Å senke kravene og akseptere endring

Først av alt: Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det føles utrolig godt å skrive igjen, og som en av dere kommenterte så er definitivt skrivingen terapi for meg. Forhåpentligvis kan det være litt inspirasjon for deg også.

Noe av det vanskeligste med å ikke kunne fungere som før er alle hensynene som må tas. Jeg kan ikke lenger gjøre eller være med på alt jeg kunne før, og jeg kan heller ikke jobbe 12- timers dager uten å få en ordentlig smell i etterkant. Det er uvant og vanskelig for en som er forholdsvis ukjent med begrepet “pause” og “bra nok”. “Bra nok” har aldri vært min standard på en måte…

En ting er det psykiske ubehaget, det har jeg på en måte lært meg å leve med. Jeg vet mer og mer om hvilke situasjoner som trigger angsten, hvilke kamper som er verdt og ta og hvilke som er best å la ligge.
Men de fysiske smertene/ ubehaget er vanskelig å takle på toppen av det hele. Den ekstreme hodepinen som kommer som lyn fra klar himmel og kan vare dager i strekk, magesmertene, svimmelheten og ikke minst mangelen på energi.

Å ha en psyke som ikke alltid klarer å skille mellom hva som er reelle farer og ikke krever uante mengder energi. Kroppen må ta det fra et sted, og når man over lang tid presser seg for langt og nekter å høre på hva hodet sier, gir det store fysiske utslag. Stressnivået blir så høyt at kroppen forsvarer seg ved å slå en ut fysisk.
Egentlig en fantastisk egenskap, men ikke den jeg ønsker. For jeg vil jo bare “kjøre på” som før.

Forskjellen på før og nå er at før unngikk jeg stort sett de ubehagelige situasjonene. Snek meg unna ubehaget, både fysisk og helt bokstavlig. Unngikk situasjoner jeg visste ville bli vanskelige. Ville ha det mest mulig “trygt”.
Problemet med det er jo at når man unngår det ubehagelige vokser angsten seg bare større for hver dag. Den formerer seg, sprer seg utover i alle retninger og fyller opp hodet og kroppen mer og mer.

Jeg fortsetter å utfordre meg selv, men må finne en bedre balanse på når og hvor mye. Må også lære meg å ta pauser og si nei der det trengs. Jeg må finne utav hvor grensene mine går, og som overskriften sier, lære meg å senke kravene jeg har til meg selv. Ingen liten oppgave akkurat. Men helt nødvendig.

Takk for at du leste, det betyr mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *