Januar

Bilde lånt fra weheartit.com

Januar har vært en knalltøff måned både fysisk og psykisk. Måneden startet med en intens jobbperiode, og før denne var helt i mål hadde jeg pådratt meg en heftig lungebetennelse.
Kroppen fikk aldri hvile og det endte med mange legebesøk, legevakt, akutten og observasjonspost.
Lungebetennelsen begynte å slippe taket, men istedet fikk jeg er alvorlig allergisk reaksjon på antibiotikakur nr 2. Jeg skal ikke bli for grafisk, men det ble så ille at jeg sto naken foran legen og skrek i smerter og fortvilelse. Så og si hele kroppen var dekket av blodrøde, store utslett som klødde og brant og jeg var så redd som jeg sjelden har vært før.
Denne opplevelsen, av å totalt miste kontrollen over kroppen, satte seg godt i psyken. Å ha så vondt, å føle seg så hjelpeløs, ikke vite hva som skjer… grusomt.

Nå er kroppen på god vei til å heales takket være enda flere sterke medisiner (ironisk nok), men hodet er fortsatt ikke helt på plass.
Å få så store utseendemessige belastninger gjorde noe med meg, og det sitter i. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg til vanlig sklir fint inn i mengden av (mer eller mindre) sunne og friske jenter der det største problemet er litt ekstra “polstring”. Det kan også føles tungt til tider, men det vet jeg at jeg kan jobbe med hvis jeg vil. Jeg har et valg, og det er noe helt annet enn å være låst i en kropp som ikke fungerer som den skal hverken fysisk eller psykisk.

I går kom jeg over en fin tanke om å sende en melding til en du er glad i hver dag. Jeg vet jo at det første som ryker når jeg ikke har det bra er det sosiale, jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv.
Hvorfor det er sånn har jeg ikke noe svar på, men dette er noe jeg virkelig vil jobbe med dette året. For jeg vet jo innerst inne at det å ha gode og nære venner er noe som hjelper og betyr mye, spesielt i tøffe perioder.
Det å kunne lufte tanker helt fritt og kunne dele monsterne i hodet får de til å sprekke.

Jeg har fått så mange fine svar og gode klemmer tilbake og nå skal jeg ta meg tid til å lese og ta inn alle de fine ordene. La de synke inn og sette pris på de fine menneskene jeg har rundt meg, hvis jeg bare slipper de inn.

Dette ble et langt innlegg, men det er godt å skrive. Godt å få ned tankene og lufte de med verden der ute. Den verdenen som kan være så uendelig god hvis vi bare klarer å se det.

Send en melding til en du ikke har snakket med på en stund du også og så tar vi farvel med denne måneden og ser fremover mot februar og lysere tider 🙂


Good vibes

Bilde lånt fra Pinterest

Dette bildet gir meg en god følelse i magen og et smil om munnen!
Hvorfor? Fordi det er det jeg alltid har ønsket å formidle med denne bloggen. Gode følelser. Som en varm bris mot huden eller en god klem.

Jeg har alltid bloggen i hodet selv om det ikke kommer til synet her så ofte. Men jeg ønsker virkelig å skrive og dele mer og tenker mye på hva jeg egentlig vil formidle.
Jeg ønsker å være personlig uten å bli privat, og jeg ønsker å vise at det ikke er farlig å være åpen også om det som er vanskelig.
Men først og fremst ønsker jeg å spre glede og skape smil 🙂
Jeg ønsker at du som leser denne bloggen skal få en bedre dag etter å ha logget deg inn her! Stor tro på seg selv hun der, tenker du kanskje?
Jeg tror det handler om å være i stand til å se de små glimtene av lykke i hverdagen. Å velge å dra seg seg opp av søla, rett og slett.
Selvsagt har jeg også dager der jeg bare vil bli under dyna og forbanner verden, men jeg har aldri to sånne dager på rad. Og det vil jeg ikke at du skal ha heller hvis det er mulig.

