Det er stille på bloggen om dagen, litt sånn utilsiktet. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om og dele med dere.

For de som måtte lure på hvordan det går med meg, sånn egentlig:
Det går bra, veldig bra. Bedre enn det har gjort på mange år. Likevel er det mye følelseskaos og tankekjør, og jeg sliter derfor med å samle tankene nok til å skrive et forståelig innlegg. Jeg snakker i halve setninger, og da er det ikke alltid like lett for mottaker å forstå.

De siste ukene har vi (jeg og min samtalepartner) jobbet mye med eksponering. Eksponering for følelser og situasjoner. Jeg har gått inn i, og stått i, følelser jeg ikke har turt ta tak i tidligere, og jeg har med vilje satt meg i situasjoner der jeg vet angsten vil ta skikkelig tak i meg.
Dette er IKKE noe jeg hadde klart på egenhånd, men ved hjelp av ulike teknikker og mye støtte utenfra har jeg tatt tak i frykten med begge hender og skvist livet ut av den.

Resultatet har vært overveldende. Så mange oppturer, men også noen nedturer. Når man har klart å overvinne ekstrem frykt føles det som om man kan klare alt. ALT! Man føler seg helt uovervinnelig og vil bare videre, videre. Tenker “Bring it on- jeg kan klare alt”.

Så kommer nedturen. Man tar på seg litt for mange utfordringer på alt for kort tid. Hodet får ikke tid nok til å bearbeide alle inntrykkene. Man innser at man raser fremover i et altfor høyt tempo, og det er på tide å sette på bremsene. Ha litt  mer tålmodighet, la kroppen og hodet venne seg til èn utfordring av gangen. Ikke hele tiden jage videre, videre, men heller lære seg å la ting utvikle seg naturlig, og samtidig glede seg over reisen.

Lær deg å ta livet litt mer med ro, lev litt saktere. Slå på bremsene, ikke stress videre, videre. Nyt sola i ansiktet og smaken av nytrukket te. Kos deg!