Black Friday

Se for deg at det ringer på døra. Du åpner, og utenfor står det to fulle paller med pakker.
Du blir forfjamset, skjønner ikke hva dette er. Du har da ikke bestilt alt dette? Og hva er det? Hvem kommer det fra?

Du går rundt pallene, ser etter en avsender eller noe som kan fortelle deg hva pakkene inneholder.
Du tenker at dette må da være levert til feil person! Det skulle sikkert til noen lenger bort i gata. Eller noen som har bodd der du bor før.

Du finner ingen avsender, men du finner en mottaker.
Mottakeren er deg.
Det står ditt navn på alle pakkene.
Hver eneste en av dem.

Du kjenner at du blir varm,  ubehagelig varm, klam, våt under armene. Det blir tungt å puste. Du begynner å tenke på hva alt dette må koste.

Da kommer svimmelheten og kaster seg over deg.
Du merket at beina blir nummene og det svarter for øynene.
Du tenker at du må få satt deg ned før du går i bakken. Du setter deg ned på trappa. Det hjelper ikke.

Du kjenner at halsen snører seg sammen, det blir tungt å puste.
Du vet ikke hva du skal gjøre. Du tenker at dette er veldig, veldig pinlig! Tenk om noen ser deg! Hva vil de tro? At det har rabla fullstendig for deg og at du har gått helt bananas på årets Black Friday?

Det blir ikke bedre. Du prøver å legge deg ned på trappa. Prøver å tenke på å puste rolig inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, for det har du hørt at skal være bra.
Du tenker at dette må jeg ordne opp i før noen andre kommer og ser deg ligge på trappa med to digre paller fulle av pakker foran deg.

Du får etterhvert synet tilbake og prøver å reise deg forsiktig opp. Det er fortsatt karusell i hodet, men du prøver å ignorere det. Du må få unna disse pakkene før noen oppdager deg!

Du reiser deg opp, vakler ustøtt bort til den nærmeste pallen. Tenker at så ustø har du ikke vært siden den festen for mange år siden der du kastet av deg skoene og danset på bordet fordi du var så glad og følte at du eide hele verden. Svimmelheten er nesten den samme, men gleden er ikke der. Det er ingen grunn til å kaste skoene nå.

Du tar tak i en vilkårlig pakke. Ser at det står en bokstav på undersiden: D.
Du løfter på pakken ved siden av, snur på den og finner en stor E. Du løfter på neste pakke og finner en J.
Du tenker at dette kanskje er et morsomt puslespill, og løfter på flere pakker. De har alle en enkelt, stor bokstav på undersiden.

Pakkene er i ulik størrelse og form. Noen er små og avlange, mens andre er store og firkantede. Noen er ganske lette, mens andre er så tunge at du må ta i alt du har for å klare å bære dem inn.

Du vet ikke hvor lange du har holdt på for å få bært inn alle pakkene, men nå er de endelig inne og du kan låse døra bak deg. Håpe på at ingen så deg.
Så flaut, å måtte legge seg ned på sin egen trapp fordi du åpenbart hadde shoppet som en gal?! Svakt.

Når du kommer inn i gangen prøver du å sette bokstavene sammen til et ord. Du har en masse bokstaver foran deg, og jobber lenge med å prøve å sette de sammen til ord.
14 bokstaver totalt: D, E, J, A, T, P, R, O, G, E, 2 stk N og 2 stk S. For mange bokstaver for ett ord, kanskje det skal være flere?

Ordene du etterhvert kommer frem til er ANGST og DEPRESJON.
Hæ??? Du skjønner ikke. Du har jo ikke bestilt dette?!

Du åpner en pakke, den er tom. Du åpner en til, den er også tom.
I den siste pakken finner du en faktura på en svimlende sum. Betalingsfristen har allerede gått ut.

Svimmelheten kommer tilbake. Du må legge deg ned, kjapt. Hjertet hamrer og det kjennes ut som om du blir kvalt.
Panikken er total og alt du klarer å tenke er: Hva gjør jeg nå??? Jeg kommer til å miste alt! Fordi jeg har fått noen digre pakker jeg ikke har bestilt, og ikke vil ha! Hva gjør jeg nå???