Jeg jobber med en plan om mer faste innlegg her inne, med fast(e) publiseringsdag(er) i uka sånn at du vet når du kan logge deg inn å lese et nytt innlegg.
Planen er også å ha en god blanding av lette og litt “tyngre” innlegg, og dele både egne tanker, favorittblogger, matoppskrifter og kanskje et og annet skjønnhetstips?

Legg gjerne igjen en kommentar og følg bloggens fb-side her: https://www.facebook.com/jannichepaulsenno-941251222649029/


Må alt ha et mål for å ha en verdi?

Tenk at det skal være så vanskelig å prioritere noe som bare er gøy! Som ikke har et bestemt mål eller fører til “noe mer”.
Hvorfor er det sånn?

Jeg vet jo innerst inne hvorfor det er sånn. Det heter prestasjonsangst og har vært en følgesvenn så langt tilbake jeg kan huske.
Etter at jeg sa opp jobben min og startet for meg selv har det blitt enda vanskeligere å bruke tid, penger og energi på noe som bare er “gøy”. Tanken om at jeg heller burde bruke tiden min på å skaffe flere oppdrag er alltid nærværende. Som en kløe inni hjernen som aldri tar pause.

Når du er din egen sjef er det å ha is i magen særdeles viktig. Du må takle korte deadlines, lange ventetider, gjentatte avslag og øredøvende stillhet fra de som aldri svarer.
Jeg lurer ofte på hvorfor jeg valgte denne veien når trygghet er så enormt viktig for meg. Når ventetiden tar fra meg nattsøvnen og trigger angsten så til de grader.
Akkurat det har jeg ikke noe klart svar på, men jeg vet at jeg velger friheten over følelsen av å være “låst” når som helst. Friheten til å, i teorien, selv velge det jeg ønsker å bruke tiden min på.

Drømmen er å leve 100 % av å skrive. (Sånn, da var det sagt! ) Jeg er ikke der per nå, men jeg velger å tro at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere.
Jeg må bare lære meg å ha det litt mer gøy først.

Hei verden! Jeg skal ikke på ferie i år heller

Noen ganger kan det virke som folk flest lever for ferier. At hverdagen kun er slit og mas og at det eneste man har å se frem til er FERIEN. (Les: Sommerferien. De andre feriene i løpet av året er visst ikke et like stort høydepunkt).

For meg har aldri ferie vært et høydepunkt. Det har tvert imot vært en kilde til angst, stress og vonde følelser.
Når jeg ikke skal noe spesielt i denne ferien og hverken kan fortelle at jeg skal til Syden (som nå er ganske u-hipt på ferie-skalaen, er det ikke?), Kroatia (hipt!) eller Thailand (uvisst hvor på hiphetsskalaen dette landet nå befinner seg) føler jeg meg definitivt utenfor. Annerledes. På den dårlige måten.

Jeg har funnet på mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke reiser på ferie opp igjennom årene. Fra dårlig økonomi til at jeg “desverre” må jobbe. Noe har vært sant, annet ikke helt.
Nå har jeg sluttet å late som, men spørsmålet gir meg fortsatt vondt i magen. For nei, jeg skal ikke på ferie i år heller. Jeg skal ikke slikke sol på kilometerlange sandstrender, jeg skal ikke oppdage nye storbyer og jeg skal antagelig ikke drikke en eneste kokosnøtt-/ paraplydrink.

