Vååår!

ENDELIG ser det ut til at våren har kommet for å bli her på Østlandet, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Selv om vi har sol hele året er det noe helt magisk med vårsola. Dagene blir lengre, og energien øker.
I dag våknet jeg til solstråler inn soveromsvinduet, og da MÅ det bare bli en bra dag, da !

I kveld skal jeg på fotoseminar og jeg gleder meg til masse ny kunnskap.
Det eneste som er litt kjipt nå er at jeg har rotet bort laderen og overføringskabelen til kameraet mitt… Har lett i ALLE skuffer og skap minst èn gang, men det var tydeligvis ikke nok, så hvis dere lurer på hva jeg skal de neste timene vet dere allerede svaret. Blæh!

Nyt torsdagen- en hel uke til neste gang 😊

❤️

Lørdagsmys

Noe av det beste jeg vet er å gå ut og spise sammen med de jeg er glad i. Å slippe og lage maten selv gir meg en skikkelig luksusfølelse!

I dag ble det lunsj på Verftet i Tønsberg, og jeg hadde nesten sommerfugler i magen da vi gikk inn døra. Jeg er nemlig en ganske kresen gjest, det er mye som skal “stemme” før jeg går tilbake et sted hvis jeg ikke har vært fornøyd med maten og/eller servicen (“yrkesskade”).

Vi ble møtt av en smilende servitør som ønsket oss velkommen, det var friske blomster på bordene og masse levende lys. En meget god start.

Vi fikk raskt bestilt drikke, og nå begynte den virkelige spenningen!
For er det noe veldig mange feiler på, så er det kaffen. Og dårlig kaffe kan ødelegge hele opplevelsen for en skikkelig kaffenerd…
Min doble mocca kom raskt, og allerede ved første øyekast så jeg at dette var et sted som hadde peil på kaffe. Mengden melkeskum var perfekt, og smaken: vidunderlig! Fløyelsmyk og varm.

Maten sto definitivt også til forventningene, jeg valgte grov panini med kylling.
Lokalet er en blanding av røft og koselig som funker perfekt. I tillegg finnes det en stor uteservering og jeg gleder meg til å prøve den også når det blir litt mer vår i lufta.

Alt i alt en veldig god opplevelse, og jeg kommer definitivt tilbake. Takk for meg, Verftet 😊

Rolig lørdag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en lang og slitsom uke er det godt å bare roe heeelt ned i dag.
Kvelden i går ble avsluttet med bakebaking, og da glapp gårsdagens innlegg, gitt! Men sånn er det noen ganger, alt går ikke helt etter planen, men ingen grunn til å gi seg av den grunn!
Ingen er perfekt, heller ikke jeg, selv om akkurat det er hardt å innrømme. Neida! Eller… litt da 😉

Jeg merker at når jeg nå jobber 7 timer om dagen, har lovt meg selv (og resten av verden igrunnen) å blogge daglig, helst skulle ha trent noen ganger i løpet av uka og prøver å spise sunt hele dagen igjennom, så møter jeg på noen nye utfordringer. Å starte i ny jobb er både spennende og stressende, og da er kreativiteten det første som ryker. Jeg har mange idèer til blogginnlegg i hodet, likevel sliter jeg litt med å få de ned på “papiret” når tiden blir knapp.
Så i morgen skal jeg ta meg en skikkelig planleggingsdag med tanke på bloggen. Det blir kos 😊

Ønsker dere alle en riktig god lørdagskveld, slapp av og nyt!

4/ 30

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skulle altså ikke gå lenger enn til dag nr 4 før skrivesperren meldte sin ankomst. Eller, skrivesperre er kanskje ikke riktig beskrivelse, det er mer “hodetid” som mangler i dag.
Hva “hodetid” er? Jo, det skal jeg fortelle deg! Det er min versjon av det engelske uttrykket “me time”, det!

Første del av dagen ble tilbragt i praksis, der jeg står på som en helt om dagen for å tilegne meg mest mulig kunnskap på kortest mulig tid. (Meg i et nøtteskall, *kremt*).
Så var det hjem til husarbeid, middag og søknadsskriving. Phu!
Å starte i praksis OG hive meg på bloggutfordringen samme uke var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjordt… men gøy er det, begge deler, så jeg må bare pushe ekstra hardt på “orgegenet” nå i starten, så går det seg nok til 😊

Bildet over er forresten fra en del av et DIY- prosjekt her hjemme, men det får jeg heller vise dere mer av en annen dag. Nå er det nemlig tid for “Helene sjekker inn”  og en stor kopp julete sammen med kjæresten. Vel fortjent!

Gi litt mer av deg selv

Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.

Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?

Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.

Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.

Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.

Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.

Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker “Hva gjør han her?” “Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?”

Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.

Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.

Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.

Så min oppfordring til deg er:  gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.

Na na na na na na na… Batman!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Endelig kan jeg vise dere det ferdige resultatet av gårsdagens mange timer på kjøkkenet! Superhelten var ingen ringere enn selveste Batman, og gjett om 5- åringen ble fornøyd da han fikk se denne kaken? 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er nesten skumlere å bake til små mennesker enn store mennesker, fordi de små ikke har de samme begrensningene som oss voksne. Da skyter også forventningene i taket, og skuffelsen kan bli deretter.
Heldigvis falt denne kaken i smak hos den lille, sorry store, gutten, og jeg kan puste lettet ut 😊

Planen i dag var egentlig å true kjæresten med på tur for å ta masse bilder til bloggen, men det utgikk glatt med det drittværet som har vært i dag. Jeg ønsket meg snø, men måtte for det meste ta til takke med regn og slaps. Ikke helt det jeg ønsket meg!
Så da ble det heller sofakos, te og levende lys, ikke så verst det heller 😉
Tror jeg holder meg her i sofaen resten av kvelden jeg, hørt rykter om hjemmelaget pizza og “Skal vi danse” 👌
Nyt lørdagskvelden, fininger. Vi skrives på mandag 😊

❤️

Kakebakefredag

dsc_0489
Etter en veldig hyggelig kveld med to skjønne venninner i går, var det andre boller i dag. Eller andre kaker, moahaha… Ok, den var dårlig. Sorry, lavt blodsukker 😉

dsc_0486Jeg visste at jeg hadde mange timer på kjøkkenet foran meg i dag, så da kjæresten dro på jobb litt over kl 07 kom jeg meg også opp og ut av senga.
2 kjappe kopper kaffe + 1 glass boblevann (nei, desverre ikke champagne, men vanlig vann med kullsyre), og jeg satte kursen mot kjøkkenet.

dsc_0493
Siden dette er en bestilling vil jeg ikke vise dere mer før kaken er overlevert kunden, men lover å komme tilbake med bilder av det endelige resultatet i morgen. Kan si så mye som at det er til en liten (stor i egne øyne) gutt som digger en superhelt, kanksje dere klarer gjette hvilken? 😊

Nå skal jeg krølle meg godt opp i sofaen med en stooor kopp te og oppdatere meg på hva som har skjedd i bloggverden siden sist. Sees i morgen!

10 ting jeg gleder meg til i november

d52b2ce53707955851bad4f3d39629c5
Den aller siste dagen i oktober er her, i morgen går vi inn i årets siste høstmåned 😊
Høsten er virkelig “min” årstid, og jeg har masse fint å se frem til i november:

  • Trening. Nå som jeg endelig har kommet i gang med treningen igjen, ser jeg frem til mange harde og morsomme Crossfitøkter i måneden som kommer. For meg er Crossfit vel så mye mental trening som fysisk hardkjør og noe som gjør meg sterk på flere plan.
  • Lage en skikkelig publiseringsplan for bloggen. Dette er noe jeg stadig har utsatt, så nå er det på høy til å sette seg ned og lage en skikkelig  god og gjennomførbar plan! Tenker at jeg skal ha en god blanding av faste spalter, diy`s (do it yourself), matoppskrifter og mer personlige innlegg, samt blogge faste dager i uken slik at dere vet når dere kan vente å finne et nytt innlegg her inne.
    Skal i det hele tatt begynne å jobbe mer med, og prioritere bloggen mer, simpelten fordi jeg elsker å skrive!
  • Se sesong 5 av “Homeland”. Denne har jeg “spart” siden den kom ut, nå skal jeg kose meg med favorittserien i små doser.
  • Lange samtaler med gode venninner. Ingen har godt av for mye alenetid, og alle trenger noen å åpne hjertet sitt for.
    Som jeg skrev i forrige innlegg kjenner jeg ofte på følelsen av å være ensom og på en helt annen “kurs” enn resten av verden. Jeg savner de lange og gode samtalene, og det å bare kunne stikke innom en venninne uten at det må planlegges så mye eller lenge i forkant. Det å bare kunne være, uten tanke på å måtte prestere noe. Så denne måneden skal gode venner og store tekopper prioriteres.
  • DIY´s. I det siste har det skjedd en del på den kreative fronten her hjemme, og jeg gleder meg til å vise dere både disse og nye kreative prosjekter. Jeg har nemlig funnet ut at maling er min form for yoga, wait and see!
  • Bøker. Jeg har alltid vært glad i å lese, og denne høsten har jeg nærmest levd på bøker, hehe. Krim er og blir favoritten, men nå er jeg kanksje aller mest spent på å lese Sophie Elises “Forbilde”. Man kan si mye om den jenta, men at hun har mer mellom øra enn de fleste skulle tro er det ingen tvil om!
  • Juleforberedelser. Her har jeg egentlig tjuvstartet litt allerede, men når vi nå straks bikker november er jeg skikkelig i gang. Det er mye som må planlegges hvis jeg skal få gjordt og lagd alt jeg har lyst til før jul, så her er det bare å sette i gang først som sist.
  • Friskriving. Jeg går med opptil flere artikler “i magen”, og da er friskriving en genial metode for både å tøyle prestasjonsangsten og få frem den kreative siden. Etter artikkelen jeg hadde på trykk i Kamille tidligere i år har det blitt sørgelig lite skriving, så det er det på tide å gjøre noe med!
  • Julebord. Yes, it`s that time a year, again 😂 I år skal jeg på ikke mindre enn 2 julebord, og jeg gleder meg ustyrtelig masse til begge to 😃 💃🎉
  • Snø. Altså… jeg vet VIRKELIG ikke hva som har skjedd med meg i år, jeg som har H-A-T-E-T snø i ALLE år! I år GLEDER jeg meg til snøen kommer, og ble hoppende glad da jeg leste at det er gode sjanser for melislandskap allerede førstkommende fredag!

Hva gleder du deg til i november?

❤️

Jeg sa opp!

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Noen ganger fortsetter vi å gjøre ting vi vet er feil for oss. Vi fortsetter å være i det dårlige forholdet, vi fortsetter å spise mat som ikke er bra for oss, eller vi fortsetter å la andre mennesker såre oss.
Hvorfor gjør vi det? Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det vi innerst inne vet er riktig og bra for oss?

Jeg har skrevet mye om redsel og angst, og det tror jeg er noe mange mennesker sliter med, i større eller mindre grad.
Redsel for å mislykkes, redsel for å ikke være god nok eller redsel for hva konsekvensene vil bli hvis vi følger magefølelsen.

Jeg har lenge følt at jeg har vært på feil sted i min faste jobb.
Men så blir man likevel, fordi det der og da føles som det enkleste valget, å bare fortsette i samme spor som før.
Men vet du hva? For å få til en endring MÅ man tørre å gjøre en endring, stor eller liten. Man må tørre å gå ut i det ukjente og kjenne på frykten og usikkerheten.

Så i går sa jeg opp jobben min, uten å ha noe nytt å gå til.
Og selv om det er skummelt og jeg kjenner på en stor usikkerhet for veien videre, føles det så utrolig riktig. De som kjenner meg godt klapper i hendene og sier “Dette skulle du ha gjordt for lenge siden!”, og de har så rett, så rett.

Hvor ferden nå går vet jeg ikke enda, men jeg vet at jeg har gjordt det beste, og mest riktige, valget på lenge.
Jeg har turt å trosse frykten for det ukjente, turt å stå opp for meg selv og turt å følge magefølelsen. DET fortjener en aldri så liten applaus! 🙂

Typisk hverdagsfrokost

Når jeg er sulten så må jeg ha mat kjapt, og da passer det perfekt med havregrynsgrøt! Kjapt, sunt og billig- rene kinderegget der altså 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

All grøt fortjener et skikkelig smørøye, og her er det KUN ekte vare som duger, ikke noe lett-vissvass-greier!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser kanskje ikke sånn megafristende ut, men det kan jeg love deg at det er!
Jeg koker alltid grøten med lettmelk, litt salt og masse kanel, mmm. Topper med smør og Sukrin Gold når den er ferdig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med havregrøt i magen og bær til dessert er jeg klar for en ny dag!
Kaffe og vann hører selvsagt også med, men det må alltid inntas før frokost. (Jeg vet, issues ;-)).

Ønsker deg en finfin torsdag, her går dagen med til artikkeljobbing, husarbeid og pizzaservering 🙂