Først av alt: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene og meldingene jeg har fått etter at jeg publiserte dette innlegget i går. Responsen har vært overveldende, og hver og èn av dem gikk rett i hjertet ❤️.

Jeg visste mange ville bli overrasket over innlegget, siden det fra utsiden kan se ut som om jeg har full kontroll på det meste og alltid har vært veldig opptatt av å skulle fikse alt selv. Det var derfor rimelig skummelt å trykke på “publiser”, for å si det sånn!
Jeg var derimot ikke forberedt på at jeg skulle få SÅ mye positiv respons og fine tilbakemeldinger som det jeg har fått.

Meldingene har kommet fra nære venner, tidligere kolleger og mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt. Det de alle har til felles er at de sier de heier på meg for åpenheten og synes jeg er beintøff som tør dele noe så vanskelig og personlig.
Jeg er selvsagt utrolig glad for responsen og setter enormt stor pris på hver eneste kommentar, men samtidig kjenner jeg at jeg blir trist.
Trist fordi psykiske problemer fortsett er et så stort tabu å snakke om, og trist fordi så mange forteller at de skulle ønske de turte være like åpne som meg.

Jeg håper innlegget mitt kan bidra til at flere tør åpne seg om ting de sliter med ovenfor omgivelsene sine, og at flere tør be om hjelp. Angst er en sykdom, og jeg tror åpenhet er den beste medisinen av dem alle.
Alle opplever vi tøffe perioder i løpet av livet, og hva er poenget med å slite seg ut for å “holde fasaden” når det bare gjør deg enda sykere?
De aller fleste mennesker setter pris på å kunne hjelpe og støtte også i vanskelige tider, og de som blir borte når ting er tøft er ikke verdt å samle på i utgangspunktet ❤️

Vet du ikke helt hvordan du skal fortelle en venninne/ foreldrene dine/ ektefelle at du har det vanskelig?
Del gjerne innlegget mitt og føl litt på responsen du får. Kanskje blir du overrasket over hvor fint de også synes det er at noen tør sette ord på vonde tanker og følelser? 

Tenk deg at du skal gjøre noe du synes er skikkelig , skikkelig kjipt. F eks dra til tannlegen, ta fly eller holde en tale.
Tenk deg at det er 5 minutter til du skal inn. Kjenner du følelsen? Kvalmen, de svette håndflatene og magen som er i fullt opprør?
Tankene som går bananas? “Hva skjer hvis jeg får jernteppe nå???” “Tenk om jeg ikke husker hva jeg skal si!”. “Nei, det er nok best å droppe det, heller bli hjemme/ ikke holde talen/ avlyse tannlegetimen”.

Gang den følelsen med 1000. Det klarer du ikke, sier du?
Sånn har jeg det, hver dag og ofte mange ganger om dagen, i flere timer av gangen.Dette er angst.

Du står og venter på bussen. Plutselig blir du veldig svimmel. Det blir tungt å puste, og hjertet slår så hardt at det føles som om det er på vei ut av brystet. Du blir kvalm og tenker at du må se å komme deg i trygghet så fort som mulig. Du må jo være alvorlig syk!
Panikken slår inn og med den snevres synsfeltet kraftig inn. Side- og dybdesynet blir borte og det føles som om du ser gjennom en smal tunnell.
Dette er også angst, panikkangst.

Jeg har slitt med denne sykdommen til og fra i mange år. Da jeg var 26 skjedde det en del ting som slo meg helt i bakken, og i løpet av sommeren/ høsten 2016 slo sykdommen ut for fullt igjen.
Jeg har ikke tall på hvor mange avtaler jeg har måttet avlyse, hvor mange bursdager jeg har ønsket å gå i og hvor mange mennesker jeg føler jeg har skuffet. Fordi jeg har en sykdom som det er veldig vanskelig å snakke om.

Mange tenker at å ha angst er å være litt redd for ting som egentlig ikke er farlig. Og at hvis man er deprimert gidder man ikke stå opp av senga.
Begge deler er feil.
Man er ikke “litt redd” og det handler ikke om å ikke “gidde” å stå opp eller være med på noe.
Man klarer det rett og slett ikke fordi de fysiske og psykiske symptomene er for sterke. Hodepinen og kvalmen er så sterk at man vet ikke hvordan man skal orke å komme seg ut av senga og inn på do.
Uroen i kroppen er så sterk at man klarer ikke sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Konsentrasjonen er overhodet ikke tilstede, og å prøve å følge med på et enkelt TV- program føles som å skulle løse en 10. gradslikning.

Dette er min hverdag. Dette er sånn jeg har det  nå og i de verste periodene.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver fordi psykiske lidelser fortsatt er tabu og blir sett ned på.
Det er desverre ikke sånn at man kan “tenke seg frisk” fra en sykdom, og det er like lite min feil at jeg har fått denne sykdommen som at du fikk utdelt dårlige knær.