Jeg skal være hjemme. Yes, hjemme i mitt eget hus. Hele sommeren.
Er jeg lei meg for det? Både òg.
For selv om jeg tenker at hvis ferien er det eneste man har å se frem til i løpet av året så har man egentlig et ganske trist liv, så er det jo ikke sånn at jeg ikke har lyst til å oppleve koselige fortausrestauranter, båtturer, deilige hotellsenger og lange strender. Jeg er også nysgjerrig på verden, men har måttet akseptere at min verden kanskje er “mindre” (rent fysisk, mentalt er den enorm) enn andres.
Når mye av det andre forbinder med ferie stort sett kun gir meg våkenetter og angst blir jeg tvunget til å tenke annerledes. Når jeg kan bli syk uker i forveien bare av tanken på en liten reise må jeg ta noen tøffe valg og prioritere hardt. Men tro aldri at jeg ikke har lyst, for det har jeg.

Jeg prøver å fokusere minst mulig på ferie og heller skape meg fine hverdager. Nyte de små tingene, som blir viktigere jo mer annerledes jeg føler meg. Ta vare på øyeblikkene og kose meg med å gjøre ting som gir meg glede og overskudd.
Det kan jo hende at ting forandrer seg i fremtiden, men det orker jeg ikke tenke på. Jeg orker rett og slett ikke planlegge mer som ikke blir noe av. Jeg fokuserer på dagen i dag og prøver å gjøre det beste utav den. Jeg prøver å være positiv og glede meg på andre vegne, men det er jammen ikke alltid like lett. Det er sårt å føle seg så utenfor, men enda sårere å ikke snakke om det. Så da gjør jeg det, snakker om det.
Du trenger ikke synes synd på meg, det hjelper meg ikke, men vit hvordan jeg, og mange med meg, har det på denne tiden av året. Jeg håper det får deg til å sette ekstra stor pris på de mulighetene du har og opplevelsene du får med deg denne sommeren. Enten de kommer fra Syden eller Kroatia.

Treningslykke

Det ble stille noen dager nå. Det har sin forklaring.

På onsdag var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på jentekveld. Allerede før jeg dro kjente jeg at hverken kroppen eller hodet var helt på topp (et godt stykke unna faktisk). Så mange ganger tidligere har jeg valgt å bli hjemme i slike situasjoner. Men på onsdag tenkte jeg at dette går bra, jeg vet jo at det blir hyggelig og litt (mye) hodepine kan jeg leve med.

Kvelden ble fin med mange gode samtaler og noen heftige diskusjoner, og klokken var over midnatt før jeg var hjemme igjen.
Kjente jeg  var sliten, men det er jeg alltid etter sosiale sammenkomster så tenkte ikke noe mer over det.
Sovnet etterhvert og opp igjen tidlig neste morgen. Da kjente jeg at ting ikke var som de burde være. Jeg var svimmel, hadde kraftig hodepine og hele kroppen verket. I tillegg var det en ny varm dag, noe jeg heller ikke tåler særlig godt.

Lang historie kort: Først i dag føler jeg meg “på plass” i kroppen igjen. Søvnen er fortsatt ikke helt der den skal være, men i dag var formen ellers såpass bra igjen at jeg endelig kunne dra og trene. Endelig fikk jeg føle endorfin- rushet igjen og kjenne den gode, rolige følelsen etter en hard økt.

Dette har vært en tøff uke, men desverre ikke en unik uke. Noen uker er sånn, og det må jeg bare akseptere. Kroppen og hodet mitt trenger ekstra omtanke og hvile. Så var det bare å prøve å finne den der balansen da…

Det er godt å skrive. Godt å få tankene ned. Se de svart på hvitt. Kunne gå tilbake og lese de senere, når jeg igjen er i samme situasjon. Prøve å finne et mønster. Og ikke minst se at selv om det er mange tøffe dager, så er det mange gode også, sånn innimellom.

Morgentanker

God morgen kjære lesere!

Har natten vært fin? Har du sovet godt?
Jeg har sovet bedre enn på lenge. Virkelig hvilt. Pustet godt. Tror kanksje jeg til og med har smilt i søvne.

Jeg føler jeg nå er i ferd med å “knekke litt av koden”. Ordene er på ingen måte borte, og jo mer jeg skriver, jo flere ord står på vent.
Jeg føler at jeg bare skravler i vei litt uten mål og mening, men kanskje det er det som skal til? For må alt ha et mål? Svaret på det er åpenlyst.

