Jeg kjenner klumpen i magen. Den store,ekle, seige klumpen som sakte, men sikkert vokser seg større. Vokser og vokser, til det føles som den er for stor til å få plass.
Kvalmen sniker seg på, og i hodet er det fullt kaos av alle slags tanker.
Jeg skal på mitt første møte med Nav, en etat jeg ikke har noe stort ønske om å ha noe med å gjøre utover det som er høyst nødvendig.
Det er kaldt ute og den lille gåturen hjemmefra føles med ett uendelig lang. Vinden tar godt tak i håret mitt og noen snøfnugg stryker meg over kinnet. Skal dette ble en sånn dag? En sånn dag der angsten tar kontroll over meg og ikke lar meg slippe ut av de lange, ekle klørne sine før etter mange timer ?
Jeg nærmer meg det store bygget som huser de menneskene som skal avgjøre min skjebne. Ja, for det er sånn det føles. Som om jeg ikke lenger bestemmer over mitt eget liv. Nå må jeg være flink, gjøre som de sier, oppføre meg så de blir fornøyd med meg og ikke minst gjøre det jeg kan for at ikke angsten skal overta kontrollen over hodet mitt.
Jeg kommer frem, puster inn den kalde vinterlufta. Sørger for å trekke den langt ned i magen, helt ned til den ekle klumpen som ligger der og bobler.
Inne er det godt og varmt. Fargene på veggene er lyse, det lukter rent og noen ansatte står inne på et kontor sammen. De ler og jeg lurer på hva det går an å le av på et sted som dette.
Venterommet fylles sakte opp av andre som er i samme situasjon som meg. Jeg ser meg rundt, prøver å se om de andre tenker det samme som meg. Er de også nervøse og kvalme? Tenker de også at dette er et sted de helst ikke vil være? Antagelig.
Jeg ser meg rundt, og legger merke til at det er flere jenter enn gutter i rommet. Lurer på om det betyr noe eller om det er tilfeldig.
Det er en broket gjeng som sitter der sammen med meg. Unge og voksne, gutter og jenter. Noen ser tydelig nervøse ut, nesten redde.
Så kommer veilederen, en ung gutt med snille øyne og en smilende munn. Jeg tenker at det var jo ikke han jeg så for meg å skulle møte her. Tenker “Hva gjør han her?” “Hvorfor vil han jobbe her, på dette (i mine øyne) deprimerende stedet?”
Vi blir tatt med til et annet bygg. Går på lang, lang rekke, omtrent sånn som på barneskolen, tenker jeg.
Her blir vi vist inn i et møterom, og tatt imot av en ny veileder. En dame med et enda større smil og en munn som ønsker oss varmt velkommen.
Jeg kjenner umiddelbart at klumpen i magen krymper, pulsen går ned og skuldrene senkes. Tenker at kanksje ikke dette blir så verst likevel.
Da jeg kommer inn, får satt meg ned og tatt av jakken skjønner jeg at dette er mennesker som vil meg godt. De har tent levende lys, satt frem sjokoladekjeks i små søte skåler og ber oss forsyne oss av den nytraktede, varme kaffen. De har til og med satt på fin musikk til oss!
Tenk at noen har gjordt dette for oss, bare for at vi skal føle oss iallefall litt mer vel og ivaretatt!
Det står ingen steder at man skal møte mennesker som søker jobb på denne måten, men det har disse menneskene gjordt for oss. Fordi de vet at vi gruer oss og er usikre og vil gjøre det lille ekstra som betyr så utrolig mye.
Å stå uten jobb er en utrolig tøff, frustrerende og vanskelig situasjon å være i, men når jeg møter slike mennesker som disse to blir jeg varm langt inn i hjertet. For disse var sikkert dette en helt vanlig dag på jobben, men for oss som så de fra utsiden var det så mye mer.
Så min oppfordring til deg er: gi litt ekstra av deg selv. Gi dama i kassa på Rimi et smil, reis deg for gamle mennesker på bussen og hør ordentlig etter på hva ungene dine vil fortelle deg. Det betyr så mye.
