Babbel

Jeg hadde en plan, en god plan til og med. Planen var å blogge hver bidige dag i 30 dager og se hvor det tok meg.
Så skjer livet. Planen går i vasken og jeg blir sint, frustrert og lei meg. For jeg hadde jo lovt… Jeg hadde så lyst, så innmari lyst, til å klare å holde løftet mitt. Lykkes med prosjektet. Men så kom livet imellom.

På tirsdag dro jeg glad og fornøyd på trening etter jobb. Gledet og gruet meg. Gledet meg til å dele en god økt med han som står meg nærmest. Gruet meg litt siden forrige økt endte med blodtrykksfall, kvalme og svimmelhet.
Midt under økta kjenner jeg at det er noe som ikke er som det skal være i den venstre skulderen og nakken. Det gjør vondt, ordentlig vondt.
Jeg tenker at jeg sikkert bare er litt anspent, og velger en litt annen type øvelse. Smertene er der fortsatt.

På vei hjem øker smertene i styrke og nakken stivner helt. Jeg blir redd, men tenker at dette går over etter en dusj. Å dusje skulle vise seg å bli en nesten umulig oppgave.
Jeg legger jeg tidlig. Sovner, våkner, sovner og våkner igjen. Sånn fortsetter natta.
Da morgenen kommer skjønner jeg at det ikke blir noe jobb på meg denne dagen. Jeg sender en melding og sier ifra, litt flau for å være syk fra den nye jobben og sykt frustrert fordi jeg har så himla vondt.

Onsdagen går og smertene vil overhodet ikke la seg døyve. Jeg tar så mange smertestillende jeg tror er forsvarlig, før jeg kollapser i senga allerede før 21- nyhetene. Jeg blir liggende og tenke, på alt og ingenting. Prøver å puste smertene vekk. Tenker at i morgen blir sikkert en bedre dag. Savner å trene. Savner å skrive. Savner bloggen. Savner dere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive. Og siden jeg første skriver kan jeg likegodt dele det med dere.
Smertene er bittelitt mindre i dag, og hodet kan igjen fylles av andre tanker. Tanker om å skrive. Tanker om at jeg  skrive, jeg vil skrive! Det føles ikke som et krav, mer som noe som bare  ut.

Det er deilig å føle at jeg ikke må skrive bra akkurat nå. For kanskje første gang føler jeg at det å faktisk skrive er det viktigste. Bra eller ikke bra? Vet ikke, men ordene må ut!

Jeg drømmer om å leve av å skrive. Tenker at det hadde vært gøy å skrive en bok en gang.
Sånn, da har jeg sagt det!

Veggpryd

OLYMPUS DIGITAL CAMERAHei fininger!

Håper dere har hatt en god start på uka? ?
Selv for dette utpregede A- mennesket var det litt småtungt å komme seg ut av senga da klokka ringte 06.15 i dag, så gjett om det var digg å lande i sofaen hjemme nå da!

Som jeg fortalte før helgen har jeg holdt på med et aldri så lite DIY- prosjekt hjemme i det siste, og her ser dere endelig det ferdige resultatet!
Dette er rett og slett armeringsjern som en kappet til, spraymalt og hengt opp på veggen i stua, simple as that ? Jeg valgte å spraymale det sort, men det finnes jo utallige farger å velge mellom, så her er det bare å gå for den fargen som passer best inn hjemme hos deg.

Bildene og postkortene har jeg hengt opp med klyper og store binders fra Søstrene Grene, og blikkboksene har jeg hengt opp med tykk ståltråd som jeg har snurret rundt pottene og festet i armeringsjernet på baksiden.

Jeg digger det litt røffe uttrykket veggen gir, i tillegg til at det er superenkelt å bytte ut bildene etter sesong for eksempel. Nå passer det jo veldig godt med svibler, men resten av året kommer jeg nok til å gå for sukkulenter som ikke trenger fullt så mye tilsyn.

Nå skal macen ryddes bort, beina legges høyt og sesong 3 av “The Killing” fortæres. Skrives i morgen!

Listesøndag

dsc_0562

Først av alt må jeg bare beklage de kornete mobilbildene i dag! Får vondt langt inn i hjerterota av å publisere de, men sånn får det bare bli.
Kjæresten har nemlig fått låne mitt høyt elskede Olympuskamera med seg på tur i dag, og når han kommer hjem igjen er det null dagslys… Satser på at jeg får igjen i karmapoeng, haha ?

dsc_0561

Alle som kjenner meg vet at jeg eeelsker lister. Jeg elsker igrunnen alt som har med organisering og det å skape systemer å gjøre, det er min nerdegreie ?
Siden dagene løper avgårde uten at jeg helt klarer å henge med er det på tide å ta frem “orgetilbehøret”, i form av penn og papir. Det finnes knapt noe bedre enn å få alle “to do-ene” ned på papiret, og så kunne krysse de ut når oppgaven er gjennomført. Balsam for sjela!

Så i dag planlegges den kommende uka, med både jobb, blogg, middager, shopping, trening og avtaler. Jeg liker å ha mange baller i lufta, og da krever det en viss organisering for å få tid til alt jeg har lyst til.
Passer også på å legge inn både pauser og frikvelder, viktig det også.

Ofte får jeg spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, og dette er altså “hemmeligheten”: organisering (eller orging, som jeg liker å kalle det ?).
Utfordringen er jo å klare å være spontan innimellom all planleggingen, der øver jeg fortsatt. Jeg ser helt klart faren ved å organisere seg “i hjel”, og dit vil jeg ikke. Det skal være rom for både planlegging og spontanitet, ellers tror jeg man fort kan gå glipp av mange fine øyeblikk ?

Hva med deg, liker du å planlegge eller tar du helst dagene som de kommer?

Rolig lørdag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en lang og slitsom uke er det godt å bare roe heeelt ned i dag.
Kvelden i går ble avsluttet med bakebaking, og da glapp gårsdagens innlegg, gitt! Men sånn er det noen ganger, alt går ikke helt etter planen, men ingen grunn til å gi seg av den grunn!
Ingen er perfekt, heller ikke jeg, selv om akkurat det er hardt å innrømme. Neida! Eller… litt da ?

Jeg merker at når jeg nå jobber 7 timer om dagen, har lovt meg selv (og resten av verden igrunnen) å blogge daglig, helst skulle ha trent noen ganger i løpet av uka og prøver å spise sunt hele dagen igjennom, så møter jeg på noen nye utfordringer. Å starte i ny jobb er både spennende og stressende, og da er kreativiteten det første som ryker. Jeg har mange idèer til blogginnlegg i hodet, likevel sliter jeg litt med å få de ned på “papiret” når tiden blir knapp.
Så i morgen skal jeg ta meg en skikkelig planleggingsdag med tanke på bloggen. Det blir kos ?

Ønsker dere alle en riktig god lørdagskveld, slapp av og nyt!

10 ting jeg gleder meg til i desember

tumblr_lvj13e0p7t1qb4hbfo1_500

Endelig er den beste måneden i året her! En måned fyllt med masse kos ?
Denne måneden gleder jeg meg f eks til:

  • Julebord med jentene i boksirkelen. Hvert år før jul har vi en ekstra samling der vi går ut og spiser god mat og skåler i både Farris og vin, og i år er intet unntak. Denne høsten har vært tøff, og da har det vært ekstra godt å ha møtene med disse jentene å se frem til. Hver og èn av dem betyr så utrolig mye for meg!
  • Alle de deilige luktene. Maten, blomstene, røkelse og krydder. Gode dufter, som stadig minner meg om hvilken fin måned vi er inne i. Jeg var tidlig ute med å kjøpe svibler i år,  så nå sprer de god lukt i hele huset.
  • Julekalender på jobb. Som jeg skrev i går har jeg akkurat startet i praksis på et nytt sted, og allerede før jeg begynte ble jeg fortalt om den koselige julekalenderen de har. Alle kjøper 2 små gaver og har med seg til kalenderen, og så trekker vi en heldig vinner hver ukedag. Så koselig!
  • Tradisjoner. Julen handler mye om tradisjoner, og for meg betyr det også å skape nye tradisjoner sammen med de man er glad i.
    En av disse er å nyte et glass eller to med champagne mens vi pynter juletreet sent lille julaften. Kjenne skuldrene senke seg, stresset slippe kroppen. Det ble jul i år også.
  • Tilbringe tid med de man ikke ser så ofte ellers i året. De fleste har litt ekstra god tid når julen kommer, og da er det så hyggelig å gå på julebesøk og treffe venner og familie man kanskje ikke ser så ofte i løpet av året.
  • Julaften.  Selve “finalen”. God mat, god drikke, gaver og familie. Denne dagen vekker så mange følelser, både på godt og vondt. Det er som om alle følelsene blir forsterket denne dagen.
    I år skal jeg prøve å bare nyte og kose meg med de jeg har rundt meg, ikke tenke så mye på hva som har vært. Det er her og nå som teller.
  • Julefilmer. Altså, hva hadde julen vært uten “Love actually”, “The Family Stone” og “The Holiday”? Jeg elsker disse filmene, og kan se de om og om igjen.
  • Ettertanke. Ukene raser avgårde og plutselig står vi foran et helt nytt år. Jeg liker å sette meg ned og tenke litt over året som har gått. Se tilbake på gode minner som ble skapt. Huske sommerkvelden vi satt ute på terrassen helt til det ble morgen, nattbadene i slutten av august og gleden ved å gå i T- skjorte i september.
  • Snø. Jeg gir meg ikke på denne, altså! *ler* Ettersom jeg ikke fikk noe snø i løpet av november, håper jeg værgudene står ved min side i desember og drysser et tykt lag melis over øya jeg bor på. Jeg skal få prøvd de nye skiene mine i løpet av 2016!
  • Kakebaking. Jeg elsker å bake året rundt, men spesielt i desember. I år blir det iallefall pepperkaker, krydderboller og fruktkake. De tørre kakene får stort sett stå i fred, men hjemmebakte pepperkaker med melisglasur må jeg ha.

Hva gleder du deg til i desember?

4/ 30

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skulle altså ikke gå lenger enn til dag nr 4 før skrivesperren meldte sin ankomst. Eller, skrivesperre er kanskje ikke riktig beskrivelse, det er mer “hodetid” som mangler i dag.
Hva “hodetid” er? Jo, det skal jeg fortelle deg! Det er min versjon av det engelske uttrykket “me time”, det!

Første del av dagen ble tilbragt i praksis, der jeg står på som en helt om dagen for å tilegne meg mest mulig kunnskap på kortest mulig tid. (Meg i et nøtteskall, *kremt*).
Så var det hjem til husarbeid, middag og søknadsskriving. Phu!
Å starte i praksis OG hive meg på bloggutfordringen samme uke var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjordt… men gøy er det, begge deler, så jeg må bare pushe ekstra hardt på “orgegenet” nå i starten, så går det seg nok til ?

Bildet over er forresten fra en del av et DIY- prosjekt her hjemme, men det får jeg heller vise dere mer av en annen dag. Nå er det nemlig tid for “Helene sjekker inn”  og en stor kopp julete sammen med kjæresten. Vel fortjent!

Lev drømmen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg for en stund siden meldte meg ut av statskirken fikk jeg både heiarop, triste meldinger og en god del spørsmål. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre siden jeg aldri har hatt noen gudstro, men jeg skjønner jo at folk lurer på hvorfor man gjør noe som av mange blir sett på som såpass “drastisk”.
Mange lurte også på om jeg hadde tenkt på at jeg nå ikke lenger kunne gifte meg i kirken heller, siden min bedre halvdel også har meldt seg ut. Det ble i det hele tatt mange reaksjoner, for å si det sånn!

Ett av spørsmålene jeg fikk var om jeg ikke trodde på noe? Ingenting større jeg kunne lene meg på når dagene ble tunge eller jeg bare trengte å vite at jeg ikke var alene?
Jeg svarte at jeg tror på meg selv, på godhet og kjærlighet mellom mennesker.  Det er for meg mer enn nok, jeg trenger ikke noe mer enn det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg bestemte jeg for å bli med på denne bloggutfordringen (som du kan lese mer om her), oppdaget jeg at frykten for skrivesperre og det å skrive dårlig var det som skremte meg mest. Frykten for å ikke klare å produsere noe bra hver dag. Frykten for at ingen skulle like det jeg skrev, og kanskje til og med synes det var drit kjedelig (kjedelig er mye værre enn teit, for øvrig). Og hva om jeg plutselig ikke hadde noe å si? At hodet bare føltes som et stort, tomt hull?

Jeg tror på at jeg kan klare å skape noe større enn meg selv ved hjelp av ord. Hvis jeg bare tør. Tør å stå i det, tør å kjempe meg gjennom skrivesperre og prestasjonsangst, og tør å dele det med andre mennesker.
Store ord, jeg vet, men drømmer vi ikke alle stort da? Drømmer vi ikke alle om å følge hjertet? Å leve drømmen?
Jeg bare vet at jeg MÅ skrive, uansett hvor vondt det til tider gjør. Det skal koste litt!

Dreper Facebook kreativiteten?

Jeg var en av de første til å lage meg en Facebookkonto da dette fenomenet kom til Norge for en liten mannsalder siden. Husker jeg fikk noen venneforespørsler på mail, men skjønte ikke helt greia så jeg la de i boksen for søppelpost.

Noen måneder senere startet jeg i ny jobb, og her hadde noen av mine nye kolleger virkelig fått øynene opp for dette nye mediet. De maste og maste, helt til jeg, litt motvillig, lagde meg en egen profil.
På denne tiden hadde enda ikke FB blitt noen hit i Norge, så det var ikke så mange kjente å se. Og hvorfor skulle jeg være “venner” med disse kollegene et sted på nettet, vi så jo hverandre minst 5 dager i uka likevel?!

I de kommende månedene fikk jeg flere og flere mailer om folk som hadde lagt meg til og ønsket å bli venn med meg på dette rare stedet “der ute”. Stadig tikket det inn venneforespørsler, fra folk jeg hadde gått på barneskolen sammen med, en og annen fyr jeg hadde klina med og folk jeg knapt visste hvem var. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de plutselig tok kontakt med meg, etter så mange år uten noen som helst form for kontakt.

Årene gikk og skepsisen min ble snudd til forventning, spenning og glede. Hva har skjedd siden sist jeg logget meg av? Har jeg fått noen nye venneforespørsler? Har noen jeg kjenner fått barn siden sist? Kanskje noen har blitt sammen eller slått opp? Og hvordan går det egentlig med katten til naboen som hadde spist en halv mus?
Behovet for å vite og være hadde blitt enormt, nær sagt en avhengighet. Tenk om jeg gikk glipp av noe?

Jeg kjenner at det er nok nå. Nå har jeg brukt (kastet bort?) nok tid på å konstant scrolle meg gjennom andres liv, være opptatt av hva andre driver med.
Nå vil jeg heller bruke den tiden på meg, mine tanker, mine prosjekter. Jeg vil logge av, være utilgjengelig større deler av tiden. Bruke mer tid på å ta tilbake kreativiteten, som jeg føler har forsvunnet i jakten på antall likes. Kikkerbehovet er mettet, jeg er ikke lenger opptatt av hva folk fra videregående eller perifere bekjente gjør en hvilkensomhelst kveld i november. Jeg vil bruke tiden på å skrive, ta bilder og male. Ting jeg liker, ting som gir meg noe og har en verdi, for meg.

Sosiale medier vil nok fortsette å være en del av hverdagen min fremover, men i en helt annen grad enn tidligere. Å sjekke FB, Instagram og Snapchat vil nok fortsatt være en del av morgenrutinen, på lik linje med å sjekke andre nyheter. Men tiden det tar og plassen i hodet mitt det okkuperer vil ikke lenger være den samme.
Jeg vil leve livet mitt her og nå, in real life, irl, som de sier på Facebook.

30 dagers bloggutfordring

Jeg har i det siste tenkt mye på hva jeg vil og hvor jeg vil med denne bloggen. Hva er det jeg vil formidle? Hvordan vil jeg formidle det? Og har jeg i det hele tatt noe å formidle?

Det siste er jeg ganske sikker på. Etter forrige innlegg har jeg fått så utrolig mange fine og rørende tilbakemeldinger at jeg skjønner at ordene jeg skriver har en plass og berører mennesker. Jeg har blitt mer sikker på at jeg har en stemme og en formidlingsevne som når inn til mennesker. Som rører ved noe viktig.

Hva jeg vil formidle er jeg litt mer usikker på. Det er vanskelig å finne en “rød tråd”, men kanksje jeg ikke trenger tenke så mye på det? Kanksje det holder å ha viljen til å formidle gjennom ord?
Jeg skriver denne bloggen først og fremst for meg selv, for å prøve å sortere tankene og sette ord på både de fine og de vonde sidene av dette prosjektet vi kaller livet. Jeg blir oppriktig glad hvis jeg kan treffe noen med ordene mine, men jeg skriver i utgangspunktet for meg selv og sånn tror jeg det bør være.

Det er mange måter å formidle på, og jeg ønsker å bli flinkere til å formidle tanker, stemninger og følelser ikke bare gjennom ord, men også gjennom bilder. Jeg er glad i foto, og kommer til å jobbe mer med denne måten å formidle på i tiden som kommer.

Det er så lett å tenke at alt man legger ut på en blogg må være perfekt (hva nå enn det er), som alt annet i livet. Men perfekt er kjedelig!
Jeg trenger å utfordre meg selv når det kommer til dette, så derfor har jeg bestemt meg for å kaste meg på en “30 days blog challenge”! (SHIT, SHIT, SHIT, hvordan i ******* skal jeg få til det??).
Jeg skal altså blogge daglig de neste 30 dagene, og jeg gruer meg allerede. Men for å bli god må man øve, og eneste måten å jobbe med prestasjonsangsten på er å bite tenna sammen og skrive seg gjennom det. Og hvem vet, kanskje kommer det gull utav gråstein (les: babling)?

Takk for at du leser.