Så da kan man jo lure: Var det så enkelt? Var det bare å tørre å begynne å skrive igjen som skulle til?
Det er fristende å si ja her, men svaret er nok mye mer komplekst enn som så. Men det er fint da, å føle at jeg er sakte på vei i en retning jeg har drømt om lenge.

I kveld skal jeg være sammen med noen fine jenter som betyr mye for meg. Vi har møttes gjennom mange år, delt stort og smått, gleder og sorger. Det tok lang tid før vi åpnet skikkelig opp, men nå føler jeg vi er der.
Det er fint å få et dypere innblikk i andres liv. Komme under overflaten og ta del i også det som er sårt eller vanskelig. For det er jo sånn livet er for de aller fleste, selv om det er lett å gjøre alt man kan for å skjule det.
Jeg setter så enormt stor pris på andres åpenhet og blir varm i hjertet hver gang noen tør dele noe veldig privat med meg. Å bli vist den tilliten betyr mye.

Håper du også skal gjøre noe fint i dag, enten for deg selv eller også for noen du er glad i. Det kan bety mer enn du aner.

Å senke kravene og akseptere endring

Først av alt: Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det føles utrolig godt å skrive igjen, og som en av dere kommenterte så er definitivt skrivingen terapi for meg. Forhåpentligvis kan det være litt inspirasjon for deg også.

Noe av det vanskeligste med å ikke kunne fungere som før er alle hensynene som må tas. Jeg kan ikke lenger gjøre eller være med på alt jeg kunne før, og jeg kan heller ikke jobbe 12- timers dager uten å få en ordentlig smell i etterkant. Det er uvant og vanskelig for en som er forholdsvis ukjent med begrepet “pause” og “bra nok”. “Bra nok” har aldri vært min standard på en måte…

En ting er det psykiske ubehaget, det har jeg på en måte lært meg å leve med. Jeg vet mer og mer om hvilke situasjoner som trigger angsten, hvilke kamper som er verdt og ta og hvilke som er best å la ligge.
Men de fysiske smertene/ ubehaget er vanskelig å takle på toppen av det hele. Den ekstreme hodepinen som kommer som lyn fra klar himmel og kan vare dager i strekk, magesmertene, svimmelheten og ikke minst mangelen på energi.

Å ha en psyke som ikke alltid klarer å skille mellom hva som er reelle farer og ikke krever uante mengder energi. Kroppen må ta det fra et sted, og når man over lang tid presser seg for langt og nekter å høre på hva hodet sier, gir det store fysiske utslag. Stressnivået blir så høyt at kroppen forsvarer seg ved å slå en ut fysisk.
Egentlig en fantastisk egenskap, men ikke den jeg ønsker. For jeg vil jo bare “kjøre på” som før.

Forskjellen på før og nå er at før unngikk jeg stort sett de ubehagelige situasjonene. Snek meg unna ubehaget, både fysisk og helt bokstavlig. Unngikk situasjoner jeg visste ville bli vanskelige. Ville ha det mest mulig “trygt”.
Problemet med det er jo at når man unngår det ubehagelige vokser angsten seg bare større for hver dag. Den formerer seg, sprer seg utover i alle retninger og fyller opp hodet og kroppen mer og mer.

Jeg fortsetter å utfordre meg selv, men må finne en bedre balanse på når og hvor mye. Må også lære meg å ta pauser og si nei der det trengs. Jeg må finne utav hvor grensene mine går, og som overskriften sier, lære meg å senke kravene jeg har til meg selv. Ingen liten oppgave akkurat. Men helt nødvendig.

Takk for at du leste, det betyr mye.

Stille

Det var aldri meningen å bli borte så lenge. Det var igrunnen ikke meningen å slutte og skrive i det hele tatt. Men så bare stoppet det opp.

Det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt at jeg har lyst til å skrive. Brev, blogg, artikler. Kanskje til og med en novelle.
Men så tar “noe” over og etterlater meg apatisk og ensom.
Hvordan kan det være så umulig å gjøre det man har aller mest lyst til?

Ukene og månedene går. Ordene forsvinner lenger og lenger bakover i hukommelsen. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil ha frem engang. Der ordene før spratt rundt er det nå bare et tomrom.

I takt med at ordene blir borte blir også de rundt meg borte. Jeg har ikke lenger noe å si, har ikke lenger noe å dele. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg. Hvordan man er “vanlig”.
Jeg er redd for å bli avvist og redd for å love for mye. Redd for å skuffe og redd for å nok en gang måtte avlyse.
Jeg holder meg mest mulig hjemme, der jeg gjør det jeg kan for å bygge opp en usynlig mur rundt meg. Det andre nok ville kalle isolasjon, men som jeg kaller trygghet.

Det er skummelt å skrive igjen. Skummelt å skulle være personlig igjen. På den annen side vet jeg at jeg må komme meg bort fra der jeg er nå. Jeg må fortsette å ta små steg i riktig retning, ikke stoppe opp.
Men jeg er så sliten, så lei av å måtte kjempe. Så lei av at alt er en kamp.
Eller, det stemmer ikke, alt er ikke en kamp, men mye er det.

Plutselig hadde jeg visst ord likevel. Kanskje er det ikke så håpløst tomt likevel?

Black Friday

Se for deg at det ringer på døra. Du åpner, og utenfor står det to fulle paller med pakker.
Du blir forfjamset, skjønner ikke hva dette er. Du har da ikke bestilt alt dette? Og hva er det? Hvem kommer det fra?

Du går rundt pallene, ser etter en avsender eller noe som kan fortelle deg hva pakkene inneholder.
Du tenker at dette må da være levert til feil person! Det skulle sikkert til noen lenger bort i gata. Eller noen som har bodd der du bor før.

Du finner ingen avsender, men du finner en mottaker.
Mottakeren er deg.
Det står ditt navn på alle pakkene.
Hver eneste en av dem.

Du kjenner at du blir varm,  ubehagelig varm, klam, våt under armene. Det blir tungt å puste. Du begynner å tenke på hva alt dette må koste.

Da kommer svimmelheten og kaster seg over deg.
Du merket at beina blir nummene og det svarter for øynene.
Du tenker at du må få satt deg ned før du går i bakken. Du setter deg ned på trappa. Det hjelper ikke.

Du kjenner at halsen snører seg sammen, det blir tungt å puste.
Du vet ikke hva du skal gjøre. Du tenker at dette er veldig, veldig pinlig! Tenk om noen ser deg! Hva vil de tro? At det har rabla fullstendig for deg og at du har gått helt bananas på årets Black Friday?

Det blir ikke bedre. Du prøver å legge deg ned på trappa. Prøver å tenke på å puste rolig inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, for det har du hørt at skal være bra.
Du tenker at dette må jeg ordne opp i før noen andre kommer og ser deg ligge på trappa med to digre paller fulle av pakker foran deg.

Du får etterhvert synet tilbake og prøver å reise deg forsiktig opp. Det er fortsatt karusell i hodet, men du prøver å ignorere det. Du må få unna disse pakkene før noen oppdager deg!

Du reiser deg opp, vakler ustøtt bort til den nærmeste pallen. Tenker at så ustø har du ikke vært siden den festen for mange år siden der du kastet av deg skoene og danset på bordet fordi du var så glad og følte at du eide hele verden. Svimmelheten er nesten den samme, men gleden er ikke der. Det er ingen grunn til å kaste skoene nå.

