Noen ganger kan det virke som folk flest lever for ferier. At hverdagen kun er slit og mas og at det eneste man har å se frem til er FERIEN. (Les: Sommerferien. De andre feriene i løpet av året er visst ikke et like stort høydepunkt).

For meg har aldri ferie vært et høydepunkt. Det har tvert imot vært en kilde til angst, stress og vonde følelser.
Når jeg ikke skal noe spesielt i denne ferien og hverken kan fortelle at jeg skal til Syden (som nå er ganske u-hipt på ferie-skalaen, er det ikke?), Kroatia (hipt!) eller Thailand (uvisst hvor på hiphetsskalaen dette landet nå befinner seg) føler jeg meg definitivt utenfor. Annerledes. På den dårlige måten.

Jeg har funnet på mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke reiser på ferie opp igjennom årene. Fra dårlig økonomi til at jeg “desverre” må jobbe. Noe har vært sant, annet ikke helt.
Nå har jeg sluttet å late som, men spørsmålet gir meg fortsatt vondt i magen. For nei, jeg skal ikke på ferie i år heller. Jeg skal ikke slikke sol på kilometerlange sandstrender, jeg skal ikke oppdage nye storbyer og jeg skal antagelig ikke drikke en eneste kokosnøtt-/ paraplydrink.

Jeg skal være hjemme. Yes, hjemme i mitt eget hus. Hele sommeren.
Er jeg lei meg for det? Både òg.
For selv om jeg tenker at hvis ferien er det eneste man har å se frem til i løpet av året så har man egentlig et ganske trist liv, så er det jo ikke sånn at jeg ikke har lyst til å oppleve koselige fortausrestauranter, båtturer, deilige hotellsenger og lange strender. Jeg er også nysgjerrig på verden, men har måttet akseptere at min verden kanskje er “mindre” (rent fysisk, mentalt er den enorm) enn andres.
Når mye av det andre forbinder med ferie stort sett kun gir meg våkenetter og angst blir jeg tvunget til å tenke annerledes. Når jeg kan bli syk uker i forveien bare av tanken på en liten reise må jeg ta noen tøffe valg og prioritere hardt. Men tro aldri at jeg ikke har lyst, for det har jeg.

Jeg prøver å fokusere minst mulig på ferie og heller skape meg fine hverdager. Nyte de små tingene, som blir viktigere jo mer annerledes jeg føler meg. Ta vare på øyeblikkene og kose meg med å gjøre ting som gir meg glede og overskudd.
Det kan jo hende at ting forandrer seg i fremtiden, men det orker jeg ikke tenke på. Jeg orker rett og slett ikke planlegge mer som ikke blir noe av. Jeg fokuserer på dagen i dag og prøver å gjøre det beste utav den. Jeg prøver å være positiv og glede meg på andre vegne, men det er jammen ikke alltid like lett. Det er sårt å føle seg så utenfor, men enda sårere å ikke snakke om det. Så da gjør jeg det, snakker om det.
Du trenger ikke synes synd på meg, det hjelper meg ikke, men vit hvordan jeg, og mange med meg, har det på denne tiden av året. Jeg håper det får deg til å sette ekstra stor pris på de mulighetene du har og opplevelsene du får med deg denne sommeren. Enten de kommer fra Syden eller Kroatia.

Det ble stille noen dager nå. Det har sin forklaring.

På onsdag var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på jentekveld. Allerede før jeg dro kjente jeg at hverken kroppen eller hodet var helt på topp (et godt stykke unna faktisk). Så mange ganger tidligere har jeg valgt å bli hjemme i slike situasjoner. Men på onsdag tenkte jeg at dette går bra, jeg vet jo at det blir hyggelig og litt (mye) hodepine kan jeg leve med.

Kvelden ble fin med mange gode samtaler og noen heftige diskusjoner, og klokken var over midnatt før jeg var hjemme igjen.
Kjente jeg  var sliten, men det er jeg alltid etter sosiale sammenkomster så tenkte ikke noe mer over det.
Sovnet etterhvert og opp igjen tidlig neste morgen. Da kjente jeg at ting ikke var som de burde være. Jeg var svimmel, hadde kraftig hodepine og hele kroppen verket. I tillegg var det en ny varm dag, noe jeg heller ikke tåler særlig godt.

Lang historie kort: Først i dag føler jeg meg “på plass” i kroppen igjen. Søvnen er fortsatt ikke helt der den skal være, men i dag var formen ellers såpass bra igjen at jeg endelig kunne dra og trene. Endelig fikk jeg føle endorfin- rushet igjen og kjenne den gode, rolige følelsen etter en hard økt.

Dette har vært en tøff uke, men desverre ikke en unik uke. Noen uker er sånn, og det må jeg bare akseptere. Kroppen og hodet mitt trenger ekstra omtanke og hvile. Så var det bare å prøve å finne den der balansen da…

Det er godt å skrive. Godt å få tankene ned. Se de svart på hvitt. Kunne gå tilbake og lese de senere, når jeg igjen er i samme situasjon. Prøve å finne et mønster. Og ikke minst se at selv om det er mange tøffe dager, så er det mange gode også, sånn innimellom.

God morgen kjære lesere!

Har natten vært fin? Har du sovet godt?
Jeg har sovet bedre enn på lenge. Virkelig hvilt. Pustet godt. Tror kanksje jeg til og med har smilt i søvne.

Jeg føler jeg nå er i ferd med å “knekke litt av koden”. Ordene er på ingen måte borte, og jo mer jeg skriver, jo flere ord står på vent.
Jeg føler at jeg bare skravler i vei litt uten mål og mening, men kanskje det er det som skal til? For må alt ha et mål? Svaret på det er åpenlyst.

Så da kan man jo lure: Var det så enkelt? Var det bare å tørre å begynne å skrive igjen som skulle til?
Det er fristende å si ja her, men svaret er nok mye mer komplekst enn som så. Men det er fint da, å føle at jeg er sakte på vei i en retning jeg har drømt om lenge.

I kveld skal jeg være sammen med noen fine jenter som betyr mye for meg. Vi har møttes gjennom mange år, delt stort og smått, gleder og sorger. Det tok lang tid før vi åpnet skikkelig opp, men nå føler jeg vi er der.
Det er fint å få et dypere innblikk i andres liv. Komme under overflaten og ta del i også det som er sårt eller vanskelig. For det er jo sånn livet er for de aller fleste, selv om det er lett å gjøre alt man kan for å skjule det.
Jeg setter så enormt stor pris på andres åpenhet og blir varm i hjertet hver gang noen tør dele noe veldig privat med meg. Å bli vist den tilliten betyr mye.

Håper du også skal gjøre noe fint i dag, enten for deg selv eller også for noen du er glad i. Det kan bety mer enn du aner.

Først av alt: Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det føles utrolig godt å skrive igjen, og som en av dere kommenterte så er definitivt skrivingen terapi for meg. Forhåpentligvis kan det være litt inspirasjon for deg også.

Noe av det vanskeligste med å ikke kunne fungere som før er alle hensynene som må tas. Jeg kan ikke lenger gjøre eller være med på alt jeg kunne før, og jeg kan heller ikke jobbe 12- timers dager uten å få en ordentlig smell i etterkant. Det er uvant og vanskelig for en som er forholdsvis ukjent med begrepet “pause” og “bra nok”. “Bra nok” har aldri vært min standard på en måte…

En ting er det psykiske ubehaget, det har jeg på en måte lært meg å leve med. Jeg vet mer og mer om hvilke situasjoner som trigger angsten, hvilke kamper som er verdt og ta og hvilke som er best å la ligge.
Men de fysiske smertene/ ubehaget er vanskelig å takle på toppen av det hele. Den ekstreme hodepinen som kommer som lyn fra klar himmel og kan vare dager i strekk, magesmertene, svimmelheten og ikke minst mangelen på energi.

Å ha en psyke som ikke alltid klarer å skille mellom hva som er reelle farer og ikke krever uante mengder energi. Kroppen må ta det fra et sted, og når man over lang tid presser seg for langt og nekter å høre på hva hodet sier, gir det store fysiske utslag. Stressnivået blir så høyt at kroppen forsvarer seg ved å slå en ut fysisk.
Egentlig en fantastisk egenskap, men ikke den jeg ønsker. For jeg vil jo bare “kjøre på” som før.

Forskjellen på før og nå er at før unngikk jeg stort sett de ubehagelige situasjonene. Snek meg unna ubehaget, både fysisk og helt bokstavlig. Unngikk situasjoner jeg visste ville bli vanskelige. Ville ha det mest mulig “trygt”.
Problemet med det er jo at når man unngår det ubehagelige vokser angsten seg bare større for hver dag. Den formerer seg, sprer seg utover i alle retninger og fyller opp hodet og kroppen mer og mer.

Jeg fortsetter å utfordre meg selv, men må finne en bedre balanse på når og hvor mye. Må også lære meg å ta pauser og si nei der det trengs. Jeg må finne utav hvor grensene mine går, og som overskriften sier, lære meg å senke kravene jeg har til meg selv. Ingen liten oppgave akkurat. Men helt nødvendig.

Takk for at du leste, det betyr mye.

Det var aldri meningen å bli borte så lenge. Det var igrunnen ikke meningen å slutte og skrive i det hele tatt. Men så bare stoppet det opp.

Det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt at jeg har lyst til å skrive. Brev, blogg, artikler. Kanskje til og med en novelle.
Men så tar “noe” over og etterlater meg apatisk og ensom.
Hvordan kan det være så umulig å gjøre det man har aller mest lyst til?

Ukene og månedene går. Ordene forsvinner lenger og lenger bakover i hukommelsen. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil ha frem engang. Der ordene før spratt rundt er det nå bare et tomrom.

I takt med at ordene blir borte blir også de rundt meg borte. Jeg har ikke lenger noe å si, har ikke lenger noe å dele. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg. Hvordan man er “vanlig”.
Jeg er redd for å bli avvist og redd for å love for mye. Redd for å skuffe og redd for å nok en gang måtte avlyse.
Jeg holder meg mest mulig hjemme, der jeg gjør det jeg kan for å bygge opp en usynlig mur rundt meg. Det andre nok ville kalle isolasjon, men som jeg kaller trygghet.

Det er skummelt å skrive igjen. Skummelt å skulle være personlig igjen. På den annen side vet jeg at jeg må komme meg bort fra der jeg er nå. Jeg må fortsette å ta små steg i riktig retning, ikke stoppe opp.
Men jeg er så sliten, så lei av å måtte kjempe. Så lei av at alt er en kamp.
Eller, det stemmer ikke, alt er ikke en kamp, men mye er det.

Plutselig hadde jeg visst ord likevel. Kanskje er det ikke så håpløst tomt likevel?