Du tenker at du må få sendt de tilbake, du har jo ikke bestilt dette! Det er jo alltid mulig å returnere varer man får levert, ikke sant?

Du kommer deg halvveis opp i sittende stilling. Mascaraen er klint utover, snørra renner, men du bryr deg ikke. Alt du tenker på er hvordan du skal få sendt disse pakkene i retur.
Du kaver rundt på gulvet, strekker deg etter den nærmeste pakken. Leter febrilsk etter en avsender. Ingenting.

Du skriker, kaster deg over en ny pakke. Ingen avsender på den heller.
Du leter deg etterhvert gjennom alle pakkene. Ingenting. Ingen avsender, ingen returmulighet.
Du må beholde alle sammen, OG betale for dem. Men hvordan??? Og hvorfor fikk du disse pakkene?? Og får du noen gang betalt ferdig på dem? Vil saldoen noen gang gå i pluss igjen?

❤️

Tar du ansvar for eget liv?

“For et dumt spørsmål!” tenker du kanskje. “Lett for henne å si!” eller “Hun vet ikke hva hun snakker om, hun har ikke barn/syke foreldre å ta seg av/en jobb som sliter henne ut!”.

La meg fortelle deg en liten historie.
For litt over 1 år siden var jeg stuck i en jobb som ga meg vondt i magen, hodepine og kvalme. Hver eneste dag.
Jeg var ulykkelig, jeg var sint, jeg var redd. Jeg følte meg fanget og ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen.
Eller, jeg visste innerst inne hva jeg måtte gjøre, men jeg turte ikke tenke tanken helt ut. Jeg klamret meg fast, så lenge at angst, panikk og sykdom ble en del av hverdagen, hver dag. Jeg grublet og gråt. Hadde panikkanfall og var sint, så inn i helvete sint!
Jeg visste at jo lenger jeg ble i denne situasjonen, jo sykere ville jeg vil. Jeg visste at det eneste valget jeg egentlig hadde var å si opp. Jeg måtte gjøre det jeg fryktet aller mest, gi slipp på “tryggheten”.
Jeg skriver tryggheten i hermetegn, fordi det var en falsk trygghet. En trygghet som bare gjorde meg vondt.

Jeg kom etterhvert til et punkt der både jeg og de rundt meg skjønte at valget bare måtte tas. Jeg følte jeg sto på kanten av stupet, uten mulighet til å berge meg selv. Så jeg sa opp.

Fra den dagen veltet alle følelsene frem, og de neste månedene ble et kaos uten like. Jeg var konstant redd, konstant i beredskap. Likevel visste jeg at jeg hadde gjort det eneste riktig, å stå opp for meg selv og lytte til hjertet.

Så jo, jeg har vært der du er nå. Jeg har kjent på frykten, avmakten, sinnet. Jeg har mistet fotfestet, hoppet uten å vite om jeg ble tatt imot, uten å vite når og om jeg ville kjenne trygg grunn under føttene igjen.

Det er dette jeg mener med å ta ansvar for eget liv. Det er så lett å bli gående i den samme gamle dritten, fordi det føles som det tryggeste valget. Du vet hva du har, men ikke hva du får, sant?
Jeg mener ikke at alle skal slutte i en jobb de ikke trives i, eller skille seg fra mannen fordi han ikke er like spennende lenger.
Det jeg mener er at hver og en må ta ansvar for seg selv, sitt eget liv og sin egen lykke. Hvis du i dag er et sted som ikke føles bra, så vil det ikke føles noe bedre i morgen hvis du ikke aktivt gjør noe selv.

Du har så mange muligheter- bruk dem! Ta valg du innerst inne vet trengs, prioriter det som gjør deg bra og la resten være.
Du kommer ikke til å være lykkelig hver eneste dag, men du kommer minst ett megaskritt nærmere der du ønsker å være.

God søndag til deg, jeg heier på deg 🙂

❤️

En sånn dag

Det var ikke meningen å bli borte. Jeg vil jo dele, vil jo inspirere om jeg kan. Vil skape åpenhet og forståelse.
Men så tok tankene over. Prestasjonsangsten. Tvilen. Menneskeligheten?