Du tar tak i en vilkårlig pakke. Ser at det står en bokstav på undersiden: D.
Du løfter på pakken ved siden av, snur på den og finner en stor E. Du løfter på neste pakke og finner en J.
Du tenker at dette kanskje er et morsomt puslespill, og løfter på flere pakker. De har alle en enkelt, stor bokstav på undersiden.

Pakkene er i ulik størrelse og form. Noen er små og avlange, mens andre er store og firkantede. Noen er ganske lette, mens andre er så tunge at du må ta i alt du har for å klare å bære dem inn.

Du vet ikke hvor lange du har holdt på for å få bært inn alle pakkene, men nå er de endelig inne og du kan låse døra bak deg. Håpe på at ingen så deg.
Så flaut, å måtte legge seg ned på sin egen trapp fordi du åpenbart hadde shoppet som en gal?! Svakt.

Når du kommer inn i gangen prøver du å sette bokstavene sammen til et ord. Du har en masse bokstaver foran deg, og jobber lenge med å prøve å sette de sammen til ord.
14 bokstaver totalt: D, E, J, A, T, P, R, O, G, E, 2 stk N og 2 stk S. For mange bokstaver for ett ord, kanskje det skal være flere?

Ordene du etterhvert kommer frem til er ANGST og DEPRESJON.
Hæ??? Du skjønner ikke. Du har jo ikke bestilt dette?!

Du åpner en pakke, den er tom. Du åpner en til, den er også tom.
I den siste pakken finner du en faktura på en svimlende sum. Betalingsfristen har allerede gått ut.

Svimmelheten kommer tilbake. Du må legge deg ned, kjapt. Hjertet hamrer og det kjennes ut som om du blir kvalt.
Panikken er total og alt du klarer å tenke er: Hva gjør jeg nå??? Jeg kommer til å miste alt! Fordi jeg har fått noen digre pakker jeg ikke har bestilt, og ikke vil ha! Hva gjør jeg nå???

Du tenker at du må få sendt de tilbake, du har jo ikke bestilt dette! Det er jo alltid mulig å returnere varer man får levert, ikke sant?

Du kommer deg halvveis opp i sittende stilling. Mascaraen er klint utover, snørra renner, men du bryr deg ikke. Alt du tenker på er hvordan du skal få sendt disse pakkene i retur.
Du kaver rundt på gulvet, strekker deg etter den nærmeste pakken. Leter febrilsk etter en avsender. Ingenting.

Du skriker, kaster deg over en ny pakke. Ingen avsender på den heller.
Du leter deg etterhvert gjennom alle pakkene. Ingenting. Ingen avsender, ingen returmulighet.
Du må beholde alle sammen, OG betale for dem. Men hvordan??? Og hvorfor fikk du disse pakkene?? Og får du noen gang betalt ferdig på dem? Vil saldoen noen gang gå i pluss igjen?

❤️

Årets første snø

Hils på Vilde 🙂

Det er så vakkert at jeg har ikke ord.
Da jeg sto opp i dag var det mørkt og trist. Nå, få timer senere, er bakken fullstendig dekket av et hvitt lag og det føles som om tiden har stoppet litt opp.
Mens jeg lagde kaffe løp 10 rådyr over jordet foran huset. Tenk at naturen kan være så vakker!

Jeg, som har hatet vinter og snø så intenst at jeg ikke engang klarer beskrive det, har nå forelsket meg HELT i denne årstiden.
Jeg sjekker værvarselet flere ganger om dagen, blir glad når jeg ser det er meldt minusgrader og snø, og tenker på alt det fine denne årstiden kan brukes til, både innendørs og utendørs.

Kanskje får jeg endelig testet de nye langrennsskiene som jeg fikk for 2 år siden. Kanskje tør jeg våge meg ut på isen med skøyter på bena igjen også.
Det jeg vet er at det kommer til å bli mange turer både i skogen og langs veien fremover, på jakt etter naturopplevelser som kan fanges opp av kameraet, nytes og deles med dere.

❤️