To go that extra mile

Motivasjon, et lite, men stort ord. Så lett å uttale, men likevel så vanskelig å «få tak» på.
For hva gjør du når motivasjonen ikke er tilstede? Når alt du har lyst å gjøre er å legge deg på sofaen med Netflix og smågodt. Hva gjør du da??

Som dere vet er jeg nå godt i gang med Prosjekt Jogging. Stort sett, typ 9 av 10 ganger, ser jeg frem til å komme meg ut, presse meg, kjenne svetten sile og adrenalinet bruse.
Men ikke i dag. I dag var gang 10 av 10.
Nesa var tett, hodet var tungt og beina føltes som sirup. Jeg hadde overhodet ikke lyst på blodsmak i munnen og kvalmefornemmelser i dag.
Men jeg vet at av og til så tuller hodet det til for kroppen. Hodet sier til kroppen at den har det best hjemme på sofaen, mens den egentlige årsaken er at man bare ikke har motivasjon.

Både kroppen og hjernen jobber da på høygir for å produsere symptomer og årsaker til hvorfor du IKKE burde gjøre det du har bestemt deg for. F eks: «Det er ikke lurt å jogge når man er syk» (jeg er ikke syk, jeg har pollenallergi), «det er ikke lurt å jogge med alkohol i blodet» (jeg tok 2 glass vin i går, ikke 2 flasker), «det ser ut som om det kanskje skal begynne å regne» (å jogge i regn er faktisk bare digg) osv osv. Listen kan gjøres uendelig lang.

Så hva gjorde jeg?
Jo, jeg skrudde av volumknappen i hodet, tok på meg joggeskoa og kom meg ut.
Angrer jeg? Nei. Var det dumt å jogge i dag? Nei. Var det bare hodet som spilte meg et puss? Ja.

Alt er ikke gøy hele tiden, og det koster å oppnå noe man før ikke har klart. Det kommer dager der alt føles feil og alt du vil er å synes synd på deg selv. Men vet du hva? Den tankegangen hjelper deg ikke det grann!
Har du et mål  du stå på for å komme deg dit, uansett om det handler om jogging, utdanning eller hva som helst annet i livet. Det vil til tider gjøre vondt og føles umulig. Sånn er det faktisk for ALLE som setter seg høye mål.
Ingenting kommer gratis, og når du faktisk klarer å gjennomføre på tross av skal jeg love deg du føler deg høy på livet 😊 Det ER verdt det.

«Runners high»

Det spirer og gror i vinduskarmen på kjøkkenet, sååå gøy å se!
I går måtte jeg potte om agurkplantene, de var på vei ut av pottene på egenhånd 😂 Blir spennende å se hvordan de taklet den opprivende skilsmissen, jeg prøver å lytte og gi riktig mengder av både kjærlighet og vann.

Men, det jeg lurer på er: hvordan går det med joggingen, dere? Har dere kommet i gang, og er det gøy? 😃
Jeg har fulgt planen slavisk, med unntak av en økt for lite forrige uke. Jeg hadde derfor planer om å ta uke 4 om igjen denne uka. Lørdagens økt var nemlig alt annet enn god…

Allerede på det første draget med jogging kjente jeg at ingenting stemte. Leggene verket som besatt, bena var uvanlig «tunge» og pusten var overhodet ikke med. Jeg hadde mest lyst til å 1) begynne å grine, 2) snu å gå hjem.
Men, som det stabeistet jeg er gjorde jeg ingen av delene.
Jeg kom meg tilslutt gjennom økta, men hadde heller ingen god følelse i etterkant. Alt var bare tungt og vondt, og i tillegg var jeg skikkelig svimmel.

Trenger vel ikke si at jeg var mer enn bare LITT spent på hvordan dagens økt skulle bli??
Som sagt var jo planen å ta hele uke 4 en gang til, men til min store overraskelse føltes både beina og pusten veldig bra i dag, så da klinte jeg til med uke 5 som betyr 8 x 3 min jogging!

Det første draget gikk superfint. Så var det 2 min rolig gange, få ned pulsen og puste godt.
Drag nr 2 startet bra, men de to siste minuttene endte opp med å bli opp en lang bakke. På toppen av den har jeg vanligvis vært nær ved å kaste opp/ ikke få puste tidligere, så å ha denne på slutten av draget var ikke akkurat digg.
Men det gikk mye bedre enn tidligere, og jeg fullførte drag 2 med glans!
På dette tidspunktet var jeg så stolt, overrasket og glad at jeg var nær ved å gråte, denne gangen av glede 😊
Drag 3 gikk også veldig bra. Her var det stort sett flatt, med unntak av en liten bakke på slutten.

Økta gikk mildt sagt over ALL forventning, og jeg føler meg tvers igjennom lykkelig! Den følelsen, av å klare noe man ikke i sin villeste fantasi hadde trodd man skulle klare, er rett og slett den beste følelsen i hele verden. Helt rått!

Så moralen er: IKKE gi deg! Om det betyr at du må starte på nytt, ta ett skritt frem og to tilbake, ikke gi deg!
ALT handler om motivasjon, og hvis målet er viktig nok for deg og du legger opp en god plan er det aller meste innen rekkevidde.
Du må definere HVORFOR målet er så viktig for deg, og når du har det i boks er det bare å legge en slagplan, følge den og gi gass. Kan jeg, kan du!

Mental maraton

Etter de siste to dagers mentale maraton er det deilig å endelig føle at jeg kan puste igjen, nyte spirene i plantekassa og ikke minst det deilige maiværet!

Det har vært noen utrolig tøffe dager grunnet en STOR utfordring jeg gikk til i dag. Hodet har overhodet ikke vært på rett sted og kroppen har føltes helt «vissen». Angstanfallene har kommet og gått og jeg har bare forsøkt å henge med så godt jeg har kunnet. Ingen god opplevelse, følelsen av å miste kontrollen over egen kropp og hode.
Men nå er utfordringen gjennomført, og i dagene fremover må jeg bruke litt tid på å finne utav hva jeg vil. Er ikke meningen å være så hemmelighetsfull, men jeg kan ikke si så mye mer akkurat nå enn at jeg har fått litt ekstra å gruble på. Forteller mer så fort avgjørelsen er tatt 😊

Ellers er jeg i gang med enda et nytt strikkeprosjekt, helt hekta vet dere, hehe. Nå mangler bare armer og montering, så kan jeg forhåpentligvis snart ta i bruk en splitter ny og skikkelig digg genser!

Nyt kvelden- det skal jeg!