I dag er en sånn dag som jeg ikke liker. En sånn dag som jeg bare skulle ønske kunne forsvinne. Strykes fra kalenderen.
Men oppi det hele kom plutselig skrivelysten tilbake. Og det er fint.

Det gjør så godt å skrive. Få tankene og drømmene ned på papiret (eller internett om du vil). Så hvorfor gjør jeg det ikke da?
Jeg, som heier på åpenhet og vil at alle skal forstå at følelser ikke er farlige, og at livet ikke bare består av kos og likes.

Jeg tenker at det er ikke så farlig om noen synes jeg er teit eller ikke skriver bra. Det er ikke så farlig hva andre synes om meg og mitt.
Fordi jeg vet at jeg liker å dele ord. Jeg liker å vise at livet ikke er rosenrødt. Jeg liker å… leve.

❤️

Sommer

Sommer. Smak på ordet, hvilke assosiasjoner gir det deg?
For meg er sommer vel så mye en følelse, som det er aktiviteter, sol fra skyfri himmel eller is.

Sommer en følelsen av frihet, kjølig vann mot varm kropp, iskald cola med isbiter og lukten av grill.

Men sommer er også  forventninger. Forventninger om sol, varme, opplevelser, kjærlighet og vennskap. Fine ting hver for seg, men når det er sommer blir forventingene så enormt mye større enn ellers i året, og alt det fine skal puttes inn på veldig kort tid.
Solen skal varme fra skyfri himmel, kjærligheten skal være magisk og ølen enda kaldere enn ellers.
Vi har ofte så skyhøye forventninger til sommer og ferie at vi nærmest er dømt til å mislykkes allerede før ferien har startet.

For hva hvis solen viser seg kun i korte glimt, mens regnet øser ned i 7 av 14 feriedager? Hva om kjæresten ikke er like romantisk som du hadde sett for deg at han skulle være i ferien, og ikke overrasker deg med jordbær og champagne en onsdag (slik som du snakket om i februar og håpet han tok hintet om)?
Hva da? Har sommeren da vært dårlig, eller enda verre: mislykket?

For en som trives aller best hjemme er alle de vanlige “feriespørsmålene” til tider slitsomme. Nei, jeg skal ikke på ferie til Hellas eller Thailand i sommer heller. Jeg skal heller ikke tilbringe 3 uker på hytta. Og jeg skal iallfall ikke på noen storbyferie eller seile i Middelhavet.
Jeg skal være her jeg trives aller best, nemlig hjemme. Sammen med de som betyr aller mest for meg. Gjengen min.
Det spiller ingen rolle om det kommer til å regne en hel del, om jeg ikke får lest alle de bøkene jeg drømmer om eller at jeg ikke skal på festival i år.

Jeg skal være her, akkurat her.
Jeg skal drikke vin, spise pizza med spekeskinke og blåmuggost. Jeg skal klø Lucky bak øret, og høre Happy lage koselyder når jeg stryker han over pannen.
Jeg skal glede meg sammen med Floppy ute i gresset. Jeg skal jakte på det største og rødeste markjordbæret i skråningen bak huset.
Jeg skal slå A i yatzy enda èn gang. Jeg skal gå på tur med kamera rundt halsen. Jeg skal skrive brev til mennesker jeg er glad i. Jeg skal le, både alene og sammen med andre. Jeg skal spise soft-is til jeg blir kvalm. Jeg skal bade i altfor kaldt vann. Jeg skal lese den boken jeg egentlig ikke vet om jeg orker begynne på. Jeg skal strikke ferdig gaven til en av mine nærmeste. Jeg skal løpe og kjenne hvor utrolig godt det er å bruke kroppen og bli så sliten at jeg vet ikke om jeg orker puste.
Dette er min sommer.

❤️

Om frykten for å skrive

God mandag morgen! Håper det er en god morgen hos deg også? ?

Her startet dagen tidlig med ukas første 30 minutters joggetur. Kl 08.05 var jeg  i farta, phu!
Det er ikke helt “meg” å trene så tidlig på dagen, men for å orke og trene ute nå som sommeren har kommet for fullt (yeeeeey!) må det gjøres enten veldig tidlig eller ganske sent. For et A-menneske som meg sier det selv seg at det må bli førstnevnte?

