Dette innlegget sitter langt inne, men jeg har likevel lyst til å skrive det og dele det med dere.
Da jeg var var 16 år ble jeg alvorlig syk. Jeg gikk i 1.klasse på videregående, og ble dårligere og dårligere. Jeg var konstant svimmel, sliten, trøtt og hadde en ekstrem hodepine som kom og gikk. Jeg presset meg avgårde på skolen, til jeg en dag sto ute i friminutter sammen med de andre og lurte på hvor jeg var.
Dette skulle vise seg å bli begynnelsen på nesten 2 år med prøver, medisiner og epilepsilignende anfall flere ganger om dagen.
Etter 1,5 år ble årsaken funnet, et ubehandlet flåttbitt sommeren før jeg fylte 8.
Nå gikk ting fort. Sykehusopphold, mer prøver, heftige antibiotikakurer og tett oppfølging fra flere ulike leger. Borreliosen (sykdommen forårsaket av flåttbittet) hadde angrepet sentralnervesystemet, og det var lenge uvisst hvorvidt dette ville la seg behandle så lang tid etterpå.
Men jeg har alltid vært sta, og nå brukte jeg denne staheten for alt den var verdt! Jeg fikk høre jeg var heldig som ikke hadde endt opp lam og i rullestol, slik flere andre med denne sykdommen hadde gjordt.
Da bestemte jeg meg for at jeg skulle ta så godt vare på kroppen min som overhodet mulig, og gi den masse god aktivitet. Jeg skulle vise alle at man kan komme utrolig langt med viljestyrke og pågangsmot, og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for ikke å ende opp i en rullestol!
Siden den gang har jeg stort sett alltid trent og hatt en aktiv livsstil. Jeg har gått turer, syklet og trent styrke.
Likevel spiller ikke alltid kroppen på lag, og slik er det nå. Jeg har fått betennelser i ryggen, vridninger i korsryggen og låsninger i bekkenet. Kroppen verker og klarer ikke like mye som før.
Hva dette kommer av er delvis usikkert, men en del av utfordringen ligger i arbeidssituasjonen. Mye stress, tunge løft og mye løping på harde gulv går hardt utover kroppen. Selv om jeg setter utrolig stor pris på jobben min, gir den meg også store fysiske utfordringer, og det må jeg ta hensyn til.
Det er mange tanker og bekymringer i hodet nå, men jeg vet at alt til slutt VIL løse seg på en eller annen måte. Jeg har vært “i krigen” før, og jeg vet at kroppen er verdens fineste maskineri når den får riktig mengde hvile og aktivitet.
Bildet over er fra dagens morgentur, en av mange den siste tiden. Det gir meg ro i sjelen å puste inn den friske luften og se på vannet som bølger i vei. Å vite at her og nå er det ingenting annet som betyr noe, å bare være til er mer enn nok.
❤️
