Mental maraton

Etter de siste to dagers mentale maraton er det deilig å endelig føle at jeg kan puste igjen, nyte spirene i plantekassa og ikke minst det deilige maiværet!

Det har vært noen utrolig tøffe dager grunnet en STOR utfordring jeg gikk til i dag. Hodet har overhodet ikke vært på rett sted og kroppen har føltes helt «vissen». Angstanfallene har kommet og gått og jeg har bare forsøkt å henge med så godt jeg har kunnet. Ingen god opplevelse, følelsen av å miste kontrollen over egen kropp og hode.
Men nå er utfordringen gjennomført, og i dagene fremover må jeg bruke litt tid på å finne utav hva jeg vil. Er ikke meningen å være så hemmelighetsfull, men jeg kan ikke si så mye mer akkurat nå enn at jeg har fått litt ekstra å gruble på. Forteller mer så fort avgjørelsen er tatt 😊

Ellers er jeg i gang med enda et nytt strikkeprosjekt, helt hekta vet dere, hehe. Nå mangler bare armer og montering, så kan jeg forhåpentligvis snart ta i bruk en splitter ny og skikkelig digg genser!

Nyt kvelden- det skal jeg!

Hverdagen

I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer glad i «det ekte». Strikking, lage mat fra bunnen av, dyrke egne urter og grønnsaker. Rydde ut, kvitte meg med ting jeg ikke trenger. Declutter, som jeg egentlig ikke har noen god oversettelse på.

I går kveld oppdaget jeg den første lille spiren til ruccolaen jeg plantet på søndag. Så gøy!
Å kunne lage ting selv er en helt magisk følelse. Se frø bli til liv og garn bli til genser.

Jeg har rett og slett funnet mer roen i meg selv. Tatt noen tøffe valg og funnet frem til hva som egentlig betyr noe. Hva jeg vil bruke tid på og hva jeg vil lære mer om.
Jeg har gått inn i de mørkeste rommene av meg selv og turt stå i de vanskeligste følelsene. Turt ta valg og sette grenser. Turt si nei. Og turt å si «**** you!» til perfeksjonismen.

Kjente du deg litt igjen nå? Kom igjen, du tør, du også! Det er verdt det.

Hei mandag!

God morgen, kjære lesere. Har dere det bra i dag?
Jeg har det fint, på en måte. I dag er nemlig min følgesvenn angsten på besøk igjen.
Nå er det en liten stund siden sist, og enkelte dager tenker jeg faktisk ikke på den i det hele tatt. Det er deilig.
Men i dag er den tilbake, og vil bare ikke slippe taket. Så da får den bare være der, da! Jeg blir ikke lenger sint eller føler meg syk, men jeg konstanterer at den er der og legger opp dagen deretter. Ingen store utfordringer i dag, ingen vanskelige samtaler eller store forandringer. Ikke tenke på fremtiden, bare prøve å være mest mulig tilstede her og nå. Akseptere uroen i kroppen, murringen i hodet. Vite at det går over, men ja, det er ubehagelig når det står på og helt umulig å forsøke å forklare for noen som aldri har opplevd angst selv.

I går plantet jeg en hel del grønnsaker og urter i små potter i kjøkkenvinduet. Basilikum, tomat, agurk, koriander. Ruccola og persille.
A klargjorde for kjøkkenhage ute og jeg vasket og skrubbet terrassen. Klar for mer utetid nå. Sol, varme. Se plantene mine spire og strekke seg mot sola. Det blir fint.

Livstegn

I går hadde denne vakringen bursdag, 2 år ble han ❤️
Dagen ble selvsagt feiret med det han liker aller best i denne verden: jordbær. I tillegg ble det både blåbær, basilikum og masse kos… men akkurat det er jo ikke så spesielt. Floppy er nemlig en ganske bortskjemt liten kar, som vet å utnytte sjarmen sin til fulle, hehe.

Ville bare stikke en kjapp tur innom å si «Hei!» og «jeg har ikke glemt dere». Skal ikke love mer enn jeg kan holde, men i går fant jeg ENDELIG laderen til kameraet, så nå blir det mange turer og mye lek med kamera fremover. Kanskje betyr det også litt mer blogging, vi får se 😊

Håper dere har fine dager og nyter de små øyeblikkene- det er viktig!

Ut på tur

Noen synes det er gøy å bruke lørdagen på shopping, andre liker seg best hjemme i sofaen. Jeg koser meg aller, aller mest hvis jeg kan få gå på tur med niste og kamera i sekken.

I dag sto vi opp tidlig, smurte noen rundstykker og kom oss ut på tur en liten kilometer hjemmefra. Verre er det ikke!
Du trenger ikke dra langt avgårde eller bruke masse tid på planlegging.
Gjør det enkelt! Ta på deg noen behagelige klær, kok en termos med kaffe om du liker dèt og husk for all del gode sko.
Det viktigste er å komme seg ut i naturen, kjenne solstrålene (eller vinden) i ansiktet og bruke kroppen.

Siden jeg fortsatt ikke har funnet kameraladeren får dere klare dere med noen enkle  mobilbilder i dag også (letingen fortsetter i morgen, for å si det sånn!).
Selv om bildene ikke er perfekte, håper jeg de klarer å formidle stemningen og gleden ved å oppholde seg ute 😊

Nå er det straks på tide og mekke i stand en enkel middag, før sminke og kjole kommer på og kursen settes i retning venninnekveld.

Ha en finfin helg, vi blogges!

Vååår!

ENDELIG ser det ut til at våren har kommet for å bli her på Østlandet, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Selv om vi har sol hele året er det noe helt magisk med vårsola. Dagene blir lengre, og energien øker.
I dag våknet jeg til solstråler inn soveromsvinduet, og da MÅ det bare bli en bra dag, da !

I kveld skal jeg på fotoseminar og jeg gleder meg til masse ny kunnskap.
Det eneste som er litt kjipt nå er at jeg har rotet bort laderen og overføringskabelen til kameraet mitt… Har lett i ALLE skuffer og skap minst èn gang, men det var tydeligvis ikke nok, så hvis dere lurer på hva jeg skal de neste timene vet dere allerede svaret. Blæh!

Nyt torsdagen- en hel uke til neste gang 😊

❤️

Lørdagsmys

Noe av det beste jeg vet er å gå ut og spise sammen med de jeg er glad i. Å slippe og lage maten selv gir meg en skikkelig luksusfølelse!

I dag ble det lunsj på Verftet i Tønsberg, og jeg hadde nesten sommerfugler i magen da vi gikk inn døra. Jeg er nemlig en ganske kresen gjest, det er mye som skal «stemme» før jeg går tilbake et sted hvis jeg ikke har vært fornøyd med maten og/eller servicen («yrkesskade»).

Vi ble møtt av en smilende servitør som ønsket oss velkommen, det var friske blomster på bordene og masse levende lys. En meget god start.

Vi fikk raskt bestilt drikke, og nå begynte den virkelige spenningen!
For er det noe veldig mange feiler på, så er det kaffen. Og dårlig kaffe kan ødelegge hele opplevelsen for en skikkelig kaffenerd…
Min doble mocca kom raskt, og allerede ved første øyekast så jeg at dette var et sted som hadde peil på kaffe. Mengden melkeskum var perfekt, og smaken: vidunderlig! Fløyelsmyk og varm.

Maten sto definitivt også til forventningene, jeg valgte grov panini med kylling.
Lokalet er en blanding av røft og koselig som funker perfekt. I tillegg finnes det en stor uteservering og jeg gleder meg til å prøve den også når det blir litt mer vår i lufta.

Alt i alt en veldig god opplevelse, og jeg kommer definitivt tilbake. Takk for meg, Verftet 😊

Rolig lørdag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en lang og slitsom uke er det godt å bare roe heeelt ned i dag.
Kvelden i går ble avsluttet med bakebaking, og da glapp gårsdagens innlegg, gitt! Men sånn er det noen ganger, alt går ikke helt etter planen, men ingen grunn til å gi seg av den grunn!
Ingen er perfekt, heller ikke jeg, selv om akkurat det er hardt å innrømme. Neida! Eller… litt da 😉

Jeg merker at når jeg nå jobber 7 timer om dagen, har lovt meg selv (og resten av verden igrunnen) å blogge daglig, helst skulle ha trent noen ganger i løpet av uka og prøver å spise sunt hele dagen igjennom, så møter jeg på noen nye utfordringer. Å starte i ny jobb er både spennende og stressende, og da er kreativiteten det første som ryker. Jeg har mange idèer til blogginnlegg i hodet, likevel sliter jeg litt med å få de ned på «papiret» når tiden blir knapp.
Så i morgen skal jeg ta meg en skikkelig planleggingsdag med tanke på bloggen. Det blir kos 😊

Ønsker dere alle en riktig god lørdagskveld, slapp av og nyt!

4/ 30

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skulle altså ikke gå lenger enn til dag nr 4 før skrivesperren meldte sin ankomst. Eller, skrivesperre er kanskje ikke riktig beskrivelse, det er mer «hodetid» som mangler i dag.
Hva «hodetid» er? Jo, det skal jeg fortelle deg! Det er min versjon av det engelske uttrykket «me time», det!

Første del av dagen ble tilbragt i praksis, der jeg står på som en helt om dagen for å tilegne meg mest mulig kunnskap på kortest mulig tid. (Meg i et nøtteskall, *kremt*).
Så var det hjem til husarbeid, middag og søknadsskriving. Phu!
Å starte i praksis OG hive meg på bloggutfordringen samme uke var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjordt… men gøy er det, begge deler, så jeg må bare pushe ekstra hardt på «orgegenet» nå i starten, så går det seg nok til 😊

Bildet over er forresten fra en del av et DIY- prosjekt her hjemme, men det får jeg heller vise dere mer av en annen dag. Nå er det nemlig tid for «Helene sjekker inn»  og en stor kopp julete sammen med kjæresten. Vel fortjent!

Gi litt mer av deg selv

Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.

Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?

Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.

Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.

Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.

Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.

Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker «Hva gjør han her?» «Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?»

Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.

Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.

Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.

Så min oppfordring til deg er:  gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.