Må alt ha et mål for å ha en verdi?

Tenk at det skal være så vanskelig å prioritere noe som bare er gøy! Som ikke har et bestemt mål eller fører til “noe mer”.
Hvorfor er det sånn?

Jeg vet jo innerst inne hvorfor det er sånn. Det heter prestasjonsangst og har vært en følgesvenn så langt tilbake jeg kan huske.
Etter at jeg sa opp jobben min og startet for meg selv har det blitt enda vanskeligere å bruke tid, penger og energi på noe som bare er “gøy”. Tanken om at jeg heller burde bruke tiden min på å skaffe flere oppdrag er alltid nærværende. Som en kløe inni hjernen som aldri tar pause.

Når du er din egen sjef er det å ha is i magen særdeles viktig. Du må takle korte deadlines, lange ventetider, gjentatte avslag og øredøvende stillhet fra de som aldri svarer.
Jeg lurer ofte på hvorfor jeg valgte denne veien når trygghet er så enormt viktig for meg. Når ventetiden tar fra meg nattsøvnen og trigger angsten så til de grader.
Akkurat det har jeg ikke noe klart svar på, men jeg vet at jeg velger friheten over følelsen av å være “låst” når som helst. Friheten til å, i teorien, selv velge det jeg ønsker å bruke tiden min på.

Drømmen er å leve 100 % av å skrive. (Sånn, da var det sagt! ) Jeg er ikke der per nå, men jeg velger å tro at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere.
Jeg må bare lære meg å ha det litt mer gøy først.

Hei verden! Jeg skal ikke på ferie i år heller

Noen ganger kan det virke som folk flest lever for ferier. At hverdagen kun er slit og mas og at det eneste man har å se frem til er FERIEN. (Les: Sommerferien. De andre feriene i løpet av året er visst ikke et like stort høydepunkt).

For meg har aldri ferie vært et høydepunkt. Det har tvert imot vært en kilde til angst, stress og vonde følelser.
Når jeg ikke skal noe spesielt i denne ferien og hverken kan fortelle at jeg skal til Syden (som nå er ganske u-hipt på ferie-skalaen, er det ikke?), Kroatia (hipt!) eller Thailand (uvisst hvor på hiphetsskalaen dette landet nå befinner seg) føler jeg meg definitivt utenfor. Annerledes. På den dårlige måten.

Jeg har funnet på mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke reiser på ferie opp igjennom årene. Fra dårlig økonomi til at jeg “desverre” må jobbe. Noe har vært sant, annet ikke helt.
Nå har jeg sluttet å late som, men spørsmålet gir meg fortsatt vondt i magen. For nei, jeg skal ikke på ferie i år heller. Jeg skal ikke slikke sol på kilometerlange sandstrender, jeg skal ikke oppdage nye storbyer og jeg skal antagelig ikke drikke en eneste kokosnøtt-/ paraplydrink.

Jeg skal være hjemme. Yes, hjemme i mitt eget hus. Hele sommeren.
Er jeg lei meg for det? Både òg.
For selv om jeg tenker at hvis ferien er det eneste man har å se frem til i løpet av året så har man egentlig et ganske trist liv, så er det jo ikke sånn at jeg ikke har lyst til å oppleve koselige fortausrestauranter, båtturer, deilige hotellsenger og lange strender. Jeg er også nysgjerrig på verden, men har måttet akseptere at min verden kanskje er “mindre” (rent fysisk, mentalt er den enorm) enn andres.
Når mye av det andre forbinder med ferie stort sett kun gir meg våkenetter og angst blir jeg tvunget til å tenke annerledes. Når jeg kan bli syk uker i forveien bare av tanken på en liten reise må jeg ta noen tøffe valg og prioritere hardt. Men tro aldri at jeg ikke har lyst, for det har jeg.

Jeg prøver å fokusere minst mulig på ferie og heller skape meg fine hverdager. Nyte de små tingene, som blir viktigere jo mer annerledes jeg føler meg. Ta vare på øyeblikkene og kose meg med å gjøre ting som gir meg glede og overskudd.
Det kan jo hende at ting forandrer seg i fremtiden, men det orker jeg ikke tenke på. Jeg orker rett og slett ikke planlegge mer som ikke blir noe av. Jeg fokuserer på dagen i dag og prøver å gjøre det beste utav den. Jeg prøver å være positiv og glede meg på andre vegne, men det er jammen ikke alltid like lett. Det er sårt å føle seg så utenfor, men enda sårere å ikke snakke om det. Så da gjør jeg det, snakker om det.
Du trenger ikke synes synd på meg, det hjelper meg ikke, men vit hvordan jeg, og mange med meg, har det på denne tiden av året. Jeg håper det får deg til å sette ekstra stor pris på de mulighetene du har og opplevelsene du får med deg denne sommeren. Enten de kommer fra Syden eller Kroatia.

Treningslykke

Det ble stille noen dager nå. Det har sin forklaring.

På onsdag var jeg, som jeg skrev i forrige innlegg, på jentekveld. Allerede før jeg dro kjente jeg at hverken kroppen eller hodet var helt på topp (et godt stykke unna faktisk). Så mange ganger tidligere har jeg valgt å bli hjemme i slike situasjoner. Men på onsdag tenkte jeg at dette går bra, jeg vet jo at det blir hyggelig og litt (mye) hodepine kan jeg leve med.

Kvelden ble fin med mange gode samtaler og noen heftige diskusjoner, og klokken var over midnatt før jeg var hjemme igjen.
Kjente jeg  var sliten, men det er jeg alltid etter sosiale sammenkomster så tenkte ikke noe mer over det.
Sovnet etterhvert og opp igjen tidlig neste morgen. Da kjente jeg at ting ikke var som de burde være. Jeg var svimmel, hadde kraftig hodepine og hele kroppen verket. I tillegg var det en ny varm dag, noe jeg heller ikke tåler særlig godt.

Lang historie kort: Først i dag føler jeg meg “på plass” i kroppen igjen. Søvnen er fortsatt ikke helt der den skal være, men i dag var formen ellers såpass bra igjen at jeg endelig kunne dra og trene. Endelig fikk jeg føle endorfin- rushet igjen og kjenne den gode, rolige følelsen etter en hard økt.

Dette har vært en tøff uke, men desverre ikke en unik uke. Noen uker er sånn, og det må jeg bare akseptere. Kroppen og hodet mitt trenger ekstra omtanke og hvile. Så var det bare å prøve å finne den der balansen da…

Det er godt å skrive. Godt å få tankene ned. Se de svart på hvitt. Kunne gå tilbake og lese de senere, når jeg igjen er i samme situasjon. Prøve å finne et mønster. Og ikke minst se at selv om det er mange tøffe dager, så er det mange gode også, sånn innimellom.

Morgentanker

God morgen kjære lesere!

Har natten vært fin? Har du sovet godt?
Jeg har sovet bedre enn på lenge. Virkelig hvilt. Pustet godt. Tror kanksje jeg til og med har smilt i søvne.

Jeg føler jeg nå er i ferd med å “knekke litt av koden”. Ordene er på ingen måte borte, og jo mer jeg skriver, jo flere ord står på vent.
Jeg føler at jeg bare skravler i vei litt uten mål og mening, men kanskje det er det som skal til? For må alt ha et mål? Svaret på det er åpenlyst.

Så da kan man jo lure: Var det så enkelt? Var det bare å tørre å begynne å skrive igjen som skulle til?
Det er fristende å si ja her, men svaret er nok mye mer komplekst enn som så. Men det er fint da, å føle at jeg er sakte på vei i en retning jeg har drømt om lenge.

I kveld skal jeg være sammen med noen fine jenter som betyr mye for meg. Vi har møttes gjennom mange år, delt stort og smått, gleder og sorger. Det tok lang tid før vi åpnet skikkelig opp, men nå føler jeg vi er der.
Det er fint å få et dypere innblikk i andres liv. Komme under overflaten og ta del i også det som er sårt eller vanskelig. For det er jo sånn livet er for de aller fleste, selv om det er lett å gjøre alt man kan for å skjule det.
Jeg setter så enormt stor pris på andres åpenhet og blir varm i hjertet hver gang noen tør dele noe veldig privat med meg. Å bli vist den tilliten betyr mye.

Håper du også skal gjøre noe fint i dag, enten for deg selv eller også for noen du er glad i. Det kan bety mer enn du aner.

Å senke kravene og akseptere endring

Først av alt: Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det føles utrolig godt å skrive igjen, og som en av dere kommenterte så er definitivt skrivingen terapi for meg. Forhåpentligvis kan det være litt inspirasjon for deg også.

Noe av det vanskeligste med å ikke kunne fungere som før er alle hensynene som må tas. Jeg kan ikke lenger gjøre eller være med på alt jeg kunne før, og jeg kan heller ikke jobbe 12- timers dager uten å få en ordentlig smell i etterkant. Det er uvant og vanskelig for en som er forholdsvis ukjent med begrepet “pause” og “bra nok”. “Bra nok” har aldri vært min standard på en måte…

En ting er det psykiske ubehaget, det har jeg på en måte lært meg å leve med. Jeg vet mer og mer om hvilke situasjoner som trigger angsten, hvilke kamper som er verdt og ta og hvilke som er best å la ligge.
Men de fysiske smertene/ ubehaget er vanskelig å takle på toppen av det hele. Den ekstreme hodepinen som kommer som lyn fra klar himmel og kan vare dager i strekk, magesmertene, svimmelheten og ikke minst mangelen på energi.

Å ha en psyke som ikke alltid klarer å skille mellom hva som er reelle farer og ikke krever uante mengder energi. Kroppen må ta det fra et sted, og når man over lang tid presser seg for langt og nekter å høre på hva hodet sier, gir det store fysiske utslag. Stressnivået blir så høyt at kroppen forsvarer seg ved å slå en ut fysisk.
Egentlig en fantastisk egenskap, men ikke den jeg ønsker. For jeg vil jo bare “kjøre på” som før.

Forskjellen på før og nå er at før unngikk jeg stort sett de ubehagelige situasjonene. Snek meg unna ubehaget, både fysisk og helt bokstavlig. Unngikk situasjoner jeg visste ville bli vanskelige. Ville ha det mest mulig “trygt”.
Problemet med det er jo at når man unngår det ubehagelige vokser angsten seg bare større for hver dag. Den formerer seg, sprer seg utover i alle retninger og fyller opp hodet og kroppen mer og mer.

Jeg fortsetter å utfordre meg selv, men må finne en bedre balanse på når og hvor mye. Må også lære meg å ta pauser og si nei der det trengs. Jeg må finne utav hvor grensene mine går, og som overskriften sier, lære meg å senke kravene jeg har til meg selv. Ingen liten oppgave akkurat. Men helt nødvendig.

Takk for at du leste, det betyr mye.

Stille

Det var aldri meningen å bli borte så lenge. Det var igrunnen ikke meningen å slutte og skrive i det hele tatt. Men så bare stoppet det opp.

Det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt at jeg har lyst til å skrive. Brev, blogg, artikler. Kanskje til og med en novelle.
Men så tar “noe” over og etterlater meg apatisk og ensom.
Hvordan kan det være så umulig å gjøre det man har aller mest lyst til?

Ukene og månedene går. Ordene forsvinner lenger og lenger bakover i hukommelsen. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil ha frem engang. Der ordene før spratt rundt er det nå bare et tomrom.

I takt med at ordene blir borte blir også de rundt meg borte. Jeg har ikke lenger noe å si, har ikke lenger noe å dele. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg. Hvordan man er “vanlig”.
Jeg er redd for å bli avvist og redd for å love for mye. Redd for å skuffe og redd for å nok en gang måtte avlyse.
Jeg holder meg mest mulig hjemme, der jeg gjør det jeg kan for å bygge opp en usynlig mur rundt meg. Det andre nok ville kalle isolasjon, men som jeg kaller trygghet.

Det er skummelt å skrive igjen. Skummelt å skulle være personlig igjen. På den annen side vet jeg at jeg må komme meg bort fra der jeg er nå. Jeg må fortsette å ta små steg i riktig retning, ikke stoppe opp.
Men jeg er så sliten, så lei av å måtte kjempe. Så lei av at alt er en kamp.
Eller, det stemmer ikke, alt er ikke en kamp, men mye er det.

Plutselig hadde jeg visst ord likevel. Kanskje er det ikke så håpløst tomt likevel?

Black Friday

Se for deg at det ringer på døra. Du åpner, og utenfor står det to fulle paller med pakker.
Du blir forfjamset, skjønner ikke hva dette er. Du har da ikke bestilt alt dette? Og hva er det? Hvem kommer det fra?

Du går rundt pallene, ser etter en avsender eller noe som kan fortelle deg hva pakkene inneholder.
Du tenker at dette må da være levert til feil person! Det skulle sikkert til noen lenger bort i gata. Eller noen som har bodd der du bor før.

Du finner ingen avsender, men du finner en mottaker.
Mottakeren er deg.
Det står ditt navn på alle pakkene.
Hver eneste en av dem.

Du kjenner at du blir varm,  ubehagelig varm, klam, våt under armene. Det blir tungt å puste. Du begynner å tenke på hva alt dette må koste.

Da kommer svimmelheten og kaster seg over deg.
Du merket at beina blir nummene og det svarter for øynene.
Du tenker at du må få satt deg ned før du går i bakken. Du setter deg ned på trappa. Det hjelper ikke.

Du kjenner at halsen snører seg sammen, det blir tungt å puste.
Du vet ikke hva du skal gjøre. Du tenker at dette er veldig, veldig pinlig! Tenk om noen ser deg! Hva vil de tro? At det har rabla fullstendig for deg og at du har gått helt bananas på årets Black Friday?

Det blir ikke bedre. Du prøver å legge deg ned på trappa. Prøver å tenke på å puste rolig inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, for det har du hørt at skal være bra.
Du tenker at dette må jeg ordne opp i før noen andre kommer og ser deg ligge på trappa med to digre paller fulle av pakker foran deg.

Du får etterhvert synet tilbake og prøver å reise deg forsiktig opp. Det er fortsatt karusell i hodet, men du prøver å ignorere det. Du må få unna disse pakkene før noen oppdager deg!

Du reiser deg opp, vakler ustøtt bort til den nærmeste pallen. Tenker at så ustø har du ikke vært siden den festen for mange år siden der du kastet av deg skoene og danset på bordet fordi du var så glad og følte at du eide hele verden. Svimmelheten er nesten den samme, men gleden er ikke der. Det er ingen grunn til å kaste skoene nå.

Du tar tak i en vilkårlig pakke. Ser at det står en bokstav på undersiden: D.
Du løfter på pakken ved siden av, snur på den og finner en stor E. Du løfter på neste pakke og finner en J.
Du tenker at dette kanskje er et morsomt puslespill, og løfter på flere pakker. De har alle en enkelt, stor bokstav på undersiden.

Pakkene er i ulik størrelse og form. Noen er små og avlange, mens andre er store og firkantede. Noen er ganske lette, mens andre er så tunge at du må ta i alt du har for å klare å bære dem inn.

Du vet ikke hvor lange du har holdt på for å få bært inn alle pakkene, men nå er de endelig inne og du kan låse døra bak deg. Håpe på at ingen så deg.
Så flaut, å måtte legge seg ned på sin egen trapp fordi du åpenbart hadde shoppet som en gal?! Svakt.

Når du kommer inn i gangen prøver du å sette bokstavene sammen til et ord. Du har en masse bokstaver foran deg, og jobber lenge med å prøve å sette de sammen til ord.
14 bokstaver totalt: D, E, J, A, T, P, R, O, G, E, 2 stk N og 2 stk S. For mange bokstaver for ett ord, kanskje det skal være flere?

Ordene du etterhvert kommer frem til er ANGST og DEPRESJON.
Hæ??? Du skjønner ikke. Du har jo ikke bestilt dette?!

Du åpner en pakke, den er tom. Du åpner en til, den er også tom.
I den siste pakken finner du en faktura på en svimlende sum. Betalingsfristen har allerede gått ut.

