Motivasjon, et lite, men stort ord. Så lett å uttale, men likevel så vanskelig å “få tak” på.
For hva gjør du når motivasjonen ikke er tilstede? Når alt du har lyst å gjøre er å legge deg på sofaen med Netflix og smågodt. Hva gjør du da??

Som dere vet er jeg nå godt i gang med Prosjekt Jogging. Stort sett, typ 9 av 10 ganger, ser jeg frem til å komme meg ut, presse meg, kjenne svetten sile og adrenalinet bruse.
Men ikke i dag. I dag var gang 10 av 10.
Nesa var tett, hodet var tungt og beina føltes som sirup. Jeg hadde overhodet ikke lyst på blodsmak i munnen og kvalmefornemmelser i dag.
Men jeg vet at av og til så tuller hodet det til for kroppen. Hodet sier til kroppen at den har det best hjemme på sofaen, mens den egentlige årsaken er at man bare ikke har motivasjon.

Både kroppen og hjernen jobber da på høygir for å produsere symptomer og årsaker til hvorfor du IKKE burde gjøre det du har bestemt deg for. F eks: “Det er ikke lurt å jogge når man er syk” (jeg er ikke syk, jeg har pollenallergi), “det er ikke lurt å jogge med alkohol i blodet” (jeg tok 2 glass vin i går, ikke 2 flasker), “det ser ut som om det kanskje skal begynne å regne” (å jogge i regn er faktisk bare digg) osv osv. Listen kan gjøres uendelig lang.

Så hva gjorde jeg?
Jo, jeg skrudde av volumknappen i hodet, tok på meg joggeskoa og kom meg ut.
Angrer jeg? Nei. Var det dumt å jogge i dag? Nei. Var det bare hodet som spilte meg et puss? Ja.

Alt er ikke gøy hele tiden, og det koster å oppnå noe man før ikke har klart. Det kommer dager der alt føles feil og alt du vil er å synes synd på deg selv. Men vet du hva? Den tankegangen hjelper deg ikke det grann!
Har du et mål MÅ du stå på for å komme deg dit, uansett om det handler om jogging, utdanning eller hva som helst annet i livet. Det vil til tider gjøre vondt og føles umulig. Sånn er det faktisk for ALLE som setter seg høye mål.
Ingenting kommer gratis, og når du faktisk klarer å gjennomføre på tross av skal jeg love deg du føler deg høy på livet ? Det ER verdt det.