Stille

Det var aldri meningen å bli borte så lenge. Det var igrunnen ikke meningen å slutte og skrive i det hele tatt. Men så bare stoppet det opp.

Det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt at jeg har lyst til å skrive. Brev, blogg, artikler. Kanskje til og med en novelle.
Men så tar “noe” over og etterlater meg apatisk og ensom.
Hvordan kan det være så umulig å gjøre det man har aller mest lyst til?

Ukene og månedene går. Ordene forsvinner lenger og lenger bakover i hukommelsen. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil ha frem engang. Der ordene før spratt rundt er det nå bare et tomrom.

I takt med at ordene blir borte blir også de rundt meg borte. Jeg har ikke lenger noe å si, har ikke lenger noe å dele. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg. Hvordan man er “vanlig”.
Jeg er redd for å bli avvist og redd for å love for mye. Redd for å skuffe og redd for å nok en gang måtte avlyse.
Jeg holder meg mest mulig hjemme, der jeg gjør det jeg kan for å bygge opp en usynlig mur rundt meg. Det andre nok ville kalle isolasjon, men som jeg kaller trygghet.

Det er skummelt å skrive igjen. Skummelt å skulle være personlig igjen. På den annen side vet jeg at jeg må komme meg bort fra der jeg er nå. Jeg må fortsette å ta små steg i riktig retning, ikke stoppe opp.
Men jeg er så sliten, så lei av å måtte kjempe. Så lei av at alt er en kamp.
Eller, det stemmer ikke, alt er ikke en kamp, men mye er det.

Plutselig hadde jeg visst ord likevel. Kanskje er det ikke så håpløst tomt likevel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *