4/ 30

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skulle altså ikke gå lenger enn til dag nr 4 før skrivesperren meldte sin ankomst. Eller, skrivesperre er kanskje ikke riktig beskrivelse, det er mer «hodetid» som mangler i dag.
Hva «hodetid» er? Jo, det skal jeg fortelle deg! Det er min versjon av det engelske uttrykket «me time», det!

Første del av dagen ble tilbragt i praksis, der jeg står på som en helt om dagen for å tilegne meg mest mulig kunnskap på kortest mulig tid. (Meg i et nøtteskall, *kremt*).
Så var det hjem til husarbeid, middag og søknadsskriving. Phu!
Å starte i praksis OG hive meg på bloggutfordringen samme uke var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjordt… men gøy er det, begge deler, så jeg må bare pushe ekstra hardt på «orgegenet» nå i starten, så går det seg nok til 😊

Bildet over er forresten fra en del av et DIY- prosjekt her hjemme, men det får jeg heller vise dere mer av en annen dag. Nå er det nemlig tid for «Helene sjekker inn»  og en stor kopp julete sammen med kjæresten. Vel fortjent!

Lev drømmen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg for en stund siden meldte meg ut av statskirken fikk jeg både heiarop, triste meldinger og en god del spørsmål. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre siden jeg aldri har hatt noen gudstro, men jeg skjønner jo at folk lurer på hvorfor man gjør noe som av mange blir sett på som såpass «drastisk».
Mange lurte også på om jeg hadde tenkt på at jeg nå ikke lenger kunne gifte meg i kirken heller, siden min bedre halvdel også har meldt seg ut. Det ble i det hele tatt mange reaksjoner, for å si det sånn!

Ett av spørsmålene jeg fikk var om jeg ikke trodde på noe? Ingenting større jeg kunne lene meg på når dagene ble tunge eller jeg bare trengte å vite at jeg ikke var alene?
Jeg svarte at jeg tror på meg selv, på godhet og kjærlighet mellom mennesker.  Det er for meg mer enn nok, jeg trenger ikke noe mer enn det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg bestemte jeg for å bli med på denne bloggutfordringen (som du kan lese mer om her), oppdaget jeg at frykten for skrivesperre og det å skrive dårlig var det som skremte meg mest. Frykten for å ikke klare å produsere noe bra hver dag. Frykten for at ingen skulle like det jeg skrev, og kanskje til og med synes det var drit kjedelig (kjedelig er mye værre enn teit, for øvrig). Og hva om jeg plutselig ikke hadde noe å si? At hodet bare føltes som et stort, tomt hull?

Jeg tror på at jeg kan klare å skape noe større enn meg selv ved hjelp av ord. Hvis jeg bare tør. Tør å stå i det, tør å kjempe meg gjennom skrivesperre og prestasjonsangst, og tør å dele det med andre mennesker.
Store ord, jeg vet, men drømmer vi ikke alle stort da? Drømmer vi ikke alle om å følge hjertet? Å leve drømmen?
Jeg bare vet at jeg MÅ skrive, uansett hvor vondt det til tider gjør. Det skal koste litt!

Dreper Facebook kreativiteten?

Jeg var en av de første til å lage meg en Facebookkonto da dette fenomenet kom til Norge for en liten mannsalder siden. Husker jeg fikk noen venneforespørsler på mail, men skjønte ikke helt greia så jeg la de i boksen for søppelpost.

Noen måneder senere startet jeg i ny jobb, og her hadde noen av mine nye kolleger virkelig fått øynene opp for dette nye mediet. De maste og maste, helt til jeg, litt motvillig, lagde meg en egen profil.
På denne tiden hadde enda ikke FB blitt noen hit i Norge, så det var ikke så mange kjente å se. Og hvorfor skulle jeg være «venner» med disse kollegene et sted på nettet, vi så jo hverandre minst 5 dager i uka likevel?!

I de kommende månedene fikk jeg flere og flere mailer om folk som hadde lagt meg til og ønsket å bli venn med meg på dette rare stedet «der ute». Stadig tikket det inn venneforespørsler, fra folk jeg hadde gått på barneskolen sammen med, en og annen fyr jeg hadde klina med og folk jeg knapt visste hvem var. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de plutselig tok kontakt med meg, etter så mange år uten noen som helst form for kontakt.

