I det siste har jeg tenkt mye på dette med alder: finnes det en “riktig” og en “feil” alder”? Er alder bare et tall? Og hvem er det som setter grensene for hva som er rett og galt for deg, utifra din alder?

I neste måned blir jeg 38 år. Det føles rett og slett bare… rart!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli 30, men nå nærmer jeg meg altså 40 (!!!).
Det føles på mange måter rart å ha kommet så “langt” i livet, når jeg fortsatt føler meg som 25. Men jeg har lært og opplevd så mye siden dengang, og vet at jeg ikke er den samme personen nå som jeg var da, selv om jeg fortsatt føler meg like “ung til sinns” (jeg vet, dette hører du sikkert fra bestemoren din på 74 også ;-)).

Tenk litt på sitatet over her: “Hvor gammel hadde du vært, hvis du ikke hadde visst alderen din?”. Hadde du oppført deg annerledes da? Hadde du tatt andre valg enn det du gjør i dag, fordi du føler det følger en forventning med alderen din?
Spennende tanker, for tar vi ikke ofte beslutninger og valg utfra hva som er forventet av en person på vår alder?
Og da lurer jeg på: Hvem er det som “bestemmer” hva som er rett og galt for den og den alderen? Hvem er det som har rett til å bestemme at “du er for gammel til å gå i miniskjørt” f eks? Eller: “Nå bør du se å få deg en ordentlig jobb!” (Underforstått: du er ingen ungdom som kan gjør som du vil lenger).

Jeg tror at jo eldre man blir, jo mindre viktig blir alder. For det er jo bare et tall, er det ikke?
Jeg har nære venninner fra 24 til 52 år, og helt ærlig, jeg merker svært liten forskjell i deres oppførsel og væremåte. Hun på 24 kan oppføre seg vel så “voksent” som hun på 52, og hun på 52 kan være like usikker som hun på 24.

Kanksje er det bare jeg som setter disse idiotiske begrensningene for meg selv, som “bestemmer” hva jeg kan og ikke kan? Kanskje er jeg den eneste som synes det er flaut at jeg er hekta på “Skam” eller som stadig tenker “det er jeg for gammel til”?

Hva tenker dere om alder, er det bare et tall eller setter det visse begrensninger for hva som er “innafor” og ikke? 🙂