Listelykke

Etter å ha vært uten inntekt i nesten 4 mnd, føltes det nærmest magisk da en liten slump penger endelig rullet inn på kontoen igjen i forrige uke.

Noe av det første jeg gjorde var å bestille disse to «listebøkene» fra Moorea Seal. Er de ikke vakre?

Det jeg falt for ved disse bøkene er at man hver uke skal skrive en liste som motiverer, inspirerer og skaper takknemlighet. Det handler om å se hvor mye man allerede har, heller enn å stadig jage etter mer.
Å ta vare på det gode man allerede har i livet sitt, og prioritere kvalitet foran kvantitet.

Jeg gleder meg til å ta fatt på bøkene allerede senere i dag og lover å dele mer av mine tanker rundt dette prosjektet veldig snart 😊

Skrivehjertet

Sålenge jeg kan huske har jeg elsket å skrive. Brev, skoleoppgaver og lister. Mange lister. Jeg tror faktisk ikke jeg kan leve uten listene mine, men det er en annen historie.

For ca 1 år siden kastet jeg meg i det og meldte meg på et journalistikkurs. Jeg har aldri noen gang gledet meg mye til å ta fatt på noe nytt, jeg følte formelig at jeg svevde av lykke (klisjèer er fine å ha 😂) hver gang jeg logget meg inn for å lære mer.
Kurset ga meg så utrolig mye, ikke minst en følelse av å endelig ha funnet min plass her i livet. Det var dette jeg skulle drive med!

I mai i fjor opplevde jeg å se min første artikkel noensinne skrevet på trykk i Kamille, et av landets største kvinnemagasiner.

Den følelsen der, å se sitt eget navn og sin egen tekst på trykk i en så stor publikasjon er det RÅESTE jeg noen gang har opplevd!

Men så ble det stille.
Hva nå? Hvordan i alle dager skal jeg klare å toppe dette?
Prestasjonsangsten tok meg, og artikkelskrivingen ble lagt på hylla.
Jeg gledet meg fortsatt over hva jeg faktisk hadde oppnådd, men lysten til å fortsette ble mer og mer borte.

Vår ble til sommer og sommer ble til høst.
Jeg tenkte ærlig talt ikke noe særlig mer over skrivedrømmen. Andre tanker, vonde og vanskelige tanker, tok over og erstattet de gode, èn etter èn.
Høsten gikk og jeg innså at jeg hadde større utfordringer enn manglende skriving å hanskes med.

Nå har så smått de kreative tankene begynt å smyge seg inn i hjernen igjen. Det er ikke mange av de, og de er ikke store, men de er der!
Tanken på å igjen leke seg med ord stikker av og til innom og jeg prøver å ta så godt vare på den som jeg bare kan.Invitere den til å bli litt lenger for hver gang. Ikke presse, ikke kreve, men invitere. Kanskje blir det til noe mer håndfast etterhvert, eller kanskje ikke.
Akkurat hva det blir til er ikke så farlig. Det viktigste er at de gode, kreative tankene stikker innom og hilser på igjen. Det, er hverdagslykke 😊

Ønsker deg en god mandag.

Sammenhengen mellom depresjoner og smarttelefoner

Akkurat som smarttelefoner trenger også mennesker lading. Lading i form av påfyll av energi.

Som sagt er det mange måter å være deprimert på, og hos meg gir det seg utslag i manglende hukommelse, problemer med konsentrasjonen og en følelse av å være konstant utmattet.
Jeg har lenge forsøkt å «ta meg sammen»- uten hell.
Jeg har forsøkt å overse symptomene og presset meg til å være med på ting jeg egentlig ikke orker. Dårlig idè det også.

