Sommer

Sommer. Smak på ordet, hvilke assosiasjoner gir det deg?
For meg er sommer vel så mye en følelse, som det er aktiviteter, sol fra skyfri himmel eller is.

Sommer en følelsen av frihet, kjølig vann mot varm kropp, iskald cola med isbiter og lukten av grill.

Men sommer er også  forventninger. Forventninger om sol, varme, opplevelser, kjærlighet og vennskap. Fine ting hver for seg, men når det er sommer blir forventingene så enormt mye større enn ellers i året, og alt det fine skal puttes inn på veldig kort tid.
Solen skal varme fra skyfri himmel, kjærligheten skal være magisk og ølen enda kaldere enn ellers.
Vi har ofte så skyhøye forventninger til sommer og ferie at vi nærmest er dømt til å mislykkes allerede før ferien har startet.

For hva hvis solen viser seg kun i korte glimt, mens regnet øser ned i 7 av 14 feriedager? Hva om kjæresten ikke er like romantisk som du hadde sett for deg at han skulle være i ferien, og ikke overrasker deg med jordbær og champagne en onsdag (slik som du snakket om i februar og håpet han tok hintet om)?
Hva da? Har sommeren da vært dårlig, eller enda verre: mislykket?

For en som trives aller best hjemme er alle de vanlige «feriespørsmålene» til tider slitsomme. Nei, jeg skal ikke på ferie til Hellas eller Thailand i sommer heller. Jeg skal heller ikke tilbringe 3 uker på hytta. Og jeg skal iallfall ikke på noen storbyferie eller seile i Middelhavet.
Jeg skal være her jeg trives aller best, nemlig hjemme. Sammen med de som betyr aller mest for meg. Gjengen min.
Det spiller ingen rolle om det kommer til å regne en hel del, om jeg ikke får lest alle de bøkene jeg drømmer om eller at jeg ikke skal på festival i år.

Jeg skal være her, akkurat her.
Jeg skal drikke vin, spise pizza med spekeskinke og blåmuggost. Jeg skal klø Lucky bak øret, og høre Happy lage koselyder når jeg stryker han over pannen.
Jeg skal glede meg sammen med Floppy ute i gresset. Jeg skal jakte på det største og rødeste markjordbæret i skråningen bak huset.
Jeg skal slå A i yatzy enda èn gang. Jeg skal gå på tur med kamera rundt halsen. Jeg skal skrive brev til mennesker jeg er glad i. Jeg skal le, både alene og sammen med andre. Jeg skal spise soft-is til jeg blir kvalm. Jeg skal bade i altfor kaldt vann. Jeg skal lese den boken jeg egentlig ikke vet om jeg orker begynne på. Jeg skal strikke ferdig gaven til en av mine nærmeste. Jeg skal løpe og kjenne hvor utrolig godt det er å bruke kroppen og bli så sliten at jeg vet ikke om jeg orker puste.
Dette er min sommer.

❤️

Om frykten for å skrive

God mandag morgen! Håper det er en god morgen hos deg også? 😊

Her startet dagen tidlig med ukas første 30 minutters joggetur. Kl 08.05 var jeg  i farta, phu!
Det er ikke helt «meg» å trene så tidlig på dagen, men for å orke og trene ute nå som sommeren har kommet for fullt (yeeeeey!) må det gjøres enten veldig tidlig eller ganske sent. For et A-menneske som meg sier det selv seg at det må bli førstnevnte😂

Jeg har ikke fortalt så mye om hva jeg driver med utenom jogging (eller snegling, som jeg kaller det) om dagen. Har rett og slett syntes det har vært litt skummelt. Skummelt fordi da blir det så virkelig på en måte?

Det er MANGE tanker i topplokket om dagen og store avgjørelser som snart må taes. Jeg dras mellom fornuft og følelser og føler kaostankene konstant er i aktivitet.

I det siste har jeg funnet mer og mer ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hvordan jeg ønsker at hverdagen skal være.
Jeg drømmer om å leve av å skrive, det har jeg fortalt før.
Denne drømmen blir bare større og større, men veien dit er hverken enkel eller uten hindringer.
(Men hey!, jeg har vel aldri valgt den enkleste utveien heller, hehe…)

Jeg prøver altså å spikre sammen en plan for skrivingen, hva den skal brukes til, hvordan jeg skal komme meg dit og på hvilken måte.
Jeg vet at det er prestasjonsangsten som stopper meg, og at krav og forventninger funker dårlig for meg. Jeg vet også at jeg må gjøre ting i mitt eget tempo og ikke la meg presse til å gjøre noe jeg ikke er klar for. Jeg er mer enn nok «flink» til å legge press på meg selv, det er ikke det som er problemet.

Boken «Big magic» har jeg hatt stående i bokhylla lenge. Typ 1 år. Uten å gjøre noe mer enn å bla litt i den, selv om jeg vet den har hjulpet mange andre til å tørre å skrive, tørre å kaste seg uti det.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har nok følt et visst forventningspress der også. At så snart denne boken er lest, så vil ordene bare renne ut av meg, perfekt sammensatt som artikler, noveller, blogginnlegg og what not.

Jeg trenger å øve. Jeg trenger å akseptere at dette er en prosess, og en prosess tar tid. Den krever at jeg prøver og feiler, og at begge deler er like viktige. Jeg kan ikke sammenligne meg med hva eller hvordan andre har gjort, jeg må gjøre det på min måte, uansett. Så får det ta den tiden det tar. For jeg klarer ikke gi opp denne drømmen, det er bare ikke mulig.
Jeg har så mye jeg vil skape og fortelle; historier, tanker, temaer jeg vil belyse, spørsmål jeg vil stille og ikke minst mennesker jeg vil dele med dere.
Bloggen er mine personlige tanker, men jeg vil så mye mer, på vegne av så mange andre. Jeg vil dele, opplyse, fortelle. Skape magi ved hjelp av ord. Jeg vil røre, forarge, gripe og berolige. Og jeg skal klare det. Sakte, men sikkert.

Ønsker deg en super uke!
Hører gjerne fra deg angående store, vanskelige valg i livet. Hva legger DU vekt på, og hva tenker akkurat du rundt det å velge annerledes og gå for den mer «utrygge» veien?

❤️

To go that extra mile

Motivasjon, et lite, men stort ord. Så lett å uttale, men likevel så vanskelig å «få tak» på.
For hva gjør du når motivasjonen ikke er tilstede? Når alt du har lyst å gjøre er å legge deg på sofaen med Netflix og smågodt. Hva gjør du da??

Som dere vet er jeg nå godt i gang med Prosjekt Jogging. Stort sett, typ 9 av 10 ganger, ser jeg frem til å komme meg ut, presse meg, kjenne svetten sile og adrenalinet bruse.
Men ikke i dag. I dag var gang 10 av 10.
Nesa var tett, hodet var tungt og beina føltes som sirup. Jeg hadde overhodet ikke lyst på blodsmak i munnen og kvalmefornemmelser i dag.
Men jeg vet at av og til så tuller hodet det til for kroppen. Hodet sier til kroppen at den har det best hjemme på sofaen, mens den egentlige årsaken er at man bare ikke har motivasjon.

Både kroppen og hjernen jobber da på høygir for å produsere symptomer og årsaker til hvorfor du IKKE burde gjøre det du har bestemt deg for. F eks: «Det er ikke lurt å jogge når man er syk» (jeg er ikke syk, jeg har pollenallergi), «det er ikke lurt å jogge med alkohol i blodet» (jeg tok 2 glass vin i går, ikke 2 flasker), «det ser ut som om det kanskje skal begynne å regne» (å jogge i regn er faktisk bare digg) osv osv. Listen kan gjøres uendelig lang.

Så hva gjorde jeg?
Jo, jeg skrudde av volumknappen i hodet, tok på meg joggeskoa og kom meg ut.
Angrer jeg? Nei. Var det dumt å jogge i dag? Nei. Var det bare hodet som spilte meg et puss? Ja.

Alt er ikke gøy hele tiden, og det koster å oppnå noe man før ikke har klart. Det kommer dager der alt føles feil og alt du vil er å synes synd på deg selv. Men vet du hva? Den tankegangen hjelper deg ikke det grann!
Har du et mål  du stå på for å komme deg dit, uansett om det handler om jogging, utdanning eller hva som helst annet i livet. Det vil til tider gjøre vondt og føles umulig. Sånn er det faktisk for ALLE som setter seg høye mål.
Ingenting kommer gratis, og når du faktisk klarer å gjennomføre på tross av skal jeg love deg du føler deg høy på livet 😊 Det ER verdt det.

Hverdagen

I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer glad i «det ekte». Strikking, lage mat fra bunnen av, dyrke egne urter og grønnsaker. Rydde ut, kvitte meg med ting jeg ikke trenger. Declutter, som jeg egentlig ikke har noen god oversettelse på.

I går kveld oppdaget jeg den første lille spiren til ruccolaen jeg plantet på søndag. Så gøy!
Å kunne lage ting selv er en helt magisk følelse. Se frø bli til liv og garn bli til genser.

Jeg har rett og slett funnet mer roen i meg selv. Tatt noen tøffe valg og funnet frem til hva som egentlig betyr noe. Hva jeg vil bruke tid på og hva jeg vil lære mer om.
Jeg har gått inn i de mørkeste rommene av meg selv og turt stå i de vanskeligste følelsene. Turt ta valg og sette grenser. Turt si nei. Og turt å si «**** you!» til perfeksjonismen.

Kjente du deg litt igjen nå? Kom igjen, du tør, du også! Det er verdt det.

Å skynde seg sakte

Bildet er fra gårsdagens bursdagsfeiring for verdens fineste Happy som fylte 4 år ❤️

Det er stille på bloggen om dagen, litt sånn utilsiktet. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om og dele med dere.

For de som måtte lure på hvordan det går med meg, sånn egentlig:
Det går bra, veldig bra. Bedre enn det har gjort på mange år. Likevel er det mye følelseskaos og tankekjør, og jeg sliter derfor med å samle tankene nok til å skrive et forståelig innlegg. Jeg snakker i halve setninger, og da er det ikke alltid like lett for mottaker å forstå.

De siste ukene har vi (jeg og min samtalepartner) jobbet mye med eksponering. Eksponering for følelser og situasjoner. Jeg har gått inn i, og stått i, følelser jeg ikke har turt ta tak i tidligere, og jeg har med vilje satt meg i situasjoner der jeg vet angsten vil ta skikkelig tak i meg.
Dette er IKKE noe jeg hadde klart på egenhånd, men ved hjelp av ulike teknikker og mye støtte utenfra har jeg tatt tak i frykten med begge hender og skvist livet ut av den.

Resultatet har vært overveldende.  mange oppturer, men også noen nedturer. Når man har klart å overvinne ekstrem frykt føles det som om man kan klare alt. ALT! Man føler seg helt uovervinnelig og vil bare videre, videre. Tenker «Bring it on- jeg kan klare alt».

Så kommer nedturen. Man tar på seg litt for mange utfordringer på alt for kort tid. Hodet får ikke tid nok til å bearbeide alle inntrykkene. Man innser at man raser fremover i et altfor høyt tempo, og det er på tide å sette på bremsene. Ha litt  mer tålmodighet, la kroppen og hodet venne seg til èn utfordring av gangen. Ikke hele tiden jage videre, videre, men heller lære seg å la ting utvikle seg naturlig, og samtidig glede seg over reisen.

Lær deg å ta livet litt mer med ro, lev litt saktere. Slå på bremsene, ikke stress videre, videre. Nyt sola i ansiktet og smaken av nytrukket te. Kos deg!

Å male er å leve

Det er så godt å male. Bare kunne la penslene leke seg over lerretet. Fylle på med farge og kontraster. Bruke ulike pensler og teknikker. Prøve meg frem. La motivet komme av seg selv. Male uten en plan. Leve uten en plan.

Å la noe bli til mens jeg går er nytt for meg. Jeg har alltid hatt en plan, alltid. Helt siden jeg begynte på skolen har jeg hatt en plan på hva dagen, året og livet skulle bestå av. Jeg har jobbet hardt, til tider altfor hardt. Så hardt at jeg har glemt hva det vil si å leve til tider.

På mandag tok jeg heis alene for første gang på mange år. Det var en så stor seier at jeg tror nesten ikke det har gått opp for meg hva jeg faktisk har fått til.  For å komme dit hvor det ble mulig, har det vært beinhard jobbing. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen har jeg jobbet for noe inni meg selv, ikke for å oppnå status, gode karakterer eller anerkjennelse fra andre.
Denne jobben har jeg gjordt kun for meg selv, og den følelsen slår det aller meste.

Jeg hadde ikke klart å komme hit jeg er i dag på egenhånd, selv om det er jeg som har gjordt jobben. Jeg har en fantastisk dame jeg jevnlig går til samtaler hos, og uten henne vet jeg ikke om det hadde blitt noen heistur i det hele tatt.
Jeg har turt å innrømme for meg selv at «ja, jeg trenger hjelp».
Det er et av de klokeste valgene jeg har tatt på lenge.
Å ta imot hjelp fra noen som har en enorm kunnskap og erfaring er gull verdt og noe hver og èn kunne trenge av og til. Noen som vet hvilke spørsmål som skal stilles. Som vet en hel masse om hva du går igjennom. Og som kan fortelle deg at hvis du har viljen og motivasjonen er nær sagt alt mulig 😊

Dette ble det litt dypere innlegg enn hva jeg egentlig hadde tenkt, men det er jo sånn jeg er. Lett og dyp. Glad og tankefull. Uten alle skal, bør og må.

Sammenhengen mellom depresjoner og smarttelefoner

Akkurat som smarttelefoner trenger også mennesker lading. Lading i form av påfyll av energi.

Som sagt er det mange måter å være deprimert på, og hos meg gir det seg utslag i manglende hukommelse, problemer med konsentrasjonen og en følelse av å være konstant utmattet.
Jeg har lenge forsøkt å «ta meg sammen»- uten hell.
Jeg har forsøkt å overse symptomene og presset meg til å være med på ting jeg egentlig ikke orker. Dårlig idè det også.

Å utfordre angsten er en av måtene man kommer seg videre på, men samtidig gjelder det å ikke presse seg for mye heller. Da kommer enten angsten eller depresjonen inn og spenner bein på èn.
Denne balansegangen jobber jeg mye med om dagen, å pushe meg når det trengs, og å ta pauser der det trengs. Sier seg kanksje selv at her blir det mye prøving og feiling? 😜

Men det jeg har lært, er at etter at en utfordring/ arbeidsdag/ sosiale happenings er gjennomført, MÅ jeg settes til lading. Akkurat som mobilen blir jeg utladet hvis jeg har vært i bruk en stund. Og jo flere programmer (les: følelser) som har vært i bruk, jo lengre tid krever oppladingen.
Egentlig ikke så rart som det først høres ut, eller hva?

Det er mange måter å lade på, men de som jeg har funnet ut at funker best for meg er trening, lese en bok, drikke en kopp te eller gjøre enkle yogaøvelser. Jeg legger bort alle skjermer, slår mobilen på lydløs og sørger for at det er så stille rundt meg som overhodet mulig.
Etter 1- 3 timer (dette er selvsagt veldig varierende, alt etter hvor «utladet» jeg er, noen ganger tar det en hel kveld eller dag å komme seg «i vater» igjen) merker jeg at hjertebanken er kraftig redusert, hodepinen mildere og at uroen i kroppen har blitt byttet ut med en god ro.

I ettermiddag er det igjen tid for yoga, og jeg gleder meg!
Gleder meg til å høre på den behagelige stemmen til instruktøren, jobbe enda mer med pusten og føle at jeg er helt på riktig sted til riktig tid.

Tusen takk!

Først av alt: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene og meldingene jeg har fått etter at jeg publiserte dette innlegget i går. Responsen har vært overveldende, og hver og èn av dem gikk rett i hjertet ❤️.

Jeg visste mange ville bli overrasket over innlegget, siden det fra utsiden kan se ut som om jeg har full kontroll på det meste og alltid har vært veldig opptatt av å skulle fikse alt selv. Det var derfor rimelig skummelt å trykke på «publiser», for å si det sånn!
Jeg var derimot ikke forberedt på at jeg skulle få mye positiv respons og fine tilbakemeldinger som det jeg har fått.

Meldingene har kommet fra nære venner, tidligere kolleger og mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt. Det de alle har til felles er at de sier de heier på meg for åpenheten og synes jeg er beintøff som tør dele noe så vanskelig og personlig.
Jeg er selvsagt utrolig glad for responsen og setter enormt stor pris på hver eneste kommentar, men samtidig kjenner jeg at jeg blir trist.
Trist fordi psykiske problemer fortsett er et så stort tabu å snakke om, og trist fordi så mange forteller at de skulle ønske de turte være like åpne som meg.

Jeg håper innlegget mitt kan bidra til at flere tør åpne seg om ting de sliter med ovenfor omgivelsene sine, og at flere tør be om hjelp. Angst er en sykdom, og jeg tror åpenhet er den beste medisinen av dem alle.
Alle opplever vi tøffe perioder i løpet av livet, og hva er poenget med å slite seg ut for å «holde fasaden» når det bare gjør deg enda sykere?
De aller fleste mennesker setter pris på å kunne hjelpe og støtte også i vanskelige tider, og de som blir borte når ting er tøft er ikke verdt å samle på i utgangspunktet ❤️

Vet du ikke helt hvordan du skal fortelle en venninne/ foreldrene dine/ ektefelle at du har det vanskelig?
Del gjerne innlegget mitt og føl litt på responsen du får. Kanskje blir du overrasket over hvor fint de også synes det er at noen tør sette ord på vonde tanker og følelser? 

Diagnose: Angst og moderat depresjon

Bilde lånt fra weheartit.com

Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? «Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???» «Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!». «Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen».

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke «litt redd» og det handler ikke om å ikke «gidde» å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan «tenke seg frisk» fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!

Babbel

Jeg hadde en plan, en god plan til og med. Planen var å blogge hver bidige dag i 30 dager og se hvor det tok meg.
Så skjer livet. Planen går i vasken og jeg blir sint, frustrert og lei meg. For jeg hadde jo lovt… Jeg hadde så lyst, så innmari lyst, til å klare å holde løftet mitt. Lykkes med prosjektet. Men så kom livet imellom.

På tirsdag dro jeg glad og fornøyd på trening etter jobb. Gledet og gruet meg. Gledet meg til å dele en god økt med han som står meg nærmest. Gruet meg litt siden forrige økt endte med blodtrykksfall, kvalme og svimmelhet.
Midt under økta kjenner jeg at det er noe som ikke er som det skal være i den venstre skulderen og nakken. Det gjør vondt, ordentlig vondt.
Jeg tenker at jeg sikkert bare er litt anspent, og velger en litt annen type øvelse. Smertene er der fortsatt.

På vei hjem øker smertene i styrke og nakken stivner helt. Jeg blir redd, men tenker at dette går over etter en dusj. Å dusje skulle vise seg å bli en nesten umulig oppgave.
Jeg legger jeg tidlig. Sovner, våkner, sovner og våkner igjen. Sånn fortsetter natta.
Da morgenen kommer skjønner jeg at det ikke blir noe jobb på meg denne dagen. Jeg sender en melding og sier ifra, litt flau for å være syk fra den nye jobben og sykt frustrert fordi jeg har så himla vondt.

Onsdagen går og smertene vil overhodet ikke la seg døyve. Jeg tar så mange smertestillende jeg tror er forsvarlig, før jeg kollapser i senga allerede før 21- nyhetene. Jeg blir liggende og tenke, på alt og ingenting. Prøver å puste smertene vekk. Tenker at i morgen blir sikkert en bedre dag. Savner å trene. Savner å skrive. Savner bloggen. Savner dere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive. Og siden jeg første skriver kan jeg likegodt dele det med dere.
Smertene er bittelitt mindre i dag, og hodet kan igjen fylles av andre tanker. Tanker om å skrive. Tanker om at jeg  skrive, jeg vil skrive! Det føles ikke som et krav, mer som noe som bare  ut.

Det er deilig å føle at jeg ikke må skrive bra akkurat nå. For kanskje første gang føler jeg at det å faktisk skrive er det viktigste. Bra eller ikke bra? Vet ikke, men ordene må ut!

Jeg drømmer om å leve av å skrive. Tenker at det hadde vært gøy å skrive en bok en gang.
Sånn, da har jeg sagt det!