Jeg har ikke fortalt så mye om hva jeg driver med utenom jogging (eller snegling, som jeg kaller det) om dagen. Har rett og slett syntes det har vært litt skummelt. Skummelt fordi da blir det så virkelig på en måte?

Det er MANGE tanker i topplokket om dagen og store avgjørelser som snart må taes. Jeg dras mellom fornuft og følelser og føler kaostankene konstant er i aktivitet.

I det siste har jeg funnet mer og mer ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg og hvordan jeg ønsker at hverdagen skal være.
Jeg drømmer om å leve av å skrive, det har jeg fortalt før.
Denne drømmen blir bare større og større, men veien dit er hverken enkel eller uten hindringer.
(Men hey!, jeg har vel aldri valgt den enkleste utveien heller, hehe…)

Jeg prøver altså å spikre sammen en plan for skrivingen, hva den skal brukes til, hvordan jeg skal komme meg dit og på hvilken måte.
Jeg vet at det er prestasjonsangsten som stopper meg, og at krav og forventninger funker dårlig for meg. Jeg vet også at jeg må gjøre ting i mitt eget tempo og ikke la meg presse til å gjøre noe jeg ikke er klar for. Jeg er mer enn nok “flink” til å legge press på meg selv, det er ikke det som er problemet.

Boken “Big magic” har jeg hatt stående i bokhylla lenge. Typ 1 år. Uten å gjøre noe mer enn å bla litt i den, selv om jeg vet den har hjulpet mange andre til å tørre å skrive, tørre å kaste seg uti det.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har nok følt et visst forventningspress der også. At så snart denne boken er lest, så vil ordene bare renne ut av meg, perfekt sammensatt som artikler, noveller, blogginnlegg og what not.

Jeg trenger å øve. Jeg trenger å akseptere at dette er en prosess, og en prosess tar tid. Den krever at jeg prøver og feiler, og at begge deler er like viktige. Jeg kan ikke sammenligne meg med hva eller hvordan andre har gjort, jeg må gjøre det på min måte, uansett. Så får det ta den tiden det tar. For jeg klarer ikke gi opp denne drømmen, det er bare ikke mulig.
Jeg har så mye jeg vil skape og fortelle; historier, tanker, temaer jeg vil belyse, spørsmål jeg vil stille og ikke minst mennesker jeg vil dele med dere.
Bloggen er mine personlige tanker, men jeg vil så mye mer, på vegne av så mange andre. Jeg vil dele, opplyse, fortelle. Skape magi ved hjelp av ord. Jeg vil røre, forarge, gripe og berolige. Og jeg skal klare det. Sakte, men sikkert.

Ønsker deg en super uke!
Hører gjerne fra deg angående store, vanskelige valg i livet. Hva legger DU vekt på, og hva tenker akkurat du rundt det å velge annerledes og gå for den mer “utrygge” veien?

❤️

To go that extra mile

Motivasjon, et lite, men stort ord. Så lett å uttale, men likevel så vanskelig å “få tak” på.
For hva gjør du når motivasjonen ikke er tilstede? Når alt du har lyst å gjøre er å legge deg på sofaen med Netflix og smågodt. Hva gjør du da??

Som dere vet er jeg nå godt i gang med Prosjekt Jogging. Stort sett, typ 9 av 10 ganger, ser jeg frem til å komme meg ut, presse meg, kjenne svetten sile og adrenalinet bruse.
Men ikke i dag. I dag var gang 10 av 10.
Nesa var tett, hodet var tungt og beina føltes som sirup. Jeg hadde overhodet ikke lyst på blodsmak i munnen og kvalmefornemmelser i dag.
Men jeg vet at av og til så tuller hodet det til for kroppen. Hodet sier til kroppen at den har det best hjemme på sofaen, mens den egentlige årsaken er at man bare ikke har motivasjon.

Både kroppen og hjernen jobber da på høygir for å produsere symptomer og årsaker til hvorfor du IKKE burde gjøre det du har bestemt deg for. F eks: “Det er ikke lurt å jogge når man er syk” (jeg er ikke syk, jeg har pollenallergi), “det er ikke lurt å jogge med alkohol i blodet” (jeg tok 2 glass vin i går, ikke 2 flasker), “det ser ut som om det kanskje skal begynne å regne” (å jogge i regn er faktisk bare digg) osv osv. Listen kan gjøres uendelig lang.

