Det var ikke meningen å bli borte. Jeg vil jo dele, vil jo inspirere om jeg kan. Vil skape åpenhet og forståelse.
Men så tok tankene over. Prestasjonsangsten. Tvilen. Menneskeligheten?

I dag er en sånn dag som jeg ikke liker. En sånn dag som jeg bare skulle ønske kunne forsvinne. Strykes fra kalenderen.
Men oppi det hele kom plutselig skrivelysten tilbake. Og det er fint.

Det gjør så godt å skrive. Få tankene og drømmene ned på papiret (eller internett om du vil). Så hvorfor gjør jeg det ikke da?
Jeg, som heier på åpenhet og vil at alle skal forstå at følelser ikke er farlige, og at livet ikke bare består av kos og likes.

Jeg tenker at det er ikke så farlig om noen synes jeg er teit eller ikke skriver bra. Det er ikke så farlig hva andre synes om meg og mitt.
Fordi jeg vet at jeg liker å dele ord. Jeg liker å vise at livet ikke er rosenrødt. Jeg liker å… leve.

❤️