I går hadde denne vakringen bursdag, 2 år ble han ❤️
Dagen ble selvsagt feiret med det han liker aller best i denne verden: jordbær. I tillegg ble det både blåbær, basilikum og masse kos… men akkurat det er jo ikke så spesielt. Floppy er nemlig en ganske bortskjemt liten kar, som vet å utnytte sjarmen sin til fulle, hehe.
Ville bare stikke en kjapp tur innom å si “Hei!” og “jeg har ikke glemt dere”. Skal ikke love mer enn jeg kan holde, men i går fant jeg ENDELIG laderen til kameraet, så nå blir det mange turer og mye lek med kamera fremover. Kanskje betyr det også litt mer blogging, vi får se ?
Håper dere har fine dager og nyter de små øyeblikkene- det er viktig!
Noen synes det er gøy å bruke lørdagen på shopping, andre liker seg best hjemme i sofaen. Jeg koser meg aller, aller mest hvis jeg kan få gå på tur med niste og kamera i sekken.
I dag sto vi opp tidlig, smurte noen rundstykker og kom oss ut på tur en liten kilometer hjemmefra. Verre er det ikke!
Du trenger ikke dra langt avgårde eller bruke masse tid på planlegging.
Gjør det enkelt! Ta på deg noen behagelige klær, kok en termos med kaffe om du liker dèt og husk for all del gode sko.
Det viktigste er å komme seg ut i naturen, kjenne solstrålene (eller vinden) i ansiktet og bruke kroppen.
Siden jeg fortsatt ikke har funnet kameraladeren får dere klare dere med noen enkle mobilbilder i dag også (letingen fortsetter i morgen, for å si det sånn!).
Selv om bildene ikke er perfekte, håper jeg de klarer å formidle stemningen og gleden ved å oppholde seg ute ?
Nå er det straks på tide og mekke i stand en enkel middag, før sminke og kjole kommer på og kursen settes i retning venninnekveld.
ENDELIG ser det ut til at våren har kommet for å bli her på Østlandet, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Selv om vi har sol hele året er det noe helt magisk med vårsola. Dagene blir lengre, og energien øker.
I dag våknet jeg til solstråler inn soveromsvinduet, og da MÅ det bare bli en bra dag, da !
I kveld skal jeg på fotoseminar og jeg gleder meg til masse ny kunnskap.
Det eneste som er litt kjipt nå er at jeg har rotet bort laderen og overføringskabelen til kameraet mitt… Har lett i ALLE skuffer og skap minst èn gang, men det var tydeligvis ikke nok, så hvis dere lurer på hva jeg skal de neste timene vet dere allerede svaret. Blæh!
Bildet er fra gårsdagens bursdagsfeiring for verdens fineste Happy som fylte 4 år ❤️
Det er stille på bloggen om dagen, litt sånn utilsiktet. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om og dele med dere.
For de som måtte lure på hvordan det går med meg, sånn egentlig:
Det går bra, veldig bra. Bedre enn det har gjort på mange år. Likevel er det mye følelseskaos og tankekjør, og jeg sliter derfor med å samle tankene nok til å skrive et forståelig innlegg. Jeg snakker i halve setninger, og da er det ikke alltid like lett for mottaker å forstå.
De siste ukene har vi (jeg og min samtalepartner) jobbet mye med eksponering. Eksponering for følelser og situasjoner. Jeg har gått inn i, og stått i, følelser jeg ikke har turt ta tak i tidligere, og jeg har med vilje satt meg i situasjoner der jeg vet angsten vil ta skikkelig tak i meg.
Dette er IKKE noe jeg hadde klart på egenhånd, men ved hjelp av ulike teknikker og mye støtte utenfra har jeg tatt tak i frykten med begge hender og skvist livet ut av den.
Resultatet har vært overveldende. Så mange oppturer, men også noen nedturer. Når man har klart å overvinne ekstrem frykt føles det som om man kan klare alt. ALT! Man føler seg helt uovervinnelig og vil bare videre, videre. Tenker “Bring it on- jeg kan klare alt”.
Så kommer nedturen. Man tar på seg litt for mange utfordringer på alt for kort tid. Hodet får ikke tid nok til å bearbeide alle inntrykkene. Man innser at man raser fremover i et altfor høyt tempo, og det er på tide å sette på bremsene. Ha litt mer tålmodighet, la kroppen og hodet venne seg til èn utfordring av gangen. Ikke hele tiden jage videre, videre, men heller lære seg å la ting utvikle seg naturlig, og samtidig glede seg over reisen.
Lær deg å ta livet litt mer med ro, lev litt saktere. Slå på bremsene, ikke stress videre, videre. Nyt sola i ansiktet og smaken av nytrukket te. Kos deg!
Noe av det beste jeg vet er å gå ut og spise sammen med de jeg er glad i. Å slippe og lage maten selv gir meg en skikkelig luksusfølelse!
I dag ble det lunsj på Verftet i Tønsberg, og jeg hadde nesten sommerfugler i magen da vi gikk inn døra. Jeg er nemlig en ganske kresen gjest, det er mye som skal “stemme” før jeg går tilbake et sted hvis jeg ikke har vært fornøyd med maten og/eller servicen (“yrkesskade”).
Vi ble møtt av en smilende servitør som ønsket oss velkommen, det var friske blomster på bordene og masse levende lys. En meget god start.
Vi fikk raskt bestilt drikke, og nå begynte den virkelige spenningen!
For er det noe veldig mange feiler på, så er det kaffen. Og dårlig kaffe kan ødelegge hele opplevelsen for en skikkelig kaffenerd…
Min doble mocca kom raskt, og allerede ved første øyekast så jeg at dette var et sted som hadde peil på kaffe. Mengden melkeskum var perfekt, og smaken: vidunderlig! Fløyelsmyk og varm.
Maten sto definitivt også til forventningene, jeg valgte grov panini med kylling.
Lokalet er en blanding av røft og koselig som funker perfekt. I tillegg finnes det en stor uteservering og jeg gleder meg til å prøve den også når det blir litt mer vår i lufta.
Alt i alt en veldig god opplevelse, og jeg kommer definitivt tilbake. Takk for meg, Verftet ?
Malelysten ser på ingen måte ut til å avta, og nå er det en av veggene i stua jeg har i siktet.
Synes denne fargen er skikkelig fin, “Misty Antibes” fra Nordsjø.(Fargegjengivelsen på det øverste bildet gir et mest korrekt inntrykk).
Vil ha en skikkelig FRESH vegg, som samtidig er “meg” og ikke blir altfor krevende, om du skjønner?
Ække så lett alltid, haha!
Kanskje noen av dere har tips til en sprek farge som kunne passe?
Ønsker deg en sabla god helg, og takk for at du leser ?
Det er så godt å male. Bare kunne la penslene leke seg over lerretet. Fylle på med farge og kontraster. Bruke ulike pensler og teknikker. Prøve meg frem. La motivet komme av seg selv. Male uten en plan. Leve uten en plan.
Å la noe bli til mens jeg går er nytt for meg. Jeg har alltid hatt en plan, alltid. Helt siden jeg begynte på skolen har jeg hatt en plan på hva dagen, året og livet skulle bestå av. Jeg har jobbet hardt, til tider altfor hardt. Så hardt at jeg har glemt hva det vil si å leve til tider.
På mandag tok jeg heis alene for første gang på mange år. Det var en så stor seier at jeg tror nesten ikke det har gått opp for meg hva jeg faktisk har fått til. For å komme dit hvor det ble mulig, har det vært beinhard jobbing. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen har jeg jobbet for noe inni meg selv, ikke for å oppnå status, gode karakterer eller anerkjennelse fra andre.
Denne jobben har jeg gjordt kun for meg selv, og den følelsen slår det aller meste.
Jeg hadde ikke klart å komme hit jeg er i dag på egenhånd, selv om det er jeg som har gjordt jobben. Jeg har en fantastisk dame jeg jevnlig går til samtaler hos, og uten henne vet jeg ikke om det hadde blitt noen heistur i det hele tatt.
Jeg har turt å innrømme for meg selv at “ja, jeg trenger hjelp”.
Det er et av de klokeste valgene jeg har tatt på lenge.
Å ta imot hjelp fra noen som har en enorm kunnskap og erfaring er gull verdt og noe hver og èn kunne trenge av og til. Noen som vet hvilke spørsmål som skal stilles. Som vet en hel masse om hva du går igjennom. Og som kan fortelle deg at hvis du har viljen og motivasjonen er nær sagt alt mulig ?
Dette ble det litt dypere innlegg enn hva jeg egentlig hadde tenkt, men det er jo sånn jeg er. Lett og dyp. Glad og tankefull. Uten alle skal, bør og må.
Altså, hva skjeeer med perfeksjonisten?? Har hun virkelig fått sove når kjøkkenet ser ut som dette?? WHAAAT??? ?
Jeg aner ikke hva som har skjedd, men når depresjonen lettet tok kreativiteten helt overhånd. Se på dette da!
Dere som kjenner meg vet jo at jeg ikke får sove hvis ikke alt er ryddet inn i oppvaskmaskinen og alle flater i huset er ryddet ?
Uansett, jeg storkoser meg med alle prosjektene mine om dagen og i dag skal jeg prøve meg på å trekke om kjøkkenstolene. Måtte såklart velge et stripete stoff slik at perfeksjonisten i meg dør litt om stoffet skulle komme litt skjevt på. Blææææh! ?
Anyways, det er fredag og det betyr taco og gullrekka, juhu!
Jepp, så kjedelig har jeg blitt, haha!
Ønsker deg en nydelig helg, så skrives vi snart igjen ?
Hvor ofte kaster du deg ut i noe nytt? Hvor ofte gjør du ting du ikke “kan”?
Ikke så ofte, sier du? Vel, da synes jeg du skal gjøre noe med det. Ikke neste år, neste uke eller i morgen. Gjør det i dag, nå!
Jeg har alltid hatt en drøm om å male egne bilder. Å skape ved hjelp av tastatur er jeg nogenlunde god på, men å skape noe fint ved hjelp av pensel og farger? Not so much ?
Så nå øver jeg!
Dette skal bli et bilde som skal henges opp på veggen hjemme, og da er det bare å “jobba på” til jeg blir noe i nærheten av fornøyd iallfall.
Om jeg har en plan for hvordan det skal se ut?
Overhodet ikke! Dette er et “veien blir til mens du går”- prosjekt, et skikkelig langt skritt ut av komfortsonen for min del.
Etter å ha vært uten inntekt i nesten 4 mnd, føltes det nærmest magisk da en liten slump penger endelig rullet inn på kontoen igjen i forrige uke.
Noe av det første jeg gjorde var å bestille disse to “listebøkene” fra Moorea Seal. Er de ikke vakre?
Det jeg falt for ved disse bøkene er at man hver uke skal skrive en liste som motiverer, inspirerer og skaper takknemlighet. Det handler om å se hvor mye man allerede har, heller enn å stadig jage etter mer.
Å ta vare på det gode man allerede har i livet sitt, og prioritere kvalitet foran kvantitet.
Jeg gleder meg til å ta fatt på bøkene allerede senere i dag og lover å dele mer av mine tanker rundt dette prosjektet veldig snart ?
