Tid

Jeg har akkurat trøstespist en cupcake. En av de kjæresten skulle ha med seg på jobb i morgen fordi han har bursdag. Nå mangler det èn og jeg innser at jeg må bake flere. Damn! Jeg som ikke skulle spise kake i dag engang.

Grunnen til trøstespisingen var at jeg nok en gang følte på klumpen i magen. Den ekle, seige følelsen som vokser seg stor og ekkel. Som jeg skulle ønske jeg bare kunne riste av meg, men som bare fester grepet enda hardere.

Jeg har igjen prøvd å få med meg noen på en “spontan” sammenkomst neste uke. Selv om jeg egentlig vet at det antagelig bare er jeg som har tid. Som har for mye tid akkurat nå.
Jeg vet de fleste har nok med sitt, og at de fleste av mine venner og bekjente sliter nok som det er med å få hverdagskabalen til å gå opp. Ja, eller, ikke bare hverdagskabalen, helgene er iallefall fylt opp til randen og mer til!
Jeg mener ikke å si at det er feil å ha det sånn, men jeg skulle likevel ønske det fantes flere som meg der ute. Som har tid til å bare stikke innom og ta en kaffe eller et glass vin en helt vanlig tirsdag.

Kanskje handler det vel så mye om prioriteringer? Kanksje har vi tid, men velger å bruke den på ulike måter? For alle har jo i utgangspunktet like mye tid, døgnet har 24 timer uansett hvordan man snur og vender på det.
“Du må se å få deg noen barn”, får jeg av og til høre. “Da skal du se at tiden aldri strekker til og du aldri rekker å kjede deg!”. Jeg håper virkelig ikke folk velger å få barn for å slippe å kjede seg.

Noe sier meg at det ikke bare er meg som tenker slike tanker.
Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte så mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *