Inntil i fjor sommer trodde jeg det var fysisk umulig for meg å jogge. Helt sant, tuller ikke!

Jeg har løpt kun èn 60- meter i hele mitt liv, noe jeg enda husker tilbake på med gru! Aldri har jeg følt meg så dårlig, så rævva (sorry språket)!
I fjor fant jeg ut at nå var det på tide å utfordre en av mine største frykter, jeg skulle lære meg å jogge! Ikke bare lære meg å komme meg gjennom en joggetur, men også lære meg å like det!

Vet dere hva? Nå ikke bare liker jeg det, men jeg DIGGER det!!
Ja, det er fortsatt vondt. Ja, det går fortsatt veeeeldig sakte. Og ja, jeg har fortsatt dårlig teknikk. Men det kommer seg, og jeg elsker følelsen det gir meg!

Så hvordan gikk jeg fra å hate (faktisk frykte) jogging til å virkelig like det?

 1. Jeg begynte der jeg var. Med andre ord: helt på scratch. Jeg fant meg en runde i nabolaget og som syntes var passe lang, og begynte å gå denne så ofte jeg hadde lyst. Etterhvert begynte jeg å legge inn bittebittelitt jogging innimellom. Typ mellom to lyktestolper.

2. Jeg sluttet å bry meg om hva folk som så meg tenkte om meg. Dette var noe av det vanskeligste, å klare å gi totalt f i hva folk jeg møtte på tenkte om meg. Rettelse: hva jeg trodde de tenkte om meg.

3. Jeg innså at jogging krever tid, smerte og ikke minst vilje. Å bli god i noe man aldri har gjordt før krever mye tid og øvelse, sånn er det med det meste.  Å bli veldig god krever utholdenhet og viljestyrke.

I dag har jeg gjennomført min nye 8 km lange løype, for 5.gang på 3 uker. Siden den første turen har jeg forbedret tiden med hele 20 min! Det er helt SYKT å tenke på!! 

Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv og hvor flink jeg er, men for å fortelle deg at kan jeg, så kan du! Jeg har vært der du er, jeg vet hvor vondt det gjør, men jeg kan love deg en ting: det blir bedre! Bare gjør det! Jeg heier på deg!