Å utfordre angsten er en av måtene man kommer seg videre på, men samtidig gjelder det å ikke presse seg for mye heller. Da kommer enten angsten eller depresjonen inn og spenner bein på èn.
Denne balansegangen jobber jeg mye med om dagen, å pushe meg når det trengs, og å ta pauser der det trengs. Sier seg kanksje selv at her blir det mye prøving og feiling? 😜

Men det jeg har lært, er at etter at en utfordring/ arbeidsdag/ sosiale happenings er gjennomført, MÅ jeg settes til lading. Akkurat som mobilen blir jeg utladet hvis jeg har vært i bruk en stund. Og jo flere programmer (les: følelser) som har vært i bruk, jo lengre tid krever oppladingen.
Egentlig ikke så rart som det først høres ut, eller hva?

Det er mange måter å lade på, men de som jeg har funnet ut at funker best for meg er trening, lese en bok, drikke en kopp te eller gjøre enkle yogaøvelser. Jeg legger bort alle skjermer, slår mobilen på lydløs og sørger for at det er så stille rundt meg som overhodet mulig.
Etter 1- 3 timer (dette er selvsagt veldig varierende, alt etter hvor «utladet» jeg er, noen ganger tar det en hel kveld eller dag å komme seg «i vater» igjen) merker jeg at hjertebanken er kraftig redusert, hodepinen mildere og at uroen i kroppen har blitt byttet ut med en god ro.

I ettermiddag er det igjen tid for yoga, og jeg gleder meg!
Gleder meg til å høre på den behagelige stemmen til instruktøren, jobbe enda mer med pusten og føle at jeg er helt på riktig sted til riktig tid.

Tusen takk!

Først av alt: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene og meldingene jeg har fått etter at jeg publiserte dette innlegget i går. Responsen har vært overveldende, og hver og èn av dem gikk rett i hjertet ❤️.

Jeg visste mange ville bli overrasket over innlegget, siden det fra utsiden kan se ut som om jeg har full kontroll på det meste og alltid har vært veldig opptatt av å skulle fikse alt selv. Det var derfor rimelig skummelt å trykke på «publiser», for å si det sånn!
Jeg var derimot ikke forberedt på at jeg skulle få mye positiv respons og fine tilbakemeldinger som det jeg har fått.

Meldingene har kommet fra nære venner, tidligere kolleger og mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt. Det de alle har til felles er at de sier de heier på meg for åpenheten og synes jeg er beintøff som tør dele noe så vanskelig og personlig.
Jeg er selvsagt utrolig glad for responsen og setter enormt stor pris på hver eneste kommentar, men samtidig kjenner jeg at jeg blir trist.
Trist fordi psykiske problemer fortsett er et så stort tabu å snakke om, og trist fordi så mange forteller at de skulle ønske de turte være like åpne som meg.

Jeg håper innlegget mitt kan bidra til at flere tør åpne seg om ting de sliter med ovenfor omgivelsene sine, og at flere tør be om hjelp. Angst er en sykdom, og jeg tror åpenhet er den beste medisinen av dem alle.
Alle opplever vi tøffe perioder i løpet av livet, og hva er poenget med å slite seg ut for å «holde fasaden» når det bare gjør deg enda sykere?
De aller fleste mennesker setter pris på å kunne hjelpe og støtte også i vanskelige tider, og de som blir borte når ting er tøft er ikke verdt å samle på i utgangspunktet ❤️

Vet du ikke helt hvordan du skal fortelle en venninne/ foreldrene dine/ ektefelle at du har det vanskelig?
Del gjerne innlegget mitt og føl litt på responsen du får. Kanskje blir du overrasket over hvor fint de også synes det er at noen tør sette ord på vonde tanker og følelser? 

Diagnose: Angst og moderat depresjon

Bilde lånt fra weheartit.com

Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? «Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???» «Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!». «Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen».

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke «litt redd» og det handler ikke om å ikke «gidde» å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan «tenke seg frisk» fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!

Verdens beste følelse

Du vet den følelsen du får når du endelig får til noe du aldri hadde trodd du skulle klare?
Den følelsen sitter jeg med nå, og jeg kan ikke annet enn å smile fra øre til øre 😃
Etter utallige forsøk på å få til en teknisk god knebøy løsnet det ENDELIG i dag!

