Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? “Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???” “Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!”. “Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen”.

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke “litt redd” og det handler ikke om å ikke “gidde” å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan “tenke seg frisk” fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!