Så hva gjorde jeg?
Jo, jeg skrudde av volumknappen i hodet, tok på meg joggeskoa og kom meg ut.
Angrer jeg? Nei. Var det dumt å jogge i dag? Nei. Var det bare hodet som spilte meg et puss? Ja.

Alt er ikke gøy hele tiden, og det koster å oppnå noe man før ikke har klart. Det kommer dager der alt føles feil og alt du vil er å synes synd på deg selv. Men vet du hva? Den tankegangen hjelper deg ikke det grann!
Har du et mål  du stå på for å komme deg dit, uansett om det handler om jogging, utdanning eller hva som helst annet i livet. Det vil til tider gjøre vondt og føles umulig. Sånn er det faktisk for ALLE som setter seg høye mål.
Ingenting kommer gratis, og når du faktisk klarer å gjennomføre på tross av skal jeg love deg du føler deg høy på livet ? Det ER verdt det.

Hverdagen

I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer glad i “det ekte”. Strikking, lage mat fra bunnen av, dyrke egne urter og grønnsaker. Rydde ut, kvitte meg med ting jeg ikke trenger. Declutter, som jeg egentlig ikke har noen god oversettelse på.

I går kveld oppdaget jeg den første lille spiren til ruccolaen jeg plantet på søndag. Så gøy!
Å kunne lage ting selv er en helt magisk følelse. Se frø bli til liv og garn bli til genser.

Jeg har rett og slett funnet mer roen i meg selv. Tatt noen tøffe valg og funnet frem til hva som egentlig betyr noe. Hva jeg vil bruke tid på og hva jeg vil lære mer om.
Jeg har gått inn i de mørkeste rommene av meg selv og turt stå i de vanskeligste følelsene. Turt ta valg og sette grenser. Turt si nei. Og turt å si “**** you!” til perfeksjonismen.

Kjente du deg litt igjen nå? Kom igjen, du tør, du også! Det er verdt det.

Å skynde seg sakte

Bildet er fra gårsdagens bursdagsfeiring for verdens fineste Happy som fylte 4 år ❤️

Det er stille på bloggen om dagen, litt sånn utilsiktet. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om og dele med dere.

For de som måtte lure på hvordan det går med meg, sånn egentlig:
Det går bra, veldig bra. Bedre enn det har gjort på mange år. Likevel er det mye følelseskaos og tankekjør, og jeg sliter derfor med å samle tankene nok til å skrive et forståelig innlegg. Jeg snakker i halve setninger, og da er det ikke alltid like lett for mottaker å forstå.

De siste ukene har vi (jeg og min samtalepartner) jobbet mye med eksponering. Eksponering for følelser og situasjoner. Jeg har gått inn i, og stått i, følelser jeg ikke har turt ta tak i tidligere, og jeg har med vilje satt meg i situasjoner der jeg vet angsten vil ta skikkelig tak i meg.
Dette er IKKE noe jeg hadde klart på egenhånd, men ved hjelp av ulike teknikker og mye støtte utenfra har jeg tatt tak i frykten med begge hender og skvist livet ut av den.

Resultatet har vært overveldende.  mange oppturer, men også noen nedturer. Når man har klart å overvinne ekstrem frykt føles det som om man kan klare alt. ALT! Man føler seg helt uovervinnelig og vil bare videre, videre. Tenker “Bring it on- jeg kan klare alt”.

Så kommer nedturen. Man tar på seg litt for mange utfordringer på alt for kort tid. Hodet får ikke tid nok til å bearbeide alle inntrykkene. Man innser at man raser fremover i et altfor høyt tempo, og det er på tide å sette på bremsene. Ha litt  mer tålmodighet, la kroppen og hodet venne seg til èn utfordring av gangen. Ikke hele tiden jage videre, videre, men heller lære seg å la ting utvikle seg naturlig, og samtidig glede seg over reisen.

Lær deg å ta livet litt mer med ro, lev litt saktere. Slå på bremsene, ikke stress videre, videre. Nyt sola i ansiktet og smaken av nytrukket te. Kos deg!