Knebøy har alltid vært den øvelsen jeg aldri har fått ordentlig til, både fordi jeg er veldig svai i korsryggen og fordi jeg mangler styrke i kjernemuskulaturen. Jeg har øvd og øvd, og nå hadde jeg igrunnen gitt opp. Tenkte at jeg får bruke knebøy som en oppvarmingsøvelse og bare terpe teknikk, uten noe ekstra vekt på stanga.
Men så gikk teknikkøvingen så innmari bra i dag at jeg fant ut at jeg ville prøve meg med bittelitt ekstra vekt. Og det gikk over all forventning! Endelig satt teknikken 100%, også med ekstra vekt! 😃

Så nå skal jeg slenge meg på sofaen med kaffe, banan, siste nummer av Shape Up og VERDENS BESTE FØLELSE, nemlig mestring.

Ønsker deg en super søndag videre, nyt! 😊

❤️

Babbel

Jeg hadde en plan, en god plan til og med. Planen var å blogge hver bidige dag i 30 dager og se hvor det tok meg.
Så skjer livet. Planen går i vasken og jeg blir sint, frustrert og lei meg. For jeg hadde jo lovt… Jeg hadde så lyst, så innmari lyst, til å klare å holde løftet mitt. Lykkes med prosjektet. Men så kom livet imellom.

På tirsdag dro jeg glad og fornøyd på trening etter jobb. Gledet og gruet meg. Gledet meg til å dele en god økt med han som står meg nærmest. Gruet meg litt siden forrige økt endte med blodtrykksfall, kvalme og svimmelhet.
Midt under økta kjenner jeg at det er noe som ikke er som det skal være i den venstre skulderen og nakken. Det gjør vondt, ordentlig vondt.
Jeg tenker at jeg sikkert bare er litt anspent, og velger en litt annen type øvelse. Smertene er der fortsatt.

På vei hjem øker smertene i styrke og nakken stivner helt. Jeg blir redd, men tenker at dette går over etter en dusj. Å dusje skulle vise seg å bli en nesten umulig oppgave.
Jeg legger jeg tidlig. Sovner, våkner, sovner og våkner igjen. Sånn fortsetter natta.
Da morgenen kommer skjønner jeg at det ikke blir noe jobb på meg denne dagen. Jeg sender en melding og sier ifra, litt flau for å være syk fra den nye jobben og sykt frustrert fordi jeg har så himla vondt.

Onsdagen går og smertene vil overhodet ikke la seg døyve. Jeg tar så mange smertestillende jeg tror er forsvarlig, før jeg kollapser i senga allerede før 21- nyhetene. Jeg blir liggende og tenke, på alt og ingenting. Prøver å puste smertene vekk. Tenker at i morgen blir sikkert en bedre dag. Savner å trene. Savner å skrive. Savner bloggen. Savner dere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive. Og siden jeg første skriver kan jeg likegodt dele det med dere.
Smertene er bittelitt mindre i dag, og hodet kan igjen fylles av andre tanker. Tanker om å skrive. Tanker om at jeg  skrive, jeg vil skrive! Det føles ikke som et krav, mer som noe som bare  ut.

Det er deilig å føle at jeg ikke må skrive bra akkurat nå. For kanskje første gang føler jeg at det å faktisk skrive er det viktigste. Bra eller ikke bra? Vet ikke, men ordene må ut!

Jeg drømmer om å leve av å skrive. Tenker at det hadde vært gøy å skrive en bok en gang.
Sånn, da har jeg sagt det!

Veggpryd

OLYMPUS DIGITAL CAMERAHei fininger!

Håper dere har hatt en god start på uka? 😊
Selv for dette utpregede A- mennesket var det litt småtungt å komme seg ut av senga da klokka ringte 06.15 i dag, så gjett om det var digg å lande i sofaen hjemme nå da!

