Diagnose: Angst og moderat depresjon

Bilde lånt fra weheartit.com

Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? “Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???” “Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!”. “Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen”.

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke “litt redd” og det handler ikke om å ikke “gidde” å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan “tenke seg frisk” fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!

Babbel

Jeg hadde en plan, en god plan til og med. Planen var å blogge hver bidige dag i 30 dager og se hvor det tok meg.
Så skjer livet. Planen går i vasken og jeg blir sint, frustrert og lei meg. For jeg hadde jo lovt… Jeg hadde så lyst, så innmari lyst, til å klare å holde løftet mitt. Lykkes med prosjektet. Men så kom livet imellom.

På tirsdag dro jeg glad og fornøyd på trening etter jobb. Gledet og gruet meg. Gledet meg til å dele en god økt med han som står meg nærmest. Gruet meg litt siden forrige økt endte med blodtrykksfall, kvalme og svimmelhet.
Midt under økta kjenner jeg at det er noe som ikke er som det skal være i den venstre skulderen og nakken. Det gjør vondt, ordentlig vondt.
Jeg tenker at jeg sikkert bare er litt anspent, og velger en litt annen type øvelse. Smertene er der fortsatt.

På vei hjem øker smertene i styrke og nakken stivner helt. Jeg blir redd, men tenker at dette går over etter en dusj. Å dusje skulle vise seg å bli en nesten umulig oppgave.
Jeg legger jeg tidlig. Sovner, våkner, sovner og våkner igjen. Sånn fortsetter natta.
Da morgenen kommer skjønner jeg at det ikke blir noe jobb på meg denne dagen. Jeg sender en melding og sier ifra, litt flau for å være syk fra den nye jobben og sykt frustrert fordi jeg har så himla vondt.

Onsdagen går og smertene vil overhodet ikke la seg døyve. Jeg tar så mange smertestillende jeg tror er forsvarlig, før jeg kollapser i senga allerede før 21- nyhetene. Jeg blir liggende og tenke, på alt og ingenting. Prøver å puste smertene vekk. Tenker at i morgen blir sikkert en bedre dag. Savner å trene. Savner å skrive. Savner bloggen. Savner dere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive. Og siden jeg første skriver kan jeg likegodt dele det med dere.
Smertene er bittelitt mindre i dag, og hodet kan igjen fylles av andre tanker. Tanker om å skrive. Tanker om at jeg  skrive, jeg vil skrive! Det føles ikke som et krav, mer som noe som bare  ut.

Det er deilig å føle at jeg ikke må skrive bra akkurat nå. For kanskje første gang føler jeg at det å faktisk skrive er det viktigste. Bra eller ikke bra? Vet ikke, men ordene må ut!

Jeg drømmer om å leve av å skrive. Tenker at det hadde vært gøy å skrive en bok en gang.
Sånn, da har jeg sagt det!

10 ting jeg gleder meg til i desember

tumblr_lvj13e0p7t1qb4hbfo1_500

Endelig er den beste måneden i året her! En måned fyllt med masse kos 😊
Denne måneden gleder jeg meg f eks til:

