Det er så godt å male. Bare kunne la penslene leke seg over lerretet. Fylle på med farge og kontraster. Bruke ulike pensler og teknikker. Prøve meg frem. La motivet komme av seg selv. Male uten en plan. Leve uten en plan.

Å la noe bli til mens jeg går er nytt for meg. Jeg har alltid hatt en plan, alltid. Helt siden jeg begynte på skolen har jeg hatt en plan på hva dagen, året og livet skulle bestå av. Jeg har jobbet hardt, til tider altfor hardt. Så hardt at jeg har glemt hva det vil si å leve til tider.

På mandag tok jeg heis alene for første gang på mange år. Det var en så stor seier at jeg tror nesten ikke det har gått opp for meg hva jeg faktisk har fått til.  For å komme dit hvor det ble mulig, har det vært beinhard jobbing. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen har jeg jobbet for noe inni meg selv, ikke for å oppnå status, gode karakterer eller anerkjennelse fra andre.
Denne jobben har jeg gjordt kun for meg selv, og den følelsen slår det aller meste.

Jeg hadde ikke klart å komme hit jeg er i dag på egenhånd, selv om det er jeg som har gjordt jobben. Jeg har en fantastisk dame jeg jevnlig går til samtaler hos, og uten henne vet jeg ikke om det hadde blitt noen heistur i det hele tatt.
Jeg har turt å innrømme for meg selv at “ja, jeg trenger hjelp”.
Det er et av de klokeste valgene jeg har tatt på lenge.
Å ta imot hjelp fra noen som har en enorm kunnskap og erfaring er gull verdt og noe hver og èn kunne trenge av og til. Noen som vet hvilke spørsmål som skal stilles. Som vet en hel masse om hva du går igjennom. Og som kan fortelle deg at hvis du har viljen og motivasjonen er nær sagt alt mulig ?

Dette ble det litt dypere innlegg enn hva jeg egentlig hadde tenkt, men det er jo sånn jeg er. Lett og dyp. Glad og tankefull. Uten alle skal, bør og må.