Som jeg fortalte før helgen har jeg holdt på med et aldri så lite DIY- prosjekt hjemme i det siste, og her ser dere endelig det ferdige resultatet!
Dette er rett og slett armeringsjern som en kappet til, spraymalt og hengt opp på veggen i stua, simple as that 😊 Jeg valgte å spraymale det sort, men det finnes jo utallige farger å velge mellom, så her er det bare å gå for den fargen som passer best inn hjemme hos deg.

Bildene og postkortene har jeg hengt opp med klyper og store binders fra Søstrene Grene, og blikkboksene har jeg hengt opp med tykk ståltråd som jeg har snurret rundt pottene og festet i armeringsjernet på baksiden.

Jeg digger det litt røffe uttrykket veggen gir, i tillegg til at det er superenkelt å bytte ut bildene etter sesong for eksempel. Nå passer det jo veldig godt med svibler, men resten av året kommer jeg nok til å gå for sukkulenter som ikke trenger fullt så mye tilsyn.

Nå skal macen ryddes bort, beina legges høyt og sesong 3 av «The Killing» fortæres. Skrives i morgen!

Listesøndag

dsc_0562

Først av alt må jeg bare beklage de kornete mobilbildene i dag! Får vondt langt inn i hjerterota av å publisere de, men sånn får det bare bli.
Kjæresten har nemlig fått låne mitt høyt elskede Olympuskamera med seg på tur i dag, og når han kommer hjem igjen er det null dagslys… Satser på at jeg får igjen i karmapoeng, haha 😂

dsc_0561

Alle som kjenner meg vet at jeg eeelsker lister. Jeg elsker igrunnen alt som har med organisering og det å skape systemer å gjøre, det er min nerdegreie 😉
Siden dagene løper avgårde uten at jeg helt klarer å henge med er det på tide å ta frem «orgetilbehøret», i form av penn og papir. Det finnes knapt noe bedre enn å få alle «to do-ene» ned på papiret, og så kunne krysse de ut når oppgaven er gjennomført. Balsam for sjela!

Så i dag planlegges den kommende uka, med både jobb, blogg, middager, shopping, trening og avtaler. Jeg liker å ha mange baller i lufta, og da krever det en viss organisering for å få tid til alt jeg har lyst til.
Passer også på å legge inn både pauser og frikvelder, viktig det også.

Ofte får jeg spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, og dette er altså «hemmeligheten»: organisering (eller orging, som jeg liker å kalle det 😂).
Utfordringen er jo å klare å være spontan innimellom all planleggingen, der øver jeg fortsatt. Jeg ser helt klart faren ved å organisere seg «i hjel», og dit vil jeg ikke. Det skal være rom for både planlegging og spontanitet, ellers tror jeg man fort kan gå glipp av mange fine øyeblikk 😊

Hva med deg, liker du å planlegge eller tar du helst dagene som de kommer?

Rolig lørdag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en lang og slitsom uke er det godt å bare roe heeelt ned i dag.
Kvelden i går ble avsluttet med bakebaking, og da glapp gårsdagens innlegg, gitt! Men sånn er det noen ganger, alt går ikke helt etter planen, men ingen grunn til å gi seg av den grunn!
Ingen er perfekt, heller ikke jeg, selv om akkurat det er hardt å innrømme. Neida! Eller… litt da 😉

Jeg merker at når jeg nå jobber 7 timer om dagen, har lovt meg selv (og resten av verden igrunnen) å blogge daglig, helst skulle ha trent noen ganger i løpet av uka og prøver å spise sunt hele dagen igjennom, så møter jeg på noen nye utfordringer. Å starte i ny jobb er både spennende og stressende, og da er kreativiteten det første som ryker. Jeg har mange idèer til blogginnlegg i hodet, likevel sliter jeg litt med å få de ned på «papiret» når tiden blir knapp.
Så i morgen skal jeg ta meg en skikkelig planleggingsdag med tanke på bloggen. Det blir kos 😊

Ønsker dere alle en riktig god lørdagskveld, slapp av og nyt!