  • Julebord med jentene i boksirkelen. Hvert år før jul har vi en ekstra samling der vi går ut og spiser god mat og skåler i både Farris og vin, og i år er intet unntak. Denne høsten har vært tøff, og da har det vært ekstra godt å ha møtene med disse jentene å se frem til. Hver og èn av dem betyr så utrolig mye for meg!
  • Alle de deilige luktene. Maten, blomstene, røkelse og krydder. Gode dufter, som stadig minner meg om hvilken fin måned vi er inne i. Jeg var tidlig ute med å kjøpe svibler i år,  så nå sprer de god lukt i hele huset.
  • Julekalender på jobb. Som jeg skrev i går har jeg akkurat startet i praksis på et nytt sted, og allerede før jeg begynte ble jeg fortalt om den koselige julekalenderen de har. Alle kjøper 2 små gaver og har med seg til kalenderen, og så trekker vi en heldig vinner hver ukedag. Så koselig!
  • Tradisjoner. Julen handler mye om tradisjoner, og for meg betyr det også å skape nye tradisjoner sammen med de man er glad i.
    En av disse er å nyte et glass eller to med champagne mens vi pynter juletreet sent lille julaften. Kjenne skuldrene senke seg, stresset slippe kroppen. Det ble jul i år også.
  • Tilbringe tid med de man ikke ser så ofte ellers i året. De fleste har litt ekstra god tid når julen kommer, og da er det så hyggelig å gå på julebesøk og treffe venner og familie man kanskje ikke ser så ofte i løpet av året.
  • Julaften.  Selve “finalen”. God mat, god drikke, gaver og familie. Denne dagen vekker så mange følelser, både på godt og vondt. Det er som om alle følelsene blir forsterket denne dagen.
    I år skal jeg prøve å bare nyte og kose meg med de jeg har rundt meg, ikke tenke så mye på hva som har vært. Det er her og nå som teller.
  • Julefilmer. Altså, hva hadde julen vært uten “Love actually”, “The Family Stone” og “The Holiday”? Jeg elsker disse filmene, og kan se de om og om igjen.
  • Ettertanke. Ukene raser avgårde og plutselig står vi foran et helt nytt år. Jeg liker å sette meg ned og tenke litt over året som har gått. Se tilbake på gode minner som ble skapt. Huske sommerkvelden vi satt ute på terrassen helt til det ble morgen, nattbadene i slutten av august og gleden ved å gå i T- skjorte i september.
  • Snø. Jeg gir meg ikke på denne, altså! *ler* Ettersom jeg ikke fikk noe snø i løpet av november, håper jeg værgudene står ved min side i desember og drysser et tykt lag melis over øya jeg bor på. Jeg skal få prøvd de nye skiene mine i løpet av 2016!
  • Kakebaking. Jeg elsker å bake året rundt, men spesielt i desember. I år blir det iallefall pepperkaker, krydderboller og fruktkake. De tørre kakene får stort sett stå i fred, men hjemmebakte pepperkaker med melisglasur må jeg ha.

Hva gleder du deg til i desember?

Dreper Facebook kreativiteten?

Jeg var en av de første til å lage meg en Facebookkonto da dette fenomenet kom til Norge for en liten mannsalder siden. Husker jeg fikk noen venneforespørsler på mail, men skjønte ikke helt greia så jeg la de i boksen for søppelpost.

Noen måneder senere startet jeg i ny jobb, og her hadde noen av mine nye kolleger virkelig fått øynene opp for dette nye mediet. De maste og maste, helt til jeg, litt motvillig, lagde meg en egen profil.
På denne tiden hadde enda ikke FB blitt noen hit i Norge, så det var ikke så mange kjente å se. Og hvorfor skulle jeg være “venner” med disse kollegene et sted på nettet, vi så jo hverandre minst 5 dager i uka likevel?!

I de kommende månedene fikk jeg flere og flere mailer om folk som hadde lagt meg til og ønsket å bli venn med meg på dette rare stedet “der ute”. Stadig tikket det inn venneforespørsler, fra folk jeg hadde gått på barneskolen sammen med, en og annen fyr jeg hadde klina med og folk jeg knapt visste hvem var. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de plutselig tok kontakt med meg, etter så mange år uten noen som helst form for kontakt.

Årene gikk og skepsisen min ble snudd til forventning, spenning og glede. Hva har skjedd siden sist jeg logget meg av? Har jeg fått noen nye venneforespørsler? Har noen jeg kjenner fått barn siden sist? Kanskje noen har blitt sammen eller slått opp? Og hvordan går det egentlig med katten til naboen som hadde spist en halv mus?
Behovet for å vite og være hadde blitt enormt, nær sagt en avhengighet. Tenk om jeg gikk glipp av noe?