Årene gikk og skepsisen min ble snudd til forventning, spenning og glede. Hva har skjedd siden sist jeg logget meg av? Har jeg fått noen nye venneforespørsler? Har noen jeg kjenner fått barn siden sist? Kanskje noen har blitt sammen eller slått opp? Og hvordan går det egentlig med katten til naboen som hadde spist en halv mus?
Behovet for å vite og være hadde blitt enormt, nær sagt en avhengighet. Tenk om jeg gikk glipp av noe?

Jeg kjenner at det er nok nå. Nå har jeg brukt (kastet bort?) nok tid på å konstant scrolle meg gjennom andres liv, være opptatt av hva andre driver med.
Nå vil jeg heller bruke den tiden på meg, mine tanker, mine prosjekter. Jeg vil logge av, være utilgjengelig større deler av tiden. Bruke mer tid på å ta tilbake kreativiteten, som jeg føler har forsvunnet i jakten på antall likes. Kikkerbehovet er mettet, jeg er ikke lenger opptatt av hva folk fra videregående eller perifere bekjente gjør en hvilkensomhelst kveld i november. Jeg vil bruke tiden på å skrive, ta bilder og male. Ting jeg liker, ting som gir meg noe og har en verdi, for meg.

Sosiale medier vil nok fortsette å være en del av hverdagen min fremover, men i en helt annen grad enn tidligere. Å sjekke FB, Instagram og Snapchat vil nok fortsatt være en del av morgenrutinen, på lik linje med å sjekke andre nyheter. Men tiden det tar og plassen i hodet mitt det okkuperer vil ikke lenger være den samme.
Jeg vil leve livet mitt her og nå, in real life, irl, som de sier på Facebook.

30 dagers bloggutfordring

Jeg har i det siste tenkt mye på hva jeg vil og hvor jeg vil med denne bloggen. Hva er det jeg vil formidle? Hvordan vil jeg formidle det? Og har jeg i det hele tatt noe å formidle?

Det siste er jeg ganske sikker på. Etter forrige innlegg har jeg fått så utrolig mange fine og rørende tilbakemeldinger at jeg skjønner at ordene jeg skriver har en plass og berører mennesker. Jeg har blitt mer sikker på at jeg har en stemme og en formidlingsevne som når inn til mennesker. Som rører ved noe viktig.

Hva jeg vil formidle er jeg litt mer usikker på. Det er vanskelig å finne en «rød tråd», men kanksje jeg ikke trenger tenke så mye på det? Kanksje det holder å ha viljen til å formidle gjennom ord?
Jeg skriver denne bloggen først og fremst for meg selv, for å prøve å sortere tankene og sette ord på både de fine og de vonde sidene av dette prosjektet vi kaller livet. Jeg blir oppriktig glad hvis jeg kan treffe noen med ordene mine, men jeg skriver i utgangspunktet for meg selv og sånn tror jeg det bør være.

Det er mange måter å formidle på, og jeg ønsker å bli flinkere til å formidle tanker, stemninger og følelser ikke bare gjennom ord, men også gjennom bilder. Jeg er glad i foto, og kommer til å jobbe mer med denne måten å formidle på i tiden som kommer.

Det er så lett å tenke at alt man legger ut på en blogg må være perfekt (hva nå enn det er), som alt annet i livet. Men perfekt er kjedelig!
Jeg trenger å utfordre meg selv når det kommer til dette, så derfor har jeg bestemt meg for å kaste meg på en «30 days blog challenge»! (SHIT, SHIT, SHIT, hvordan i ******* skal jeg få til det??).
Jeg skal altså blogge daglig de neste 30 dagene, og jeg gruer meg allerede. Men for å bli god må man øve, og eneste måten å jobbe med prestasjonsangsten på er å bite tenna sammen og skrive seg gjennom det. Og hvem vet, kanskje kommer det gull utav gråstein (les: babling)?

Takk for at du leser.

Gi litt mer av deg selv

Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.

Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?

Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.

Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.

Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.

Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.

Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker «Hva gjør han her?» «Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?»

Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.

Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.

Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.