Svimmelheten kommer tilbake. Du må legge deg ned, kjapt. Hjertet hamrer og det kjennes ut som om du blir kvalt.
Panikken er total og alt du klarer å tenke er: Hva gjør jeg nå??? Jeg kommer til å miste alt! Fordi jeg har fått noen digre pakker jeg ikke har bestilt, og ikke vil ha! Hva gjør jeg nå???

Du tenker at du må få sendt de tilbake, du har jo ikke bestilt dette! Det er jo alltid mulig å returnere varer man får levert, ikke sant?

Du kommer deg halvveis opp i sittende stilling. Mascaraen er klint utover, snørra renner, men du bryr deg ikke. Alt du tenker på er hvordan du skal få sendt disse pakkene i retur.
Du kaver rundt på gulvet, strekker deg etter den nærmeste pakken. Leter febrilsk etter en avsender. Ingenting.

Du skriker, kaster deg over en ny pakke. Ingen avsender på den heller.
Du leter deg etterhvert gjennom alle pakkene. Ingenting. Ingen avsender, ingen returmulighet.
Du må beholde alle sammen, OG betale for dem. Men hvordan??? Og hvorfor fikk du disse pakkene?? Og får du noen gang betalt ferdig på dem? Vil saldoen noen gang gå i pluss igjen?

❤️

Tar du ansvar for eget liv?

“For et dumt spørsmål!” tenker du kanskje. “Lett for henne å si!” eller “Hun vet ikke hva hun snakker om, hun har ikke barn/syke foreldre å ta seg av/en jobb som sliter henne ut!”.

La meg fortelle deg en liten historie.
For litt over 1 år siden var jeg stuck i en jobb som ga meg vondt i magen, hodepine og kvalme. Hver eneste dag.
Jeg var ulykkelig, jeg var sint, jeg var redd. Jeg følte meg fanget og ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen.
Eller, jeg visste innerst inne hva jeg måtte gjøre, men jeg turte ikke tenke tanken helt ut. Jeg klamret meg fast, så lenge at angst, panikk og sykdom ble en del av hverdagen, hver dag. Jeg grublet og gråt. Hadde panikkanfall og var sint, så inn i helvete sint!
Jeg visste at jo lenger jeg ble i denne situasjonen, jo sykere ville jeg vil. Jeg visste at det eneste valget jeg egentlig hadde var å si opp. Jeg måtte gjøre det jeg fryktet aller mest, gi slipp på “tryggheten”.
Jeg skriver tryggheten i hermetegn, fordi det var en falsk trygghet. En trygghet som bare gjorde meg vondt.

Jeg kom etterhvert til et punkt der både jeg og de rundt meg skjønte at valget bare måtte tas. Jeg følte jeg sto på kanten av stupet, uten mulighet til å berge meg selv. Så jeg sa opp.

Fra den dagen veltet alle følelsene frem, og de neste månedene ble et kaos uten like. Jeg var konstant redd, konstant i beredskap. Likevel visste jeg at jeg hadde gjort det eneste riktig, å stå opp for meg selv og lytte til hjertet.

Så jo, jeg har vært der du er nå. Jeg har kjent på frykten, avmakten, sinnet. Jeg har mistet fotfestet, hoppet uten å vite om jeg ble tatt imot, uten å vite når og om jeg ville kjenne trygg grunn under føttene igjen.

Det er dette jeg mener med å ta ansvar for eget liv. Det er så lett å bli gående i den samme gamle dritten, fordi det føles som det tryggeste valget. Du vet hva du har, men ikke hva du får, sant?
Jeg mener ikke at alle skal slutte i en jobb de ikke trives i, eller skille seg fra mannen fordi han ikke er like spennende lenger.
Det jeg mener er at hver og en må ta ansvar for seg selv, sitt eget liv og sin egen lykke. Hvis du i dag er et sted som ikke føles bra, så vil det ikke føles noe bedre i morgen hvis du ikke aktivt gjør noe selv.

Du har så mange muligheter- bruk dem! Ta valg du innerst inne vet trengs, prioriter det som gjør deg bra og la resten være.
Du kommer ikke til å være lykkelig hver eneste dag, men du kommer minst ett megaskritt nærmere der du ønsker å være.