Jeg kjenner at det er nok nå. Nå har jeg brukt (kastet bort?) nok tid på å konstant scrolle meg gjennom andres liv, være opptatt av hva andre driver med.
Nå vil jeg heller bruke den tiden på meg, mine tanker, mine prosjekter. Jeg vil logge av, være utilgjengelig større deler av tiden. Bruke mer tid på å ta tilbake kreativiteten, som jeg føler har forsvunnet i jakten på antall likes. Kikkerbehovet er mettet, jeg er ikke lenger opptatt av hva folk fra videregående eller perifere bekjente gjør en hvilkensomhelst kveld i november. Jeg vil bruke tiden på å skrive, ta bilder og male. Ting jeg liker, ting som gir meg noe og har en verdi, for meg.

Sosiale medier vil nok fortsette å være en del av hverdagen min fremover, men i en helt annen grad enn tidligere. Å sjekke FB, Instagram og Snapchat vil nok fortsatt være en del av morgenrutinen, på lik linje med å sjekke andre nyheter. Men tiden det tar og plassen i hodet mitt det okkuperer vil ikke lenger være den samme.
Jeg vil leve livet mitt her og nå, in real life, irl, som de sier på Facebook.

Tid

Jeg har akkurat trøstespist en cupcake. En av de kjæresten skulle ha med seg på jobb i morgen fordi han har bursdag. Nå mangler det èn og jeg innser at jeg må bake flere. Damn! Jeg som ikke skulle spise kake i dag engang.

Grunnen til trøstespisingen var at jeg nok en gang følte på klumpen i magen. Den ekle, seige følelsen som vokser seg stor og ekkel. Som jeg skulle ønske jeg bare kunne riste av meg, men som bare fester grepet enda hardere.

Jeg har igjen prøvd å få med meg noen på en “spontan” sammenkomst neste uke. Selv om jeg egentlig vet at det antagelig bare er jeg som har tid. Som har for mye tid akkurat nå.
Jeg vet de fleste har nok med sitt, og at de fleste av mine venner og bekjente sliter nok som det er med å få hverdagskabalen til å gå opp. Ja, eller, ikke bare hverdagskabalen, helgene er iallefall fylt opp til randen og mer til!
Jeg mener ikke å si at det er feil å ha det sånn, men jeg skulle likevel ønske det fantes flere som meg der ute. Som har tid til å bare stikke innom og ta en kaffe eller et glass vin en helt vanlig tirsdag.

Kanskje handler det vel så mye om prioriteringer? Kanksje har vi tid, men velger å bruke den på ulike måter? For alle har jo i utgangspunktet like mye tid, døgnet har 24 timer uansett hvordan man snur og vender på det.
“Du må se å få deg noen barn”, får jeg av og til høre. “Da skal du se at tiden aldri strekker til og du aldri rekker å kjede deg!”. Jeg håper virkelig ikke folk velger å få barn for å slippe å kjede seg.

Noe sier meg at det ikke bare er meg som tenker slike tanker.
Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte så mye.

Stille dager

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildene over er fra søndagens tur i nærområdet. Skog og vann, hånd i hånd.
Jeg trengte en pause, hadde behov for å bare være.

Det er så mye jeg  har lyst til å dele med dere, så mange tanker, følelser og fremtidsplaner. Små og store prosjekter. Inspirasjon, rett og slett!
Akkurat nå ville jeg bare dele disse fine bildene.

Jeg sa opp!

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Noen ganger fortsetter vi å gjøre ting vi vet er feil for oss. Vi fortsetter å være i det dårlige forholdet, vi fortsetter å spise mat som ikke er bra for oss, eller vi fortsetter å la andre mennesker såre oss.
Hvorfor gjør vi det? Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det vi innerst inne vet er riktig og bra for oss?