Så min oppfordring til deg er:  gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.

Na na na na na na na… Batman!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Endelig kan jeg vise dere det ferdige resultatet av gårsdagens mange timer på kjøkkenet! Superhelten var ingen ringere enn selveste Batman, og gjett om 5- åringen ble fornøyd da han fikk se denne kaken? 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er nesten skumlere å bake til små mennesker enn store mennesker, fordi de små ikke har de samme begrensningene som oss voksne. Da skyter også forventningene i taket, og skuffelsen kan bli deretter.
Heldigvis falt denne kaken i smak hos den lille, sorry store, gutten, og jeg kan puste lettet ut 😊

Planen i dag var egentlig å true kjæresten med på tur for å ta masse bilder til bloggen, men det utgikk glatt med det drittværet som har vært i dag. Jeg ønsket meg snø, men måtte for det meste ta til takke med regn og slaps. Ikke helt det jeg ønsket meg!
Så da ble det heller sofakos, te og levende lys, ikke så verst det heller 😉
Tror jeg holder meg her i sofaen resten av kvelden jeg, hørt rykter om hjemmelaget pizza og «Skal vi danse» 👌
Nyt lørdagskvelden, fininger. Vi skrives på mandag 😊

❤️

Kakebakefredag

dsc_0489
Etter en veldig hyggelig kveld med to skjønne venninner i går, var det andre boller i dag. Eller andre kaker, moahaha… Ok, den var dårlig. Sorry, lavt blodsukker 😉

dsc_0486Jeg visste at jeg hadde mange timer på kjøkkenet foran meg i dag, så da kjæresten dro på jobb litt over kl 07 kom jeg meg også opp og ut av senga.
2 kjappe kopper kaffe + 1 glass boblevann (nei, desverre ikke champagne, men vanlig vann med kullsyre), og jeg satte kursen mot kjøkkenet.

dsc_0493
Siden dette er en bestilling vil jeg ikke vise dere mer før kaken er overlevert kunden, men lover å komme tilbake med bilder av det endelige resultatet i morgen. Kan si så mye som at det er til en liten (stor i egne øyne) gutt som digger en superhelt, kanksje dere klarer gjette hvilken? 😊

Nå skal jeg krølle meg godt opp i sofaen med en stooor kopp te og oppdatere meg på hva som har skjedd i bloggverden siden sist. Sees i morgen!

Hvorfor blogge?

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Etter at jeg bestemte meg for å ta bloggingen på alvor og legge ned mer tid og energi på bloggen har jeg tenkt en del på hvorfor jeg ønsker å blogge. Hva er det jeg ønsker å dele og hvorfor gjør jeg dette?
Jeg blir fortsatt småflau og vet ikke helt hva jeg skal svare når folk sier de har lest bloggen min, og det føles fortsatt rart å kalle seg selv en blogger.

Blogging er for veldig mange forbundet med tenåringsjenter med blondt hår, masse sminke og et enormt eksponeringsbehov, noe jeg ikke akkurat kjenner meg igjen i.
Det er lenge siden bloggverdenen var så til de grader smal, og jeg både håper og tror at denne stigmatiseringen vil dø ut sakte, men sikkert. Det finnes så utrolig mange flinke bloggere der ute, i så vidt forskjellige kategorier.
Visste du f eks at det finnes store norske bloggere innen teknologi, som har en rekkevidde langt ut over Norges grenser?

Men tilbake til meg, hvorfor gjør jeg dette?
Som dere vet; jeg elsker å skrive og det har jeg gjordt så lenge jeg kan huske. Brev, oppgaver, artikler og ikke minst lister. Aller best liker jeg å skrive noe som på en eller annen måte kan inspirere eller påvirke andre, og det er det jeg vil med bloggen. Jeg vil at du skal kunne klikke deg inn her og få den gode følelsen, smile og kanksje finne måter å gjøre livet ditt enda bedre på. Våge mer, leve mer og ikke minst kose deg mer. Jeg vil at du skal glede deg til å lese innleggene mine, og kanskje av og til bli en smule tankefull.
Jeg vil at du skal ha det bra og glede deg over hverdagene. Få lyst til å stå på og følge drømmene dine. Jeg heier på deg!

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com