1 av 4 nordmenn vil i løpet av livet få psykiske problemer. Det er over 1 million mennesker, det!
Den enste måten vi kan bryte ned tabuer og skape forståelse på, er ved å snakke om det som er vanskelig.
Har du noen i din nærhet som du vet sliter?
Snakk med de, inviter på kaffe, si du bryr deg! Still spørsmål, selv om du synes de er dumme. Fordi det finnes ingen dumme spørsmål hvis du spør av omsorg. De dumme spørsmålene er de som ikke blir stilt.
Vis omsorg og forståelse, det betyr så enormt mye!

Jeg har akkurat trøstespist en cupcake. En av de kjæresten skulle ha med seg på jobb i morgen fordi han har bursdag. Nå mangler det èn og jeg innser at jeg må bake flere. Damn! Jeg som ikke skulle spise kake i dag engang.

Grunnen til trøstespisingen var at jeg nok en gang følte på klumpen i magen. Den ekle, seige følelsen som vokser seg stor og ekkel. Som jeg skulle ønske jeg bare kunne riste av meg, men som bare fester grepet enda hardere.

Jeg har igjen prøvd å få med meg noen på en “spontan” sammenkomst neste uke. Selv om jeg egentlig vet at det antagelig bare er jeg som har tid. Som har for mye tid akkurat nå.
Jeg vet de fleste har nok med sitt, og at de fleste av mine venner og bekjente sliter nok som det er med å få hverdagskabalen til å gå opp. Ja, eller, ikke bare hverdagskabalen, helgene er iallefall fylt opp til randen og mer til!
Jeg mener ikke å si at det er feil å ha det sånn, men jeg skulle likevel ønske det fantes flere som meg der ute. Som har tid til å bare stikke innom og ta en kaffe eller et glass vin en helt vanlig tirsdag.

Kanskje handler det vel så mye om prioriteringer? Kanksje har vi tid, men velger å bruke den på ulike måter? For alle har jo i utgangspunktet like mye tid, døgnet har 24 timer uansett hvordan man snur og vender på det.
“Du må se å få deg noen barn”, får jeg av og til høre. “Da skal du se at tiden aldri strekker til og du aldri rekker å kjede deg!”. Jeg håper virkelig ikke folk velger å få barn for å slippe å kjede seg.

Noe sier meg at det ikke bare er meg som tenker slike tanker.
Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte så mye.

Bildene over er fra søndagens tur i nærområdet. Skog og vann, hånd i hånd.
Jeg trengte en pause, hadde behov for å bare være.

Det er så mye jeg  har lyst til å dele med dere, så mange tanker, følelser og fremtidsplaner. Små og store prosjekter. Inspirasjon, rett og slett!
Akkurat nå ville jeg bare dele disse fine bildene.

I det siste har jeg tenkt mye på dette med alder: finnes det en “riktig” og en “feil” alder”? Er alder bare et tall? Og hvem er det som setter grensene for hva som er rett og galt for deg, utifra din alder?

I neste måned blir jeg 38 år. Det føles rett og slett bare… rart!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli 30, men nå nærmer jeg meg altså 40 (!!!).
Det føles på mange måter rart å ha kommet så “langt” i livet, når jeg fortsatt føler meg som 25. Men jeg har lært og opplevd så mye siden dengang, og vet at jeg ikke er den samme personen nå som jeg var da, selv om jeg fortsatt føler meg like “ung til sinns” (jeg vet, dette hører du sikkert fra bestemoren din på 74 også ;-)).

Tenk litt på sitatet over her: “Hvor gammel hadde du vært, hvis du ikke hadde visst alderen din?”. Hadde du oppført deg annerledes da? Hadde du tatt andre valg enn det du gjør i dag, fordi du føler det følger en forventning med alderen din?
Spennende tanker, for tar vi ikke ofte beslutninger og valg utfra hva som er forventet av en person på vår alder?
Og da lurer jeg på: Hvem er det som “bestemmer” hva som er rett og galt for den og den alderen? Hvem er det som har rett til å bestemme at “du er for gammel til å gå i miniskjørt” f eks? Eller: “Nå bør du se å få deg en ordentlig jobb!” (Underforstått: du er ingen ungdom som kan gjør som du vil lenger).

Jeg tror at jo eldre man blir, jo mindre viktig blir alder. For det er jo bare et tall, er det ikke?
Jeg har nære venninner fra 24 til 52 år, og helt ærlig, jeg merker svært liten forskjell i deres oppførsel og væremåte. Hun på 24 kan oppføre seg vel så “voksent” som hun på 52, og hun på 52 kan være like usikker som hun på 24.

Kanksje er det bare jeg som setter disse idiotiske begrensningene for meg selv, som “bestemmer” hva jeg kan og ikke kan? Kanskje er jeg den eneste som synes det er flaut at jeg er hekta på “Skam” eller som stadig tenker “det er jeg for gammel til”?

Hva tenker dere om alder, er det bare et tall eller setter det visse begrensninger for hva som er “innafor” og ikke? 🙂