Akkurat som smarttelefoner trenger også mennesker lading. Lading i form av påfyll av energi.

Som sagt er det mange måter å være deprimert på, og hos meg gir det seg utslag i manglende hukommelse, problemer med konsentrasjonen og en følelse av å være konstant utmattet.
Jeg har lenge forsøkt å “ta meg sammen”- uten hell.
Jeg har forsøkt å overse symptomene og presset meg til å være med på ting jeg egentlig ikke orker. Dårlig idè det også.

Å utfordre angsten er en av måtene man kommer seg videre på, men samtidig gjelder det å ikke presse seg for mye heller. Da kommer enten angsten eller depresjonen inn og spenner bein på èn.
Denne balansegangen jobber jeg mye med om dagen, å pushe meg når det trengs, og å ta pauser der det trengs. Sier seg kanksje selv at her blir det mye prøving og feiling? ?

Men det jeg har lært, er at etter at en utfordring/ arbeidsdag/ sosiale happenings er gjennomført, MÅ jeg settes til lading. Akkurat som mobilen blir jeg utladet hvis jeg har vært i bruk en stund. Og jo flere programmer (les: følelser) som har vært i bruk, jo lengre tid krever oppladingen.
Egentlig ikke så rart som det først høres ut, eller hva?

Det er mange måter å lade på, men de som jeg har funnet ut at funker best for meg er trening, lese en bok, drikke en kopp te eller gjøre enkle yogaøvelser. Jeg legger bort alle skjermer, slår mobilen på lydløs og sørger for at det er så stille rundt meg som overhodet mulig.
Etter 1- 3 timer (dette er selvsagt veldig varierende, alt etter hvor “utladet” jeg er, noen ganger tar det en hel kveld eller dag å komme seg “i vater” igjen) merker jeg at hjertebanken er kraftig redusert, hodepinen mildere og at uroen i kroppen har blitt byttet ut med en god ro.

I ettermiddag er det igjen tid for yoga, og jeg gleder meg!
Gleder meg til å høre på den behagelige stemmen til instruktøren, jobbe enda mer med pusten og føle at jeg er helt på riktig sted til riktig tid.

Først av alt: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene og meldingene jeg har fått etter at jeg publiserte dette innlegget i går. Responsen har vært overveldende, og hver og èn av dem gikk rett i hjertet ❤️.

Jeg visste mange ville bli overrasket over innlegget, siden det fra utsiden kan se ut som om jeg har full kontroll på det meste og alltid har vært veldig opptatt av å skulle fikse alt selv. Det var derfor rimelig skummelt å trykke på “publiser”, for å si det sånn!
Jeg var derimot ikke forberedt på at jeg skulle få SÅ mye positiv respons og fine tilbakemeldinger som det jeg har fått.

Meldingene har kommet fra nære venner, tidligere kolleger og mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt. Det de alle har til felles er at de sier de heier på meg for åpenheten og synes jeg er beintøff som tør dele noe så vanskelig og personlig.
Jeg er selvsagt utrolig glad for responsen og setter enormt stor pris på hver eneste kommentar, men samtidig kjenner jeg at jeg blir trist.
Trist fordi psykiske problemer fortsett er et så stort tabu å snakke om, og trist fordi så mange forteller at de skulle ønske de turte være like åpne som meg.

Jeg håper innlegget mitt kan bidra til at flere tør åpne seg om ting de sliter med ovenfor omgivelsene sine, og at flere tør be om hjelp. Angst er en sykdom, og jeg tror åpenhet er den beste medisinen av dem alle.
Alle opplever vi tøffe perioder i løpet av livet, og hva er poenget med å slite seg ut for å “holde fasaden” når det bare gjør deg enda sykere?
De aller fleste mennesker setter pris på å kunne hjelpe og støtte også i vanskelige tider, og de som blir borte når ting er tøft er ikke verdt å samle på i utgangspunktet ❤️

Vet du ikke helt hvordan du skal fortelle en venninne/ foreldrene dine/ ektefelle at du har det vanskelig?
Del gjerne innlegget mitt og føl litt på responsen du får. Kanskje blir du overrasket over hvor fint de også synes det er at noen tør sette ord på vonde tanker og følelser? 

Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? “Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???” “Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!”. “Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen”.

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke “litt redd” og det handler ikke om å ikke “gidde” å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan “tenke seg frisk” fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!