Å male er å leve

Det er så godt å male. Bare kunne la penslene leke seg over lerretet. Fylle på med farge og kontraster. Bruke ulike pensler og teknikker. Prøve meg frem. La motivet komme av seg selv. Male uten en plan. Leve uten en plan.

Å la noe bli til mens jeg går er nytt for meg. Jeg har alltid hatt en plan, alltid. Helt siden jeg begynte på skolen har jeg hatt en plan på hva dagen, året og livet skulle bestå av. Jeg har jobbet hardt, til tider altfor hardt. Så hardt at jeg har glemt hva det vil si å leve til tider.

På mandag tok jeg heis alene for første gang på mange år. Det var en så stor seier at jeg tror nesten ikke det har gått opp for meg hva jeg faktisk har fått til.  For å komme dit hvor det ble mulig, har det vært beinhard jobbing. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen har jeg jobbet for noe inni meg selv, ikke for å oppnå status, gode karakterer eller anerkjennelse fra andre.
Denne jobben har jeg gjordt kun for meg selv, og den følelsen slår det aller meste.

Jeg hadde ikke klart å komme hit jeg er i dag på egenhånd, selv om det er jeg som har gjordt jobben. Jeg har en fantastisk dame jeg jevnlig går til samtaler hos, og uten henne vet jeg ikke om det hadde blitt noen heistur i det hele tatt.
Jeg har turt å innrømme for meg selv at “ja, jeg trenger hjelp”.
Det er et av de klokeste valgene jeg har tatt på lenge.
Å ta imot hjelp fra noen som har en enorm kunnskap og erfaring er gull verdt og noe hver og èn kunne trenge av og til. Noen som vet hvilke spørsmål som skal stilles. Som vet en hel masse om hva du går igjennom. Og som kan fortelle deg at hvis du har viljen og motivasjonen er nær sagt alt mulig ?

Dette ble det litt dypere innlegg enn hva jeg egentlig hadde tenkt, men det er jo sånn jeg er. Lett og dyp. Glad og tankefull. Uten alle skal, bør og må.

Sammenhengen mellom depresjoner og smarttelefoner

Akkurat som smarttelefoner trenger også mennesker lading. Lading i form av påfyll av energi.

Som sagt er det mange måter å være deprimert på, og hos meg gir det seg utslag i manglende hukommelse, problemer med konsentrasjonen og en følelse av å være konstant utmattet.
Jeg har lenge forsøkt å “ta meg sammen”- uten hell.
Jeg har forsøkt å overse symptomene og presset meg til å være med på ting jeg egentlig ikke orker. Dårlig idè det også.

Å utfordre angsten er en av måtene man kommer seg videre på, men samtidig gjelder det å ikke presse seg for mye heller. Da kommer enten angsten eller depresjonen inn og spenner bein på èn.
Denne balansegangen jobber jeg mye med om dagen, å pushe meg når det trengs, og å ta pauser der det trengs. Sier seg kanksje selv at her blir det mye prøving og feiling? ?

Men det jeg har lært, er at etter at en utfordring/ arbeidsdag/ sosiale happenings er gjennomført, MÅ jeg settes til lading. Akkurat som mobilen blir jeg utladet hvis jeg har vært i bruk en stund. Og jo flere programmer (les: følelser) som har vært i bruk, jo lengre tid krever oppladingen.
Egentlig ikke så rart som det først høres ut, eller hva?

Det er mange måter å lade på, men de som jeg har funnet ut at funker best for meg er trening, lese en bok, drikke en kopp te eller gjøre enkle yogaøvelser. Jeg legger bort alle skjermer, slår mobilen på lydløs og sørger for at det er så stille rundt meg som overhodet mulig.
Etter 1- 3 timer (dette er selvsagt veldig varierende, alt etter hvor “utladet” jeg er, noen ganger tar det en hel kveld eller dag å komme seg “i vater” igjen) merker jeg at hjertebanken er kraftig redusert, hodepinen mildere og at uroen i kroppen har blitt byttet ut med en god ro.

I ettermiddag er det igjen tid for yoga, og jeg gleder meg!
Gleder meg til å høre på den behagelige stemmen til instruktøren, jobbe enda mer med pusten og føle at jeg er helt på riktig sted til riktig tid.