God søndag til deg, jeg heier på deg 🙂

❤️

En sånn dag

Det var ikke meningen å bli borte. Jeg vil jo dele, vil jo inspirere om jeg kan. Vil skape åpenhet og forståelse.
Men så tok tankene over. Prestasjonsangsten. Tvilen. Menneskeligheten?

I dag er en sånn dag som jeg ikke liker. En sånn dag som jeg bare skulle ønske kunne forsvinne. Strykes fra kalenderen.
Men oppi det hele kom plutselig skrivelysten tilbake. Og det er fint.

Det gjør så godt å skrive. Få tankene og drømmene ned på papiret (eller internett om du vil). Så hvorfor gjør jeg det ikke da?
Jeg, som heier på åpenhet og vil at alle skal forstå at følelser ikke er farlige, og at livet ikke bare består av kos og likes.

Jeg tenker at det er ikke så farlig om noen synes jeg er teit eller ikke skriver bra. Det er ikke så farlig hva andre synes om meg og mitt.
Fordi jeg vet at jeg liker å dele ord. Jeg liker å vise at livet ikke er rosenrødt. Jeg liker å… leve.

❤️

Sommer

Sommer. Smak på ordet, hvilke assosiasjoner gir det deg?
For meg er sommer vel så mye en følelse, som det er aktiviteter, sol fra skyfri himmel eller is.

Sommer en følelsen av frihet, kjølig vann mot varm kropp, iskald cola med isbiter og lukten av grill.

Men sommer er også  forventninger. Forventninger om sol, varme, opplevelser, kjærlighet og vennskap. Fine ting hver for seg, men når det er sommer blir forventingene så enormt mye større enn ellers i året, og alt det fine skal puttes inn på veldig kort tid.
Solen skal varme fra skyfri himmel, kjærligheten skal være magisk og ølen enda kaldere enn ellers.
Vi har ofte så skyhøye forventninger til sommer og ferie at vi nærmest er dømt til å mislykkes allerede før ferien har startet.

For hva hvis solen viser seg kun i korte glimt, mens regnet øser ned i 7 av 14 feriedager? Hva om kjæresten ikke er like romantisk som du hadde sett for deg at han skulle være i ferien, og ikke overrasker deg med jordbær og champagne en onsdag (slik som du snakket om i februar og håpet han tok hintet om)?
Hva da? Har sommeren da vært dårlig, eller enda verre: mislykket?

For en som trives aller best hjemme er alle de vanlige “feriespørsmålene” til tider slitsomme. Nei, jeg skal ikke på ferie til Hellas eller Thailand i sommer heller. Jeg skal heller ikke tilbringe 3 uker på hytta. Og jeg skal iallfall ikke på noen storbyferie eller seile i Middelhavet.
Jeg skal være her jeg trives aller best, nemlig hjemme. Sammen med de som betyr aller mest for meg. Gjengen min.
Det spiller ingen rolle om det kommer til å regne en hel del, om jeg ikke får lest alle de bøkene jeg drømmer om eller at jeg ikke skal på festival i år.

Jeg skal være her, akkurat her.
Jeg skal drikke vin, spise pizza med spekeskinke og blåmuggost. Jeg skal klø Lucky bak øret, og høre Happy lage koselyder når jeg stryker han over pannen.
Jeg skal glede meg sammen med Floppy ute i gresset. Jeg skal jakte på det største og rødeste markjordbæret i skråningen bak huset.
Jeg skal slå A i yatzy enda èn gang. Jeg skal gå på tur med kamera rundt halsen. Jeg skal skrive brev til mennesker jeg er glad i. Jeg skal le, både alene og sammen med andre. Jeg skal spise soft-is til jeg blir kvalm. Jeg skal bade i altfor kaldt vann. Jeg skal lese den boken jeg egentlig ikke vet om jeg orker begynne på. Jeg skal strikke ferdig gaven til en av mine nærmeste. Jeg skal løpe og kjenne hvor utrolig godt det er å bruke kroppen og bli så sliten at jeg vet ikke om jeg orker puste.
Dette er min sommer.

❤️