfekt perfekt.

Idag er det en sånn skikkelig fin novemberlørdag. Kaffe, strikketøy og ny bok. Litt fiksing hjemme, vaske litt. Tenke på hva jeg vil ha på pizzaen i kveld. Kikke i julemagasinene fra både i år og i fjor, og tenke ut hva jeg skal lage i år. Hvordan jeg skal pynte treet. Se på nye matoppskrifter og lure på hvilke jeg skal prøve meg på i år. Føle mer glede enn på lenge over tiden som kommer. Som jeg gleder meg til alt jeg har i vente!

Ønsker dere en riktig god helg, nyt den!

❤️

En sånn dag

Det var ikke meningen å bli borte. Jeg vil jo dele, vil jo inspirere om jeg kan. Vil skape åpenhet og forståelse.
Men så tok tankene over. Prestasjonsangsten. Tvilen. Menneskeligheten?

I dag er en sånn dag som jeg ikke liker. En sånn dag som jeg bare skulle ønske kunne forsvinne. Strykes fra kalenderen.
Men oppi det hele kom plutselig skrivelysten tilbake. Og det er fint.

Det gjør så godt å skrive. Få tankene og drømmene ned på papiret (eller internett om du vil). Så hvorfor gjør jeg det ikke da?
Jeg, som heier på åpenhet og vil at alle skal forstå at følelser ikke er farlige, og at livet ikke bare består av kos og likes.

Jeg tenker at det er ikke så farlig om noen synes jeg er teit eller ikke skriver bra. Det er ikke så farlig hva andre synes om meg og mitt.
Fordi jeg vet at jeg liker å dele ord. Jeg liker å vise at livet ikke er rosenrødt. Jeg liker å… leve.

❤️