Jeg har skrevet mye om redsel og angst, og det tror jeg er noe mange mennesker sliter med, i større eller mindre grad.
Redsel for å mislykkes, redsel for å ikke være god nok eller redsel for hva konsekvensene vil bli hvis vi følger magefølelsen.

Jeg har lenge følt at jeg har vært på feil sted i min faste jobb.
Men så blir man likevel, fordi det der og da føles som det enkleste valget, å bare fortsette i samme spor som før.
Men vet du hva? For å få til en endring MÅ man tørre å gjøre en endring, stor eller liten. Man må tørre å gå ut i det ukjente og kjenne på frykten og usikkerheten.

Så i går sa jeg opp jobben min, uten å ha noe nytt å gå til.
Og selv om det er skummelt og jeg kjenner på en stor usikkerhet for veien videre, føles det så utrolig riktig. De som kjenner meg godt klapper i hendene og sier “Dette skulle du ha gjordt for lenge siden!”, og de har så rett, så rett.

Hvor ferden nå går vet jeg ikke enda, men jeg vet at jeg har gjordt det beste, og mest riktige, valget på lenge.
Jeg har turt å trosse frykten for det ukjente, turt å stå opp for meg selv og turt å følge magefølelsen. DET fortjener en aldri så liten applaus! 🙂

Alder- bare et tall?

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

I det siste har jeg tenkt mye på dette med alder: finnes det en “riktig” og en “feil” alder”? Er alder bare et tall? Og hvem er det som setter grensene for hva som er rett og galt for deg, utifra din alder?

I neste måned blir jeg 38 år. Det føles rett og slett bare… rart!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli 30, men nå nærmer jeg meg altså 40 (!!!).
Det føles på mange måter rart å ha kommet så “langt” i livet, når jeg fortsatt føler meg som 25. Men jeg har lært og opplevd så mye siden dengang, og vet at jeg ikke er den samme personen nå som jeg var da, selv om jeg fortsatt føler meg like “ung til sinns” (jeg vet, dette hører du sikkert fra bestemoren din på 74 også ;-)).

Bilde lånt fra weheartit.com
Bilde lånt fra weheartit.com

Tenk litt på sitatet over her: “Hvor gammel hadde du vært, hvis du ikke hadde visst alderen din?”. Hadde du oppført deg annerledes da? Hadde du tatt andre valg enn det du gjør i dag, fordi du føler det følger en forventning med alderen din?
Spennende tanker, for tar vi ikke ofte beslutninger og valg utfra hva som er forventet av en person på vår alder?
Og da lurer jeg på: Hvem er det som “bestemmer” hva som er rett og galt for den og den alderen? Hvem er det som har rett til å bestemme at “du er for gammel til å gå i miniskjørt” f eks? Eller: “Nå bør du se å få deg en ordentlig jobb!” (Underforstått: du er ingen ungdom som kan gjør som du vil lenger).

Jeg tror at jo eldre man blir, jo mindre viktig blir alder. For det er jo bare et tall, er det ikke?
Jeg har nære venninner fra 24 til 52 år, og helt ærlig, jeg merker svært liten forskjell i deres oppførsel og væremåte. Hun på 24 kan oppføre seg vel så “voksent” som hun på 52, og hun på 52 kan være like usikker som hun på 24.

Kanksje er det bare jeg som setter disse idiotiske begrensningene for meg selv, som “bestemmer” hva jeg kan og ikke kan? Kanskje er jeg den eneste som synes det er flaut at jeg er hekta på “Skam” eller som stadig tenker “det er jeg for gammel til”?

Hva tenker dere om alder, er det bare et tall eller setter det visse begrensninger for hva som er “innafor” og ikke? 🙂

I balanse

large
Bilde lånt fra weheartit.com

Du vet den gode følelsen du får når du føler at ting “flyter”? Når du klarer å gjøre de rette prioriteringene, og samtidig føle at du beveger deg sakte, men sikkert fremover, mot noe enda bedre? Der er jeg nå, og det føles så utrolig bra!

Å klare å balansere mengden jobb, sosialt liv, fritid, familieliv og kreativitet er en liten utfordring når man, som jeg, elsker å ha mange “baller i luften” samtidig. Det krever både planlegging og spontanitet, og ikke minst en dose ureddhet (er det et ord? *ler*). Det å tørre å kaste seg uti nye situasjoner, utfordringer og være “på” hele tiden er kanskje det vanskeligste.
Men det kommer seg! Den litt engstelige, trygghetssøkende jenta er i ferd med å bli skikkelig tøff, og DET føles rimelig kult! 😎

Litt stille her inne om dagen. Litt fordi det skjer mye annet spennende og litt fordi jeg er litt i tenkeboksen angående veien videre for bloggen. (Veldig mye “litt” der altså. Kjempebra, Janniche 😂) 😊

Ønsker dere en god onsdag i regnet, her står besøk hos Knekker`n (kiropraktoren) for tur, forhåpentligvis siste for en stund.

❤️

Når kroppen ikke vil mer…

Dette innlegget sitter langt inne, men jeg har likevel lyst til å skrive det og dele det med dere.

Da jeg var var 16 år ble jeg alvorlig syk. Jeg gikk i 1.klasse på videregående, og ble dårligere og dårligere. Jeg var konstant svimmel, sliten, trøtt og hadde en ekstrem hodepine som kom og gikk. Jeg presset meg avgårde på skolen, til jeg en dag sto ute i friminutter sammen med de andre og lurte på hvor jeg var.
Dette skulle vise seg å bli begynnelsen på nesten 2 år med prøver, medisiner og epilepsilignende anfall flere ganger om dagen.
Etter 1,5 år ble årsaken funnet, et ubehandlet flåttbitt sommeren før jeg fylte 8.

Nå gikk ting fort. Sykehusopphold, mer prøver, heftige antibiotikakurer og tett oppfølging fra flere ulike leger. Borreliosen (sykdommen forårsaket av flåttbittet) hadde angrepet sentralnervesystemet, og det var lenge uvisst hvorvidt dette ville la seg behandle så lang tid etterpå.

Men jeg har alltid vært sta, og nå brukte jeg denne staheten for alt den var verdt! Jeg fikk høre jeg var heldig som ikke hadde endt opp lam og i rullestol, slik flere andre med denne sykdommen hadde gjordt.
Da bestemte jeg meg for at jeg skulle ta så godt vare på kroppen min som overhodet mulig, og gi den masse god aktivitet. Jeg skulle vise alle at man kan komme utrolig langt med viljestyrke og pågangsmot, og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for ikke å ende opp i en rullestol!

Siden den gang har jeg stort sett alltid trent og hatt en aktiv livsstil. Jeg har gått turer, syklet og trent styrke.
Likevel spiller ikke alltid kroppen på lag, og slik er det nå. Jeg har fått betennelser i ryggen, vridninger i korsryggen og låsninger i bekkenet. Kroppen verker og klarer ikke like mye som før.

Hva dette kommer av er delvis usikkert, men en del av utfordringen ligger i arbeidssituasjonen. Mye stress, tunge løft og mye løping på harde gulv går hardt utover kroppen. Selv om jeg setter utrolig stor pris på jobben min, gir den meg også store fysiske utfordringer, og det må jeg ta hensyn til.
Det er mange tanker og bekymringer i hodet nå, men jeg vet at alt til slutt VIL løse seg på en eller annen måte. Jeg har vært “i krigen” før, og jeg vet at kroppen er verdens fineste maskineri når den får riktig mengde hvile og aktivitet.

Bildet over er fra dagens morgentur, en av mange den siste tiden. Det gir meg ro i sjelen å puste inn den friske luften og se på vannet som bølger i vei. Å vite at her og nå er det ingenting annet som betyr noe, å bare være til er mer enn nok.

❤️