“For et dumt spørsmål!” tenker du kanskje. “Lett for henne å si!” eller “Hun vet ikke hva hun snakker om, hun har ikke barn/syke foreldre å ta seg av/en jobb som sliter henne ut!”.

La meg fortelle deg en liten historie.
For litt over 1 år siden var jeg stuck i en jobb som ga meg vondt i magen, hodepine og kvalme. Hver eneste dag.
Jeg var ulykkelig, jeg var sint, jeg var redd. Jeg følte meg fanget og ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen.
Eller, jeg visste innerst inne hva jeg måtte gjøre, men jeg turte ikke tenke tanken helt ut. Jeg klamret meg fast, så lenge at angst, panikk og sykdom ble en del av hverdagen, hver dag. Jeg grublet og gråt. Hadde panikkanfall og var sint, så inn i helvete sint!
Jeg visste at jo lenger jeg ble i denne situasjonen, jo sykere ville jeg vil. Jeg visste at det eneste valget jeg egentlig hadde var å si opp. Jeg måtte gjøre det jeg fryktet aller mest, gi slipp på “tryggheten”.
Jeg skriver tryggheten i hermetegn, fordi det var en falsk trygghet. En trygghet som bare gjorde meg vondt.

Jeg kom etterhvert til et punkt der både jeg og de rundt meg skjønte at valget bare måtte tas. Jeg følte jeg sto på kanten av stupet, uten mulighet til å berge meg selv. Så jeg sa opp.

Fra den dagen veltet alle følelsene frem, og de neste månedene ble et kaos uten like. Jeg var konstant redd, konstant i beredskap. Likevel visste jeg at jeg hadde gjort det eneste riktig, å stå opp for meg selv og lytte til hjertet.

Så jo, jeg har vært der du er nå. Jeg har kjent på frykten, avmakten, sinnet. Jeg har mistet fotfestet, hoppet uten å vite om jeg ble tatt imot, uten å vite når og om jeg ville kjenne trygg grunn under føttene igjen.

Det er dette jeg mener med å ta ansvar for eget liv. Det er så lett å bli gående i den samme gamle dritten, fordi det føles som det tryggeste valget. Du vet hva du har, men ikke hva du får, sant?
Jeg mener ikke at alle skal slutte i en jobb de ikke trives i, eller skille seg fra mannen fordi han ikke er like spennende lenger.
Det jeg mener er at hver og en må ta ansvar for seg selv, sitt eget liv og sin egen lykke. Hvis du i dag er et sted som ikke føles bra, så vil det ikke føles noe bedre i morgen hvis du ikke aktivt gjør noe selv.

Du har så mange muligheter- bruk dem! Ta valg du innerst inne vet trengs, prioriter det som gjør deg bra og la resten være.
Du kommer ikke til å være lykkelig hver eneste dag, men du kommer minst ett megaskritt nærmere der du ønsker å være.

God søndag til deg, jeg heier på deg 🙂

❤️

Det var ikke meningen å bli borte. Jeg vil jo dele, vil jo inspirere om jeg kan. Vil skape åpenhet og forståelse.
Men så tok tankene over. Prestasjonsangsten. Tvilen. Menneskeligheten?

I dag er en sånn dag som jeg ikke liker. En sånn dag som jeg bare skulle ønske kunne forsvinne. Strykes fra kalenderen.
Men oppi det hele kom plutselig skrivelysten tilbake. Og det er fint.

Det gjør så godt å skrive. Få tankene og drømmene ned på papiret (eller internett om du vil). Så hvorfor gjør jeg det ikke da?
Jeg, som heier på åpenhet og vil at alle skal forstå at følelser ikke er farlige, og at livet ikke bare består av kos og likes.

Jeg tenker at det er ikke så farlig om noen synes jeg er teit eller ikke skriver bra. Det er ikke så farlig hva andre synes om meg og mitt.
Fordi jeg vet at jeg liker å dele ord. Jeg liker å vise at livet ikke er rosenrødt. Jeg liker å… leve.

❤️

Sommer. Smak på ordet, hvilke assosiasjoner gir det deg?
For meg er sommer vel så mye en følelse, som det er aktiviteter, sol fra skyfri himmel eller is.

Sommer en følelsen av frihet, kjølig vann mot varm kropp, iskald cola med isbiter og lukten av grill.

Men sommer er også  forventninger. Forventninger om sol, varme, opplevelser, kjærlighet og vennskap. Fine ting hver for seg, men når det er sommer blir forventingene så enormt mye større enn ellers i året, og alt det fine skal puttes inn på veldig kort tid.
Solen skal varme fra skyfri himmel, kjærligheten skal være magisk og ølen enda kaldere enn ellers.
Vi har ofte så skyhøye forventninger til sommer og ferie at vi nærmest er dømt til å mislykkes allerede før ferien har startet.

For hva hvis solen viser seg kun i korte glimt, mens regnet øser ned i 7 av 14 feriedager? Hva om kjæresten ikke er like romantisk som du hadde sett for deg at han skulle være i ferien, og ikke overrasker deg med jordbær og champagne en onsdag (slik som du snakket om i februar og håpet han tok hintet om)?
Hva da? Har sommeren da vært dårlig, eller enda verre: mislykket?

For en som trives aller best hjemme er alle de vanlige “feriespørsmålene” til tider slitsomme. Nei, jeg skal ikke på ferie til Hellas eller Thailand i sommer heller. Jeg skal heller ikke tilbringe 3 uker på hytta. Og jeg skal iallfall ikke på noen storbyferie eller seile i Middelhavet.
Jeg skal være her jeg trives aller best, nemlig hjemme. Sammen med de som betyr aller mest for meg. Gjengen min.
Det spiller ingen rolle om det kommer til å regne en hel del, om jeg ikke får lest alle de bøkene jeg drømmer om eller at jeg ikke skal på festival i år.

Jeg skal være her, akkurat her.
Jeg skal drikke vin, spise pizza med spekeskinke og blåmuggost. Jeg skal klø Lucky bak øret, og høre Happy lage koselyder når jeg stryker han over pannen.
Jeg skal glede meg sammen med Floppy ute i gresset. Jeg skal jakte på det største og rødeste markjordbæret i skråningen bak huset.
Jeg skal slå A i yatzy enda èn gang. Jeg skal gå på tur med kamera rundt halsen. Jeg skal skrive brev til mennesker jeg er glad i. Jeg skal le, både alene og sammen med andre. Jeg skal spise soft-is til jeg blir kvalm. Jeg skal bade i altfor kaldt vann. Jeg skal lese den boken jeg egentlig ikke vet om jeg orker begynne på. Jeg skal strikke ferdig gaven til en av mine nærmeste. Jeg skal løpe og kjenne hvor utrolig godt det er å bruke kroppen og bli så sliten at jeg vet ikke om jeg orker puste.
Dette er min sommer.

❤️

Det er stille på bloggen om dagen, litt sånn utilsiktet. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om og dele med dere.

For de som måtte lure på hvordan det går med meg, sånn egentlig:
Det går bra, veldig bra. Bedre enn det har gjort på mange år. Likevel er det mye følelseskaos og tankekjør, og jeg sliter derfor med å samle tankene nok til å skrive et forståelig innlegg. Jeg snakker i halve setninger, og da er det ikke alltid like lett for mottaker å forstå.

De siste ukene har vi (jeg og min samtalepartner) jobbet mye med eksponering. Eksponering for følelser og situasjoner. Jeg har gått inn i, og stått i, følelser jeg ikke har turt ta tak i tidligere, og jeg har med vilje satt meg i situasjoner der jeg vet angsten vil ta skikkelig tak i meg.
Dette er IKKE noe jeg hadde klart på egenhånd, men ved hjelp av ulike teknikker og mye støtte utenfra har jeg tatt tak i frykten med begge hender og skvist livet ut av den.

Resultatet har vært overveldende. Så mange oppturer, men også noen nedturer. Når man har klart å overvinne ekstrem frykt føles det som om man kan klare alt. ALT! Man føler seg helt uovervinnelig og vil bare videre, videre. Tenker “Bring it on- jeg kan klare alt”.

Så kommer nedturen. Man tar på seg litt for mange utfordringer på alt for kort tid. Hodet får ikke tid nok til å bearbeide alle inntrykkene. Man innser at man raser fremover i et altfor høyt tempo, og det er på tide å sette på bremsene. Ha litt  mer tålmodighet, la kroppen og hodet venne seg til èn utfordring av gangen. Ikke hele tiden jage videre, videre, men heller lære seg å la ting utvikle seg naturlig, og samtidig glede seg over reisen.

Lær deg å ta livet litt mer med ro, lev litt saktere. Slå på bremsene, ikke stress videre, videre. Nyt sola i ansiktet og smaken av nytrukket te. Kos deg!

Akkurat som smarttelefoner trenger også mennesker lading. Lading i form av påfyll av energi.

Som sagt er det mange måter å være deprimert på, og hos meg gir det seg utslag i manglende hukommelse, problemer med konsentrasjonen og en følelse av å være konstant utmattet.
Jeg har lenge forsøkt å “ta meg sammen”- uten hell.
Jeg har forsøkt å overse symptomene og presset meg til å være med på ting jeg egentlig ikke orker. Dårlig idè det også.

Å utfordre angsten er en av måtene man kommer seg videre på, men samtidig gjelder det å ikke presse seg for mye heller. Da kommer enten angsten eller depresjonen inn og spenner bein på èn.
Denne balansegangen jobber jeg mye med om dagen, å pushe meg når det trengs, og å ta pauser der det trengs. Sier seg kanksje selv at her blir det mye prøving og feiling? ?

Men det jeg har lært, er at etter at en utfordring/ arbeidsdag/ sosiale happenings er gjennomført, MÅ jeg settes til lading. Akkurat som mobilen blir jeg utladet hvis jeg har vært i bruk en stund. Og jo flere programmer (les: følelser) som har vært i bruk, jo lengre tid krever oppladingen.
Egentlig ikke så rart som det først høres ut, eller hva?

Det er mange måter å lade på, men de som jeg har funnet ut at funker best for meg er trening, lese en bok, drikke en kopp te eller gjøre enkle yogaøvelser. Jeg legger bort alle skjermer, slår mobilen på lydløs og sørger for at det er så stille rundt meg som overhodet mulig.
Etter 1- 3 timer (dette er selvsagt veldig varierende, alt etter hvor “utladet” jeg er, noen ganger tar det en hel kveld eller dag å komme seg “i vater” igjen) merker jeg at hjertebanken er kraftig redusert, hodepinen mildere og at uroen i kroppen har blitt byttet ut med en god ro.

I ettermiddag er det igjen tid for yoga, og jeg gleder meg!
Gleder meg til å høre på den behagelige stemmen til instruktøren, jobbe enda mer med pusten og føle at jeg er helt på riktig sted til riktig tid.